Hvorfor er det galt å tale om synd

Hei

Hva er galt med å tale om synd?

mange i dag er livredde for å snakke om synd hvorfor ? og jeg vet at dere tenker uff så negativ han skal være, Ja dette er en del av forkynnelsen, dette må fram i lyset slik at omvendelsen kan komme til sitt rette i sannhet og tro. all synd er en urett handling mot Gud. Jesus er da vår rednings mann. blodet renser synden. men først må man vende seg bort fra sine synder både kristne og ikke kristne. for kristne som lever i bundet synd trenger å bli fra synden igjennom blodets kraft. jeg vil ikke dømme noen.og noen tenker hva med din egen bjelke. ja jeg vet det jeg lever ikke lnger i bundet synd, slik jeg gjorde før.

Noe av det merkeligste en kan høre eller lese om i våre dager, er at kristne predikanter og ledere sier at en ikke må tale så mye om synd, fordi det kan gi et feil inntrykk av hva kristendom er. for nåde og lykke budskap er viktigere for mange predikanter, ofte fordi de vil beholde det økonomiske hjulet i gang i sin egen menighet. på den måten så vil ikke søsken føle seg støtt av budskapet, men på den andre siden vil man etter vert få en søvnig holdning til synden i sitt liv, og dette er en farlig vei å leve på.

Da reiser det seg en hel rekke spørsmål som vi bør tenke over. For dersom det skal ha noen berettigelse å komme med en slik påstand, må det enten være fordi det ikke er nødvendig å tale så mye om synd, eller fordi det ikke finnes grunnlag i Bibelen for å legge så mye vekt på det.

Er det ikke så aktuelt å tale om synd nå som i tidligere tider?

En kunne for det første tenke seg at mennesker i dag ikke er så utsatt for fristelser som før, eller at konsekvensene av synd ikke er så alvorlige som det før har vært sagt.

Men om vi ser litt på det som foregår i våre egne omgivelser, er det nok å peke på. I seinere år har det stadig dukket opp tilfeller av underslag og korrupsjon begått av personer som er i sine beste år og innehar høye stillinger, både i det private forretningsliv og i det offentlige. Kan hende dette ikke er så underlig, når en tenker seg om. For det er omtrent en mannsalder siden den frie oppdragelse slo igjennom – da barna skulle oppdras uten krav til faste moralske normer. Men uansett hva grunnen er, så er det tale om åpenbar synd.

Stadig flere ser ut til å tenke at det ikke er så farlig om en begår ulovligheter, når bare det ikke blir oppdaget. Det kan være alt fra det å lure seg til å kjøre gratis på bussen, til butikktyveri og bedrageri av store summer. Noen tapper penger av storslått forretningsdrift som etter kort tid går konkurs. Andre spekulerer i å utgi litteratur, film og annet som inneholder vold eller pornografi. Også våre offentlige media går langt i aktivt å fremme slikt, stundom under navn av ”kunst”. Noen gjør seg selv og andre til slaver ved horevirksomhet eller ved formidling av narkotika og berusende midler.

Rå vold av forskjellig slag seg også ut til å øke – og det ikke bare blant gjenger som ellers driver med kriminell virksomhet. Beslektet med dette er for eksempel fyllekjøring og annen uvøren framferd i trafikken, som setter både eget og andres liv i fare.

Oppløsning av ekteskap og familie er et annet utbredt fenomen. Det er endog kommet så langt at vi har fått en rekke lover som støtter opp under denne utviklingen. Skilsmisse, samboerskap, homofili,abort, ulike former for frie seksuelle forbindelser både tolereres og fremmes ofte aktivt. Ikke en gang den advarselen som AIDS-epidemien burde være, ser ut til å vekke til noen særlig selvransakelse på dette området.

Er det ikke akktuelt å tale om synd i denne tid vi lever i no?

Er det ikke bibelsk å tale så mye om synd?

Dersom det er tilfelle at tidligere tiders forkynnere hadde misforstått Bibelen når de kalte mennesker til omvendelse ved å tale om synd og om nåde, da er det god grunn til å gi dem rett som sier at vi ikke må tale så mye om synd.

