Sykkeltyveri

I 1991 stjal jeg en sykkel. En strøken DBS offroad med 10 gir, med deler som passet perfekt til et gammelt vrak som altfor lenge hadde stått i garasjen og ventet på å bli hel igjen. Jeg løftet opp det fastlåste bakhjulet og trillet sykkelen inn i et skogholt før jeg dro hjem for å hente nødvendig verktøy. Adrenalinet pumpet og det hele føltes som et deilig kick, helt til jeg neste dag ble stoppet av en gammel klassekompis og hans innvandrervenn, Phuong, som lurte på om jeg hadde sett en rød DBS offroad med 10 gir. Phuong hadde kjøpt den for konfirmasjonspengene sine, og hadde ikke rukket å forsikre den. Jeg hørte meg selv si at jeg ikke hadde sett sykkelen. Samvittigheta mi vrei seg i skam, men innrømme det hele var uaktuelt. Til det var jeg altfor pysete.

Tyven var pinsevenn. Nevnte jeg at tyven var kristen? Pinsevenn. Sang i ungdomskor og tungetalte på inspirasjonsturer. Etter hvert som tiden gikk hadde jeg klart å børste hele episoden med Phuong under teppet. Helt til en kveld jeg en dag satt og leste Bibelen. Jeg hadde kommet til Matteus, kapittel 5, og da øynene sveipet over vers 23 var det noe mørkt og kaldt som la seg over hjertet mitt og fikk meg til å kaldsvette: Om du bærer offergaven din fram til alteret og der kommer til å tenke på at din bror har noe imot deg, så la gaven ligge foran alteret og gå først og bli forlikt med din bror. Så kan du komme og bære fram offergaven din! Her trengtes ikke bibelfortolkning for å skjønne hvor mannen fra Nasaret ville at skapet mitt skulle stå. Hvordan kunne jeg komme til Gud med den ene bønnen etter den andre så lenge det var en innvandrergutt i Hamar som ufrivillig måtte gå til skolen? Men tørre det? Ikke sjans. Ikke hadde jeg penger nok til å erstatte sykkelen heller. Dette var bare en altfor høy klatreetappe for meg. Så jeg lot det ligge og presset episoden bort fra samvittighetsranden og fortsatte som før.

Evangelisere. I 1994 skulle jeg evangelisere. Hele menigheten var mobilisert, og to og to gikk vi ut, en ung og en voksen, for å gå fra dør til dør med noen spørsmål om folks forhold til Gud og Jesus som skulle brukes til en undersøkelse. Det hele var et skalkeskjul. Håpet var at spørsmålene skulle lede inn til dype samtaler og åpne hjerter. Det var Phuong som åpnet den tredje døren jeg ringte på. På toppen av det hele inviterte han oss med inn. Jeg befant meg plutselig på gutterommet til han jeg hadde stjålet en konfirmasjonspengekjøpt sykkel av og hørte meg selv snakke om troen min, en tro som der og da føltes falskere enn noen gang, og det jeg egentlig var desperat etter å snakke med Phuong om, det holdt jeg helt kjeft om.

Den dårlige samvittigheten lot seg ikke kvele. Jeg hadde for lengst slutta å oppføre meg som en idiot, men jeg hadde ikke gjort opp for meg. Jeg var flere ganger framme til forbønn på møter, der jeg fortalte forbederen om det jeg hadde gjort. «Har du bedt Gud om tilgivelse? Ja, men da er du tilgitt, da. Det der tok Jesus på seg for 2000 år siden.» Det kjentes godt å lette på sløret og jeg gikk tilbake i benkeraden mange tårer lettere. Men resultatet var alltid midlertidig. Sykkelen og Phuong hjemsøkte meg med ujevne mellomrom, og selv om intervallene stadig ble lengre opp gjennom 20-årene holdt det aldri helt opp.

Forsoning. I 2008 satt jeg i en kjellerstue i San Francisco sammen med 14-15 andre som også deltok på en workshop om fellesskap, i regi av ReImagine. Denne kvelden var temaet forsoning. Vi skulle lese et bibelvers og så diskutere hva vi kunne gjøre som respons på Jesu formaning. Bibelverset? Matteus 5,23 selvfølgelig. Verset som hadde stukket kjepper i kristenhjula mine i nesten 20 år. Jeg bestemte meg for å dele tjuvraddhistorien min med de andre, og håpet på fornyet medlidenhet for hvor vanskelig dette måtte ha vært å leve med i så lang tid. Så fort jeg var ferdig å fortelle responderte Rachael: «Men dette må du jo gjøre opp for, Stian.» Jeg skvatt litt av det direkte budskapet men det Rachael sa var plutselig helt innlysende. Det var jo det Sakkeus hadde gjort da Jesus kom på besøk. Han begynte å gjøre opp for seg.

