Hva var galt med middelalderens skolastikk?

Uttrykket “den mørke middelalder” betegner et uopplyst, overtroisk og latterlig samfunn.

For riktig å vise hvor galt det kunne være nevner man skolastikken.

Skolastikken , man smaker på ordet.

Det smaker av middelalderens munkekapper, vakkert utførte manuskripter og lange diskusjoner på latin.

Ordet skole betyr, fra både gresk og latin,  fritid, noe skolebarn idag har vanskelig for å fatte, og det er fritid i betydningen ro og mak, gjerne sent på kvelden når arbeidet er opphørt og lampene tennes.

Skolastikken begynte som en fritidsaktivitet ved klostrene. Når arbeidet var over, kunne man i ro og mak fordype seg i studier. Interessen for å kunne fordype seg slik ,økte, og mulighetene for å vie seg  til studier åpnet seg ved klosterlivet.

Der var det samlinger av litteratur, flere interesserte som skapte miljøer for studier og frihet fra økonomiske krav.

Kirken hadde også en rolig tid. Folkevandringstiden, misjonstiden og den dogmatiske striden var over. Man kunne unne seg “schola”, studier i ro og mak!

Man hadde skrifter av flere slag i tillegg til de Bibelske skrifter, både de nyere skrifter knyttet til utviklingen av egen dogmatikk, synodebestemmelsene og Fedrenes uttallelser. Dette var alle svært viktige skrifter for kirken!

Man studerte også skrifter fra den gresk/romerske oldtid og  arabiske oversettelser til latin,  matematikk, fysikk, astronomi, legevitenskap og filosofi.

Det knyttet seg etterhvert store studieskoler til klostrene. Flere studiesteder ble opprettet i tilknytning til domkapitlene og man kalte disse friere skolene Universiteter.

Omkring 1400 tallet var det 46 slike Universiteter i Europa. De mest berømte var Bologna, Paris, Oxford og Salamanca.

Man ansatte lærere, geistelige de fleste, som ble kalt professor, doctor og magister.

Anselm av Canterbury nevnes som en av de første og viktigste skolastikere. Hans store styrke var logikk og intuisjon og han hyldet den platonske realisme. Hans hovedsetning ble berømt:

“Jeg vil ikke forstå for å tro, men tro for å forstå.”

Han la grunnlaget for den skolastiske formen:

1. De skrev alt på latin og bearbeidet alt det overleverte dialektisk!

2. De definerte begrepene, stillet dem overfor hverandre, gjendrev innvendinger og utgjevnet forskjellene mellom enkelte av  Fedrene.

3. De samlet alle dogmene til en sammenhengende sannhetstotalitet.

Aristoteles ble innbegrepet av fornuft. Hans måte å ordne og å begrunne på ble skolastikkens ideal.

Tomas av Akvinas  skrev, siste halvdel av 1200tallet, sitt hovedverk ” SummaTheologiæ”.

Dette verket omfatter alle vitenskaper og  hele menneskelivet innført i det katolske læresystem. Hvor stor betydning dette skriftet fikk ser vi av den debatt som fulgte, og så sent som ved Pave Pius x, 1903-1914, ble dette skriftet satt som enegyldig sannhet som legges til grunn i all katolsk opplæring.

Skriftet bygger på to grunnstener: den naturlige fornuft og troen.

Den Aristoteliske formen ble en overordnet rettesnor innen den skolastiske vitenskap:

1. Man formulerer først problemet, tesen.

2. Man fremfører fornuftsgrunner, fedrenes utsagn og skrifter som taler for tesen,

deretter henter man fra det samme det som taler mot tesen.

3. Først da debatterer man og trekker slutninger, setter en avgjørelse fulgt av betraktninger for og imot.

Denne formen var idealet. Og hva var galt med den?

Det er slik vi stort sett arbeider i skolen og i  forskningen i våre dager.

Hentet fra Wikipedia:

Den Hypotetisk-deduktive metode er et vitenskapsideal som står svært sentralt i vitenskap og forskning. Denne metoden går ut på at man

1.Starter med å fremsette en hypotese, basert eksempelvis på gjetninger, kalkulasjoner og/eller intuisjon, for deretter

2. Å teste disse hypotesene opp mot observasjoner fra eksperimenter og lignende, for til slutt

3. Å enten avkrefte den opprinnelige hypotesen eller styrke den.

Metodene er  sammenfallende, så når man ler av, eller forakter skolastikken, er det ikke den vitenskaplige formen man finner komisk. Det er mangelen på praktisk forankring.

Det er nettopp i møte med Galilei at dette blir tydelig.

Han var en praktiker, maskinmaker, i tillegg til sin teoretiske begavelse.

Når han fant ut noe,  laget han apperatur som kunne anvendes. Han oppdaget f. eks. lovene for pendelsvingningene og laget så et apparat til måling av pulsslag.

Han debatterte selv etter den skolastiske form, men innførte eksperimentet som gjevnbyrdig med skrifter og fedre.

Det grensesprengende var likevel at han uttalte seg kategorisk og ikke hypotetisk om det han så i kikkerten han hadde laget. Og særlig fordi det han så i kikkerten beviste at solen roterte om sin akse.

Man ba ham kalle det for en hypotese, så ville han slippe inkvisisjonen.

For kirken var det ikke et mål  å finne ut  hva som virkelig skjedde , det var skaperen og ikke det skapte man søkte, og nå kom det en som ikke hadde fattet poenget og pukket på å ha et “bevis ” på noe som sparket ben på et av dogmene deres!

Galileis eksperimenterende vitenskap ble opplysningstidens ideal. Man målte, veiet og definerte, observerte og eksperimenterte og laget ting. Gløden og iveren var stor.

Ettersom kunnskapen innen de ulike fagene økte, ble det vanskelig å etterprøve alt. Man måtte stole på fedrenes observasjoner og  de mange aksiomer og hypoteser som etterhvert ble nødvendige for å “komme videre”.

Man fikk igjen bruk for den skolastiske formen for vitenskaplig ordning og metode, og filosofien for å skape helhet av enkeltresultater.  Samtidig utviklet man et fagspråk,  ikke så ulikt det latinske.

Den hypotetisk- deduktive metoden ble  tatt i bruk først på 1900 tallet.

En elev i dag, vil gjennom utdannelsen utføre svært få eksperimenter, men han vil lese om noen utvalgte.

Han vil lære å le av skolastikken, og beundre Fader Galilei. Men han vil ikke lære at han selv , i hovedsak, får en skolastisk utdannelse, og han vil ikke lære å rette et kritisk søkelys mot egen virksomhet.

Svært likt den teoretiske  skolastiker vil han stole på sine kilder og utøve sin vitenskap som en klassisk Aristoteliker.

Hypoteser og teorier står som dogmer og aksiomer i vår nye “vitenskapskatedral”, og for de nye skolastikerne er eksperimentet en “hellig ” handling, rituelt utført og myteskapende.

De senere år har man vært nøye med at elevene må “tenke riktig” om “faktastoffet”, så man har , for sikkerhets skyld utviklet en fagdogmatikk som elevene må lære.

Og likesom man i middelalderen siterte Fedrene og Skriftene,  har man i våre dager et system for viktigheten av å sitere og å bli sitert i de viktigste tidsskriftene.

Den store forskjellen mellom vitenskapen nå og dengang er ikke i den utøvende form, men i forskningens objekt.

Mens våre forskere søker i materien etter “virkeligheten”, søkte datidens skolastikere i “virkeligheten” etter Gud.