Det de Rødgrønne glemte

Lise Christensen er opptatt av å få være mor på heltid mer enn 6 måneder med full lønn. Hun er rasende på alle kvinner som frivillig uten protest har gitt avkall på tid til fordel for sine menn. Hun er rasende på Audun Lysbakken. Du er ikke alene om raseriet, men alle er ikke i samme båt. Cirka halvparten av oss blir skilt. Hvis foreldrene er enige om å skilles kan man planlegge økonomien for fortsatt felles foreldreskap. I motsatt fall blir barn ofte økonomiske taps- og vinningsobjekter. Vi snakker altså om en betydelig del av den arbeidsføre andelen av oss nordmenn. Sosialdemokratiet – i dag anført av statsminister Jens Stoltenberg og familieminister Audun Lysbakken - har sakte men sikkert over flere tiår bygget opp et samfunn der to foreldre skal være i full jobb. Da jeg var barn og ungdom på 70-tallet var det uvanlig at begge foreldrene arbeidet fulltid. Mange vil hevde det gav oss som vokste opp en trygg oppvekst. I dag er alt snudd på hodet. Etter at dette har vært gjennomført over flere tiår har det ført til en høyere levestandard og ikke minst større krav til hva som er en minstestandard for å ikke havne i kategorien fattig barnefamilie, som Kåre Willoch skriver så klokt om i VG 5.11. Jeg har dyp respekt for en tidligere statsminister på 83 år som engasjerer seg så sterkt i dette temaet. Willoch skriver at for de Rødgrønne er full jobb viktigere enn omsorg for barna. Han hevder barnefamilienes økonomi er blitt svekket i hele dette århundre. Barnetrygden til aleneforeldre er minket med 35.000 kroner hevder han. Bakgrunnen for denne artikkelen var at mødre med flere barn har høyere sykefravær enn kvinner uten barn. Barnefamilienes kår er helt klart et betent område for de Rødgrønne. Det burde i alle fall være det. Halvparten av disse barnefamiliene havner altså i samlivsbrudd. Hva skjer da? Der man i dag er helt avhengig av to inntekter for å overleve, blir alt redusert til en inntekt – med stort sett samme utgiftsnivå.

I dag tjener kvinner i mange tilfeller også bedre enn menn. For fedre er situasjonen minst like ille som for alenemødre.I dag er delt omsorg – eller tilnærmet 50/50 fordeling – blitt mye vanligere i forbindelse med samlivsbrudd. Det er en forbedring, men det er ikke sosialdemokratiets fortjeneste. Barneloven er lite endret. Holdningene er endret. Jeg, Lise Christensen, vil hevde min rett til å være pappa på halvtid, for barnas beste. Når man havner i et samlivsbrudd skjer det dramatiske ting i enhver families liv. Som far må man kjempe for retten til å få være far og ikke en helgepappa satt til side av ”systemet” deres som ”enslig uten barn” og dermed helt uten rettigheter. Man må kjempe for retten til å overleve mot alle odds. Man må kjempe for å få være oppegående nok til å være en god far for sine barn etter det som har skjedd og en del av denne pakka handler om forverret økonomi.

Sosialdemokratiet har tatt ansvar for at to voksne mennesker, mann og kone, skal få arbeide full tid, selv om de har felles barn, men de har ikke løftet en finger for å gjøre noe med situasjonen når familien går i oppløsning. Det lekes med tall eller prosenter av samvær som om det skulle være en mindre betydelig justering av familielivet. Flerparten av familiene må selge hjemmet sitt etter et samlivsbrudd. Leieprisene er blitt slik at det er dyrere å leie enn å eie, men man får ikke eie uten hjelp fra boligkontor eller nær familie med kun en middels inntekt. Er man bidragsfar kan man som regel bare glemme det. Bidragsfedre (og noen mødre) får ikke dobbel barnetrygd, ikke overgangsstønader og ikke halv skatt. De må tvert imot betale flere tusen i bidrag til sin eks som skal forsørge barna. De fedre jeg kjenner som har havnet i dette uføret har enten klart å skrape sammen 3-4 jobber samtidig eller sagt opp jobben sin fordi sosialkontoret tross alt har en minstestandard for hva man kan leve av. De som jobber trippelt må dermed ofre barnetid ytterligere, fordi de faktisk er på jobb.

Lill May Vestly og Lise Christensen kjemper for å være hjemme med barna sine litt lenger, men vi kjemper for å få lov til å være far til våre barn like mye som de er mødre. De av oss som har barna annen hver uke har de samme utfordringene som alenemødre, men med dårligere kår. Man må ofte tviholde på bostedet i nærheten av skoler og barnehager for å vite at man står like sterkt som mor i en konflikt om barnefordeling. Man må bruke tid på barna i stedet for å jobbe enda mer. Det gjelder særlig der man ikke har familie å støtte seg på. Det aller verste er likevel den regelen som ser ut til å være en hovedregel på familiekontor, barnevern etc. om at der det er høyt konfliktnivå anbefales ikke delt omsorg. Det betyr at hvis den som forlater et samliv ikke ønsker å kommunisere med den andre parten får den parten (som oftest mor) støtte på familiekontoret, i barnevernet etc. Det er dette jeg kaller konfliktskaping, ikke til beste for barna. Statlige kontor bygger med andre ord i noen tilfeller konflikter mellom foreldrene. Med historien til skilte fedre de siste tretti årene friskt i minne er det ikke rart at mange er på tå hev, blir psykisk syke eller i noen dypt tragiske tilfeller ender med å ta sitt eget liv.

Jeg tror fedre aldri har hatt så dårlige kår som på tampen av 2011, og barna er som alltid de største taperne.