På sporet. Jeg husket ikke hva Phuong het, men Johnny husket jeg godt og så fort jeg var hjemme igjen etter samlingen gikk jeg inn på fjesboka og begynte å søke. Det var fem som het Johnny Bøe. Jeg skrev til dem alle: «Er det du som gikk i klasse med meg på barneskolen?» Samtlige svar var negative, så da avsluttet jeg min egen «Tore-på-sporet-aksjon».

Tre år senere, tilbake i Oslo, tjue år etter ugjerningen, gjør jeg et siste forsøk på endelig å fullføre fjelletappen. Jeg googler Johnny Bøe, og nå dukker det opp en epostadresse til en hockeypappa på Hamar. Det må være han. «Er det du som gikk i klasse med meg på barneskolen?» «Stemmer det,» leser jeg dagen etterpå. Så begynner jeg å skrive; om at det var jeg som stjal den sykkelen de gikk og lette etter, at jeg ikke lenger tror på noen foreldelsesfrist for dårlig samvittighet, at jeg vil si unnskyld men ikke aner hva kompisen hans heter. «Kan du hjelpe meg å få tak i han?» Johnny ringer meg dagen etterpå og sier aller først at han synes det står respekt av det jeg nå gjør, og at han ikke har snakket med Phuong på femten år, men at han skal gjøre et ærlig forsøk på å komme i kontakt med han. Uka etterpå får jeg en sms fra Johnny med telefonnummeret til Phuong. Jeg sender av gårde en tekstmelding med en gang: «Hei. Det er jeg som stjal sykkelen din i -91. Kan vi møtes?» Mobilen min ringer ett minutt senere. Phuong sier med en gang at jeg ikke trenger å være redd eller noe. Han er ikke sint. Bare veldig glad, for nå vet han endelig hvem det var. Han sier også at han er kristen (uten at jeg hadde nevnt mitt ståsted), og at han også bor i Oslo, 500 meter fra der jeg bor.

Børa borte. En uke senere sitter vi rundt et bor på Mogador og drikker myntete. Jeg sa unnskyld med en gang vi møttes, og han tilga straks, men jeg merker inni meg at det må sterkere lut til for at arkene mine skal bli skikkelig blanke. Raceren min må gå. Jeg spør han om han vil ha en nyoppusset gammel racer. Phuong takker ja og forteller at han faktisk ikke har eid noen sykkel siden han fikk offroaden sin stjålet. Dagen etterpå overleverer jeg sykkelen i Sofienbergparken. Phuong sykler bort og børa jeg bar er der ikke lenger.

Billig nåde. Hvorfor deler jeg denne historien med leseren? Jo, fordi den går rett inn i debatten Tor Erling Fagermoen startet med innlegget «Billig nåde – Tom religion». Nåde som «blanke ark og fargestifter tel» koblet vekk fra ansvaret for egne handlinger er «billig nåde» som i ytterste konsekvens gir oss fullmakt til å forblø som samfunn. Det er sant at nåden tas imot gratis, men den er ikke først og fremst en abstrakt matematisk formel som får alle indre regnskap til å gå i pluss. Nåden er den kraften som reiste Jesus opp fra døden og som står klar til å gå i strupen på dødskreftene i og rundt oss. Nåden kan føre sammen det som er splittet. Men vi kan ikke bare sitte som passive tilskuere og ta imot. Nåden har aldri gitt oss ikke rett til å lukke øynene for alt som er vondt og vanskelig. Derimot gjør den oss i stand til å bli Guds agenter for helbredelse, fred og forsoning i verden. Og når vi gjør det som står i vår makt, vil Gud ved sin nåde gjøre sitt verk der vi står maktesløse.

Selvdisiplin er på moten for tida. Det er bare å ta en titt på fulltegnede Birkebeinerrenn og marathon- og motbakkeløp. I et dessertsamfunn der stort sett alt har kommet gratis, har motreaksjonen blitt selvpåført slit. Sunt slit. Og de som presterer best i konkurranse er stort sett alltid de som har vært en del av forpliktende treningsfellesskap fulle av humor, oppmuntring, intern konkurranse, detaljerte treningsprogram og dagbøker. Jeg tror kirka er i ferd med å oppdage dette. Åndelig øvelse og modning trengs, og det hører til fellesskapet. Vi trenger åndelige treningsfellesskap der vi hjelper og oppmuntrer hverandre til å virke som Guds rikes agenter. Maratonløp har aldri trukket mange tilskuere. Men de trekker deltagere. Noe å tenke på for kirka?

Stian Kilde Aarebrot er teolog, forfatter og leder for SubStans (www.jesusdojo.no)