Men er det tilfelle?

Leser vi profetene i Det gamle testamente, ser vi at den største delen av disse skriftene består i å påpeke menneskers synd og følgene av den. Hoseas sier for eksempel: ”Herren har sak med dem som bor i landet, fordi det ingen sannhet og ingen kjærlighet og ingen gudskunnskap finnes i landet. De sverger og lyver, myrder og stjeler og driver hor. De farer fram med vold, og mord følger på mord” (Hos 4,1-2). Vi leser konkret om forskjellige synder, og om hva det er som gjør at synd er så alvorlig. I Bibelens første del – Mosebøkene – har vi lange avsnitt som viser Herrens lov for Israelsfolket. Mange av disse lovene taler om ofringer for å sone for synd, og om renhetsforskrifter for et folk som var kalt til å leve i samfunn med den hellige Gud.

Går vi til Det nye testamente, ser vi også der hvor grunnleggende forkynnelsen om synd er. Døperen Johannes – som forberedte Kristi umiddelbare komme – la ikke fingrene imellom når han talte om nødvendigheten av å vende om: ”Ormeyngel, hvem lærte dere å flykte fra den kommende vrede?” (Matt 3; Luk 3). Han var som en røst i ra ødemarken som talte til massene rett ut vend om for himmelriket er nær, Han tale om omvendelse.

Jesus selv – som kalles ”synderes venn” – var like konkret i sin fordømmelse av synd (se f.eks. Matt 23). Og han understreket at synd ikke bare er syndige handlinger, men at det er tale om noe som sitter i selve menneskets hjerte: ”Fra hjertet kommer onde tanker, mord, hor, utukt, tyveri, falskt vitnesbyrd, spott” (Matt 15,19). Jesus taler også om å vende om, om å bære frukt som svarer til omvendelsen.

Da Jesus talte om talsmannen, Den Hellige Ånd, som skulle komme og veilede disiplene etter hans himmelfart, sa han at Åndens grunnleggende gjerning skulle være å ”overbevise verden om synd og om rettferdighet og om dom” (Joh 16,8).

Ledet av Ånden forkynte også apostlene dette. I begynnelsen av Romerbrevet og andre steder, taler Paulus konkret om hva synd er: ”Kjødets gjerninger er åpenbare. Det er slikt som utukt, urenhet, skamløshet, avgudsdyrkelse, trolldom, fiendskap, trette, avindsyke, sinne, ærgjerrighet, splittelse, partier, misunnelse, mord, drukkenskap, svirelag og annet slikt. Om dette sier jeg dere på forhånd, som jeg også før har sagt dere: De som gjøre slikt, skal ikke arve Guds rike” (Gal 5,19-21). I konklusjonen til et avsnitt som har regnet opp forskjellige synder, sier apostelen noe som mange ikke ser ut til å bry seg om i våre dager, nemlig at det å støtte opp under og ha sin glede i noe som er synd, er minst like galt som å gjøre syndene selv: ”Likevel gjør de ikke bare slikt selv, men de holder også med dem som gjør det” (Rom 1,32).

Det nye testamente viser oss videre at synden skal gi seg stadig mer åpenbare utslag hos mennesker jo nærmere vi kommer historiens avslutning. Bibelens siste bok taler spesielt om denne utviklingen. Men også i Jesu forkynnelse og apostlenes brev leser vi om det samme (se f.eks. Matt 24; 2 Tim 3; 2 Pet; Jud).

Konklusjonen på det som vi har tatt fram her, kan ikke bli annet enn at en har et annet syn på hva forkynnelsen skal inneholde enn Bibelen har, dersom dommen over synd kommer i bakgrunnen.

Er ikke synden så farlig som det før har vært sagt?

Med det vi har tatt fram ovenfor, skulle også svaret på det tredje spørsmålet være tydelig. Vi har jo allerede sitert ordet fra Gal 5,21 om at de som gjør synd, ikke skal arve Guds rike.

