Arktis smelter – vil vi bli klimaflyktninger?

Gjennomsnittstemperaturen på verdensbasis er om lag14,5 ºC. En gjennomsnittlig økning på 5 grader medfører en økning på 1-2 grader ved Ekvator, men mer enn 12 grader ved Nordpolen og samtidig en vesentlig økning i Antarktis.

Menneskenes sivilisasjon har opplevd miljøskifter tidligere, men ikke i et slikt omfagn. Dagens klimamønster har stort sett eksistert gjennom hele den menneskelige sivilisasjonens historie.

Hva kan Jostedalsbreen fortelle

Vi regner med at Jostedalsbreen og dalene på vestsiden ble isfrie for omkring 8000 år siden. Under den postglasiale varmetiden fra ca. 3000 til500 f.Kr. forsvant antakelig hele breen mer eller mindre. Selv om den flate toppen gir inntrykk av at breen er jevntykk til den faller utfor kantene, vet vi i dag at dette ikke er tilfelle. Ved hjelp av breradar er istykkelsen målt, og det viser seg at landskapet under Jostedalsbreen er meget kupert, med dype daler og spisse tinder, dvs. et landskap en ser omkring breen i dag. I øvre del av Fåbergstølbreen og øverst på Krunebreen er det målt istykkelser på 500-600 meter.

Vi antar at alle jordens bosetninger ― hver by, hver gård ― er plassert eller har utviklet seg på bakgrunn av velkjente klimamønstre. Vind- og havstrømmønstrene etter siste istid antas å ha vært relativt stabile. Men navnet på brearmen til Jostedalsbreen ― Nigardsbreen ― minner oss om at klimaet ikke alltid er stabilt. I den såkalte lille istid på 1700-tallet og i 1748 nådde denne brearmen sin største utbredelse og hadde da slukte ni gårder.

Fenomenet «termohalin pumpen»

I Nord-Atlanteren finnes en viktig komponent i det globale klimasystemet, der Golfstrømmen treffer de kalde vindene som kommer fra Arktis og over Grønland. Når vind og vann møtes, fordamper varme fra Golfstrømmen og føres som vanndamp østover mot Vest-Europa av de fremherskende vindene og jordrotasjonen. De globale havstrømmene fra Atlanterhavet til Stillehavet er forbundet gjennom de varme overflatestrømmene og de kalde dyphavsstrømmene som går i motsatt retning.

Forskere omtaler fenomenet som en «termohalin pumpe», fordi det drives både av temperatur (termo-) og av saltholdighet (-halin). Fenomenet spiller en avgjørende rolle i bevegelsene til de kontinuerlige strømmene i verdens globale havstrømsystem.

For rundt 10 000 år siden, da det siste store breisflaket i Nord-Amerika smeltet, dannet det en kolossal sjø av ferskvann. De store sjøene (Grate Lakes) mellom USA og Canada er levningene av denne store ferskvannssjøen, som på østsiden den gang ble holdt på plass av en kjempemessig isdemning.

En dag brøt isdemningen sammen. Det kalde ferskvannet rant ut i Nord-Atlanteren og Golfstrømmen stoppet nesten opp. Vest-Europa mistet mye av varmen fra den fordampende Golf-strømmen. En ny istid begynte i Europa som varte i 900-1000 år, og overgangen skjedde temmelig raskt. Er fenomenet i ferd med å gjenta seg?

Ved Woods Hole forskningssenter er dr. Ruth Curry særlig bekymret for den raske opptiningen av is på Grønland, som ligger inntil området der fenomenet «termohalin pumpen» er særlig virksom. Hun har uttalt: «Muligheten for slike ekstreme begivenheter gjør at vi ikke kan utelukke at forstyrrelser av den nordatlantiske havstrømmen kan skje i det 21. århundre som et resultat av drivhuseffekten.»

