Rom for tro og tvil

Konge, statsråd og biskop møter opp. Ikke til et hundreårsjubileum, men til en viktig markering av 15 års kamp mot vold og seksuelt misbruk i kristelige sammenhenger.

Stiftelsen Kirkens Ressurssenter mot vold og seksuelle overgrep er navnet. I morgen inviterer stiftelsen til økumenisk gudstjeneste i Trefoldighetskirken. Kong Harald har sagt ja til å komme, likeledes statsråd Rigmor Aasrud og ledende biskop Helga Haugland Byfuglien. Dette viser hvilken status arbeidet har fått.

Dagen etter gudstjenesten inviteres ressurssenterets støttespillere til forestillingen «Tvil» på Det Norske Teatret ». John Patrick Shanley har skrevet historien som er hentet fra en katolsk skole i bydelen Bronx i New York. En prest blir beskyldt for å misbruke en ung gutt seksuelt. Tvilen går som en rød tråd gjennom hele stykket. Er presten skyldig eller er han ikke? Teaterstykket gir ikke noe svar.

Kirkens Ressurssenter skal ha ros for at nettopp dette stykket blir lagt inn i jubileumsmarkeringen. Her er man ved kjernen av den spenningen som er knyttet til arbeidet. Rundt om i Norge sitter det i dag mennesker og familier som opplever at de har fått falske anklager rettet mot seg, og det finnes folk som opplever at de ikke blir trodd når de forteller om seksuelle overgrep begått av kristne ledere.

Eva Lundgren. Da Eva Lundgren på 1980-tallet begynte å snakke åpent om seksuelle overgrep i kristelige miljøer i Norge, ble hun en forhatt skikkelse. Mange mistenkte hennes motiver. Den norsk-svenske forskeren ble av mange kristne sett på som en fiende av kristendommen.

Hennes forskning og noen enkeltsaker ga som resultat at kristne organisasjoner og menigheter gikk i seg selv. I fullt alvor ble det stilt spørsmål om hvordan ofrene skulle møtes på en ordentlig måte når de etter mange års kamp endelig våget å lette på sløret.

Stiftelsen Kirkens Ressurssenter fikk en viktig oppgave i å bygge opp et fagmiljø som kunne gi hjelp til å håndtere disse vanskelige spørsmålene.

Den grunnleggende holdningen som slo gjennom, var at ofrene måtte oppleve at de ble trodd.  På basis av dette aksiomet, ble det utarbeidet et grundig regelverk, som både Den norske kirke, frikirkesamfunn og kristelige organisasjoner adopterte.

KrF. Denne holdningen fikk også sine forgreininger og konsekvenser i det politiske liv. Ikke unaturlig var Kristelig Folkeparti ett av de partiene som gikk lengste i å adoptere kjørereglene fra kristenlivets organisasjoner.

I 2002 fikk en lokalpolitiker i KrF Rogaland anklager rettet mot seg. Valgerd Svarstad Haugland var partileder, og hun var også statsråd i Bondevik II-regjeringen. Som partileder måtte hun gi sitt syn på saken. Hun la seg på den linje som omsider var blitt «skoletenkningen» i mange kristelige miljøer: Hun sa hun trodde på offeret.

Dermed var den anklagede moralsk dømt. For dem som var opptatt av rettssikkerhet, vakte det sterke reaksjoner at en person kunne bli behandlet på denne måten. Tenk om anklagene mot ham var falske? Situasjonen ble ikke bedre av at politiet valgte å henlegge saken.

Det hele endte i en bitter strid internt i KrF, og var trolig en av de sakene som kostet Svarstad Haugland posisjonen som partileder.

Medhaug-historien beskriver godt hvilken kraft som ligger i denne type saker.

Men denne saken er ikke den eneste.

Verkebyller. Akkurat nå er det tre-fire saker som ligger som en verkebyll i noen kristelige miljøer. I Den katolske kirke skjedde en forvisning av pater Kjell Arild Pollestad etter at han var blitt anklaget for å ha gjort seksuelle tilnærmelser til en mannlig prestestudent.

I Haugesund kjemper kapellan Reimund Førsvoll for å renvaske seg mot anklager. Han ønsker å fortsette som prest selv om han er blitt beskyldt for overgrep.

Også lavkirkelige miljøer er rammet av strid som følge av sentrale organers behandling av overgrepssaker. Det gjelder ansatte i Misjonssambandet og Pinsebevegelsen. De to sakene har et prosessuelt fellesstrekk. De lokale miljøene har gitt de anklagede sterk støtte, men de nasjonale organene har gått langt i å hevde at de anklagede er skyldige og at derfor ikke har den nødvendige tillit å fortsette i sine posisjoner. Det hører med til historien at politiet har valgt å henlegge begge sakene.

«Tvil». Teaterstykket fra Bronx handler mye om troverdigheten til den som anklager og den som blir anklaget. For hver og en er det et viktig peileutstyr å ha med seg når man som privatperson skal ta stilling, men hva når dette skal brukes inn i en vurdering der etiske nemnders konklusjoner får sterke konsekvenser for de berørte og deres familier?

Det er helt nødvendig å ta høyde for at anklagene faktisk kan være oppdiktede, at en hukommelse faktisk kan være falsk og at det kan være skjulte motiver for å rette falske anklager mot en navngitt person. Det er skremmende å høre at folk i lederposisjoner lar falle utsagn som «Det er bedre at vi tar en for mye enn at en skyldig slipper fri». Den type etisk tenkning kan vi ganske enkelt ikke leve med.

Troen på offeret er en viktig prinsipiell grunnholdning, men man skal være oppmerksom på hva som kan skje når alle vet at kirkesamfunnene har en slik tilnærming. En person med skjulte motiver har da muligheter for å ramme en person på en måte som kan legge hele livet i grus.

Egne etiske råd? Erfaringene fra alle de fire overgrepssakene som her er nevnt, gjør det også betimelig å stille spørsmål om det er riktig at organisasjoner skal ha egne etiske råd som skal ta stilling. Dersom det er en maktkamp eller politisk uenighet i en organisasjon eller en menighet, må man ta høyde for at politisk uenighet kan legge føringer for nemndenes kjennelser.

Det beste ville da være at organisasjonene og menighetene oppnevnte troverdige personer helt utenfra. Det svir ekstra hardt når man dømmes av sine egne.