Men la oss ta fram et par skriftsteder til angående dette: ”Vet dere ikke at de som gjør urett, ikke skal arve Guds rike? Far ikke vill! Hverken horkarer eller avgudsdyrkere eller ekteskapsbrytere eller de som lar seg bruke til unaturlig utukt, eller menn som øver utukt med menn, eller tyver eller pengegriske eller drankere eller baktalere eller røvere skal arve Guds rike” (1 Kor 6,9-10). Og i Rom 1,18 sier Paulus at ”Guds vrede blir åpenbart fra himmelen over all ugudelighet og urettferdighet hos mennesker som holder sannheten nede i urettferdighet”.

Det finnes ingen antydning noe sted i Bibelen om at mennesker i noen tid kan frigjøre seg fra denne dommen som den evige, hellige Gud iverksetter over dem som synder. Det finnes ingen tid, og ingen mennesker som ikke trenger å bli minnet om dette.

Ja, vi ser at noen av de bibelordene vi har sitert, er spesielt adressert til troende mennesker. Også de trenger å bli minnet om syndens alvor, og om faren for å falle fra. Videre understreker Bibelen at det ikke finnes noen som er ”immun” mot synd, eller som på noen måte kan unngå dens følger ved egen kraft eller utvikling: ”Det er ikke én rettferdig, ikke en eneste” (Rom 3,10). Det finnes bare ett håp for oss syndige mennesker: Omvendelse og tro på Jesus Kristus.

De uttalelser som vi kan høre en del åndelige ledere komme med i våre dager, at en ikke må tale så mye om synd, er ikke noe annet enn en radikal forvrenging av hva Bibelen sier. Realiteten er heller at dagens kristne forkynnere ofte taler for lite konkret om synd og dens følger. For mennesker trenger å vekkes opp, slik at de begynner å forstå hva det vil si at vi har med en hellig Gud å gjøre. og når man taler om synd så får man kjeft begrunn av at det har ingen ing med det nye budskapet å gjøre, og at man er for opphengt i synden at man lever under loven, og at man ikke er frie i Kristus.men å være radikal og brendende for kristus slik at man kan være våken i ånden, er viktigt.

Det vil si at sammen med talen om synd vil en også – så sant en får anledning til det – vitne om at Gud selv har sendt sin Sønn til soning for våre synder.

Men påminningen om at det kommer en dom, og at alle mennesker skal stilles til regnskap overfor den hellige Gud, er en grunnleggende del av det vitnesbyrd vi er kalt til å bringe til verden (se f.eks. Apg 17,30-31). Dette alvoret blir ikke mindre om en prøver å se bort fra det. Ingen kan bli frelst fra dommen om ikke de forstår at uten å sette sin lit til Jesus Kristus, er en uten håp.

Derfor vil et rett kristent vitnesbyrd om synd også tale om Golgata, om forsoningen: ”I dette er kjærligheten, ikke at vi har elsket Gud, men at han har elsket oss og sendt sin Sønn til soning for våre synder” (1 Joh 4,10).

Kristi kors taler ikke bare om Guds kjærlighet. Det taler også om alvoret av vår synd, at vi er fortapt slik vi er i oss selv. Det er når vi ser det, at Guds kjærlighet i Kristus blir så forunderlig stor. ”Kristus døde for oss mens vi enda var syndere” (Rom 5,8). Det ville ikke være håp om ikke Jesus hadde gått i døden for oss, i vårt sted, og båret dommen for vår synd.

Forstår vi ikke at vår synd fører oss mot fortapelsen, skjønner vi heller ikke hva Jesus har gjort. Men fordi han har sonet for vår synd, er det frelse og håp for alle som tror på ham. I ham er det nåde og nytt liv å få for den største synder.

Fikk litt  hjelp av en broder med dette inlegget som jeg synes er nødvendigt å peke på i dag.

for mange lever slik som andre ikke troende uten å tenke på sine handlinger og sin egen livssituvasjon. Det å være salt og lys koster deg livet, men du vil da finne det nye livet i Kristus

mvh

Rune