Det amerikanske NOAA (National Oceanic and Atmospheric Administration) har i oktober hvert år siden 2006 publisert «Arctic Report Card», der det framgår at Arktis fortsatt blir varmere. Arktis influerer ikke bare på økosystemene, bosettingene og befolkningen i nord, men på hele klodens klima, fordi flere av klimasystemenes «vippepunkter» er lokalisert der. Med dette menes mekanismer som når de først er satt i gang, vil virke selvforsterkende og være svært vanskelige å snu. Det vi på norsk kaller «snøballeffekten».

Et slikt vippepunkt er snødekket i Arktis: Når dette minker, vil det svekke «albedoeffekten»: det at snø- og isdekke reflekterer solvarme tilbake. Når snøen blir borte, tar jorden til seg mer varme, som igjen smelter mer snø. Det arktiske snødekket har aldri hatt en kortere årssyklus siden målingene begynte i 1966.

Grønland og Arktis

Et annet vippepunkt er fastlandisen på Grønland, som vil heve havnivået når den smelter. Fastlandsisen på Grønnland fortsetter å smelte, ettersom Grønland aldri har hatt høyere temperaturer enn nå. Den smeltede isen og ferskvannet fra Grønland og Arktis forstyrrer havsirkulasjonen eller «termohalin pumpen». Når mer is smelter, kan Golfstrømmen svekkes. Det var det som skjedde når isdemningen ved de store sjøene (Grate Lakes) brast og kaldt ferskvann strømmet ut i Atlanterhavet i en ikke for fjern fortid. Hendelsen innledet en ny istid, slik det er beskrevet i Al Gores bok: En ubehagelig sannhet på side 150. I mange sammenhenger avdekker for øvrig eldre forskning tidligere geologiske-, miljø- og klimahistorisk endringer og istidenes ebbe, ny tilblivelse eller oppkomst.

Omfanget av havis er nok et vippepunkt, som ikke innvirker på havnivået, men derimot på oppvarmingen, ikke minst gjennom albedoeffekten, som hindrer havet i å ta varme opp i seg. Når havisen minker i utstrekning og tykkelse, varmes havet opp enda raskere. Både utstrekning og tykkelse av havis er nå på sitt tredje laveste nivå noen gang siden målingene begynte.

De høyere temperaturene i Arktis påvirker den atmosfæriske sirkulasjonen, og dermed også klimaet på lavere breddegrader. I første omgang ser dette ut til å gi kaldere vintre lokalt hos oss. Den såkalte «Arktiske Oscillasjonen» påvirkes eller slår inn. Hvordan dette vil arte seg lokalt, regionalt og kontinentalt i årene framover, vil klodens tidligere klimahistoriske svingninger og epoker kunne fortelle oss. Den klimahistoriske forskningen må samkjøres med resultatene fra klimaforskningen i dag. Winston Churchills utsagn er fortsatt gyldig:

«― Desto lenger bakover én ser, desto lenger framover kan én skue.»

«Arktis er en viktig pådriver for klima og vær rundt om i verden. Det som kommer til å hende i resten av verden skjer først, og i størst grad, i Arktis», uttaler en av lederne i NOAA Jane Lubchenco. I tillegg er Arktis et særs viktig oppvekstområde for store populasjoner av fisk, pattedyr og fugler. Det som hender her, vil derfor påvirke oss alle. Rapporten er laget av 69 internasjonale klimaforskere, og finnes på www.arctic.noaa.gov/reportcard.

Utfordringene

Ikke alle innser ennåat grensen for klimagasser i atmosfæren må senkes til 350 ppm (parts per million), som et av flere tiltak for å nå klimanøytralitet i 2030. James Hansen ved NASAs Goddard Institute sier at et nivå på 350 deler per million karbondioksid i luften fremdeles er akseptabelt, men tallet er nå i 2010 på vei over 390 og hastigheten øker med 2 deler per million hvert år. Det overskrider nivåer fra seks hundretusen år siden. De siste 20 årene har vært de varmeste som noensinne er registrert. Gassen steg over 80 deler per million i de siste 150 år.

