Hva ligger under ?

Det som ser ut til å prege den senere tids politiske debatter er det sterke innslaget av fanatisme som man ser hos enkelte av aktørene. Særlig gir dette seg utslag i den såkalte islamdebatten, der skjellsordene , isuinasjonenene og konspirasjonsteoriene florerer. Egentlig indikerer dette et forfall i det offentlige ordskiftet. Man er vitne til en nyansløs fanatisme av verste slag, der det ene fantastiske fiendebildet konstrueres etter det andre. Er det ikke muslimske konspirasjoner så er det europeiske politikeres konspirasjoner, eller at våre egne hjemmlige politikere i stillhet begår svik, forfølger annerledes tenkende etc. Det har vel faktisk nå gått så langt at ansvarlige individer ikke har noen ønske om en ideologikrtikk av for eksempel aspekter ved islam, siden man knapt har noe ønske om å fore fascister og hysterikere. Slik sett så forhindrer disse ekstremistene også hva man kan kunne kalle en naturlig samfunnsdebatt. Samtidig som de omsvøpsløst "omfavner" kristene fundamentalister, på mange måter en innkonsekvens. Men her ser de muligens en målgruppe. Men i det store og det hele tar de nok feil, sine mangler til tross, det lavkirkelige og frikirkelige Norge aviste kontant fascistenes "frierier" i årene 1940-45. Men denne delen av "det politiske Norge" har skapt seg sitt eget lille univers, der de mest fantastiske fantasier og teorier råder, og der angrepene rettes mot de andre, enten disse andre nå er etniske minoriteter eller politiske motstandere. Det føres en retorikk, der et hvert individ med kjennskap til historie føler seg hensatt til mellomkrigstidens demagogi, likheten blir mer og mer slående. Og vi ser samtidig fascistenes gamle symboldyrking dukke opp, under dekke av den samme nasjonalromatiske retorikken som NS anvendte i mellokrigstiden. Slikt er skremmende, for slikt har vi ikke vært vant til her i landet, før i løpet av de siste årene. Det ser ut til å bli stadig mer "stuerent" å stå frem med de mest absurde holdninger. Man kan i den sammenhengen lure på hva som ligger under. Hva ligger under denne tilsynelatende anti-islamistiske retorikken ? Tanken henledes vel på mellomkrigstiden da jødene ble det ekstreme høyres symbol for å moblisere massene rundt den nazistiske ideologien. Ser vi de samme tendensene i vår tid ? Utnyttes frykten for islamsk ekstremisme av enkelte grupper til å fremme autoritære, bent frem anti-demokratiske holdninger, som folk hvis de møtte disse holdningene i sin rene form ville ta avstand fra ? Ser man på mye av retorikken, de underliggende meningene, mener i alle fall undertegenede at man et stykke på vei kan trekke en slik konklusjon. For deres retorikk er som sagt ikke kun preget av anti-islamisme, den er preget av et hat til det politiske systemet, til folkestyret, til de demokratiske prinsipper samfunnet bygger på. Politikere skjelles ut som svikere. Men i så fall svikere mot hvem ? De er valgt av en majoritet (her tar jeg med alle stortingets partier). Er da i så fall den majoritenen som har valgt dem også svikere ? Mot hvem i så fall ? Mot den lille minoriteten som ikke får sin vilje og sine ekstreme synspunkter gjennom i frie valg ? Med andre ord, er det vi ser også et angrep på folkesuverenitetsprinsippet ? Er det hva som ligger under ? Jeg vet ikke, jeg stiller kun hva jeg mener er betimelige spørsmål. Og spørsmålet må jo til sist bli, hvem er egentlig disse militante anti-islamistene ? Demokratisk innstillte mennesker kan de neppe være, det tyder holdningene og fraværet av nyansert argumentasjon på. Det er muligens på tide å se på hva som " skjuler seg under anti-islamismen".