Den arktiske sjøisen; det store2 kmtykke laget som dekker Grønland, breene i Sør-Amerika som gir næring til de viktigste ferskvannskildene, det kolossale volumet som dekker Antarktis, Kilimanjaros lille gjenværende lager med is og snø, isen som dekker Himalaya og de enorme ismassene som også smelter i Sibir, skaper ubalanse i økosystemene.

FNs generalforsamling vedtok på 1980-tallet at klimaendringene er menneskehetens felles ansvar; FNs klimapanel ble opprettet.

1. Den vitenskapelige konferansen i Toronto i 1988 behandlet endringene i atmosfæren og gikk inn for 20 % kutt i utslipp av klimagasser innen 2005 i forhold til 1988-nivå.
2. Verdenstoppmøte om miljø og utvikling fant sted i Rio de Janeiro i 1992. Klimakonvensjonen (UNFCCC) ble undertegnet. Rio-erklæringen slår fast at utslipp av drivhusgasser må stabiliserers innen 2000.
3. Kyoto-protokollen som Norge har undertegnet, krever at i-land må kutte utslipp av klimagasser med 5 % innen 2008-2012.

Siden november 1990 har verdens utslipp av klimagasser økt med mer enn 25 % og produksjon av primær energi med 40 %. I dag dekker fossil energi om lag 80 % av energibehovet. Olje dekker 95 % av energien til å flytte folk og gods. EnergirelaterteCO2-utslipp omfatter nesten to-tredeler av de globale drivhusgassutslippene og vil, ifølge prognoser fra Intergovernmental Panel on Climate Change, uten effektiv omlegging stige til over 50 % i 2030.

Bærekraftig finansiering

Verdenssamfunnet har vært klar over at klimasnøballen har rullet siden 1980-tallet, da den menneskeskapte klimaendringene første gang ble erkjent av FN. Vi har siden 1990-arbeidet på overtid. Statsminister Jens Stoltenberg har samarbeidet tett med Etiopias statsminister Meles Zenawi for å få til en global avtale om finansiering av klimagasskutt. Verdenserklæringen – Vår nordlige dimensjon. Et handlingsprogram fra 2011 til 2030 ― anviser gode og bærekraftige finansieringsløsninger på veien mot klimanøytralitet.

De sosiale bevegelsene må ta stilling til hvilke finansieringsløsninger de støtter og dermed medvirke til å definere klimaomstillingene nasjonalt, regionalt og kontinentalt. En global mobilisering for en FN-ledet klimaorden med nødvendige mål og bærekraftige finansielle tiltak er nødvendig for å føre verdenssamfunnet over i en ren og bærekraftig energibalanse og nullutslippssamfunnet i klimaballanse.

En plan A for Moder Jord

Havstrømmene i Atlanteren og globalt har fram til i dag fulgt noenlunde samme mønstre siden slutten av siste istid for rundt 10 000 år siden. Temperaturen i havet påvirker den atmosfæriske sirkulasjonen og dermed klimaet på lavere breddegrader. Norge er begunstiget av Golfstrømmen og må som verdens rikeste land med en stor del av økonomien i fossilbast olje og gass virke ledende i forhold til FN.

Konsekvensene av ikke å lykkes kan føre til forstyrrelse av havstrømmene i Atlanterhavet og globalt, og uoversiktlige konsekvenser for vår sivilisasjon. En FN-ledet klimaorden med en plan A for Moder Jord må på plass i Sør-Afrika, for å få kontroll med en global merkantilisme som gjennom klimaendringene truer store deler av menneskeheten, mange dyrearter og økosystemer.

Grottes kvern ble i norrønemytologi benyttet om fenomener man advarte mot, og som gjenfinnes i eventyret om kvernen på havets bunn. I dag advarer forskere mot drivhuseffekten og konsekvensen dette får for «termohalin pumpen».