Horene i Riga

- Dere er så dumme og rike, sier Ruta, koordinator for frivillig bymisjonsarbeid blant prostituerte og rusmisbrukere i Latvias hovedstad, Riga. Hun sier det med et trist, galgenhumoristisk smil. Hver helg er flyene fra Norge og Sverige til Baltikums hovedsteder fulle av kåte nordmenn. Horene i Riga er billige og byen ligger ikke mer enn en drøy times flytur unna Oslo.

- Takk, Norge, takk, Sverige, sa Ruta da den nye lovgivningen som forbyr sexkjøp, ble innført. – Dere flyttet virkelig problemene deres over til oss. 

Litauere er på tjuvraid i rike Norge. De stjeler av vår materielle overflod. Nordmenn er på et annet tjuvraid i fattige Latvia. De stjeler foreldreløse tenåringsjenters menneskeverd. Jeg vet ikke hva som er verst.

Jo, forresten, det vet jeg. Etter en fredagskveld i minibussen sammen med feltarbeidere fra bymisjonsorganisasjonen Dialogs, er jeg ikke i tvil.

Det handler om nærhet og avstand og om øynene som ser. Fra vårt norske ståsted er det selvsagt et problem at tjuvbander fra Baltikum flommer inn over våre villastrøk. Men sett fra Riga blir proporsjonene med ett annerledes.

Riga er en usedvanlig vakker by og med en rik historie. I gamlebyen ligger butikkene til Hugo Boss, Lacoste, Versace og Gucci tett og med priser som ikke engang frister nordmenn. Utenfor står BMW-ene og Lamborghiniene parkert. Nypolerte på rekke og rad.

- Hvem er disse menneskene som kjører alle disse flotte bilene, og som kan handle i butikker, der prisene matcher Oslos og vel så det, spør jeg. Og føler meg dum i samme øyeblikk som spørsmålet er stilt.

- You wouldn't like to know, svarer Ruta.

Innimellom Gucci og Lacoste ligger Dressmann, Rimi, Rema1000 og DNBs filialer samt spillehallene og nattklubbene. Midt i sentrum ligger den praktfulle lutherske domkirken omgitt av kvartaler med arkitektoniske variasjoner fra renessanse og barokk til art noveau, som alt sammen har til felles at det er vakkert.

Dette er byen turistene ser. Men det er bare Rigas ytre skall. Hovedstaden i Latvia har fått finanskrisen som et støvelspark i magen. Snart 20 år med rovdyrkapitalisme har endt i en økonomisk tragedie for den tidligere sovjetrepublikken. Ekstrem og galoppartet vekst gjennom et par tiår har gjort fallet desto hardere. Resultatet er en sosial nød man ikke skulle tro var mulig i et sivilisert europeisk land som attpåtil er vårt naboland.

- På andre siden av jernbanelinjen vil jeg ikke anbefale noen å gå, i alle fall ikke etter mørkets frembrudd og absolutt ikke alene.

Advarselen kommer fra Agitta, en annen frivillig i Dialogs, utdannet lærer og en kjenner av Latvias kultur og historie.

Men det er inn i disse gatene på den andre siden av jernbanelinjen vi er på vei en hustret kveld i oktober. Her møter vi Riga vendt inn ut. Vår sjåfør, Varis, stanser ved en gateport til en forfallen bygård. Han fløyter to ganger med hornet. Frem fra bygårdens tussmørke som selv ikke gatelyktene klarer å fordrive, kommer to sjokkblonde kvinner med knehøye, skinnende boots og lårkorte skjørt. I de oversminkede og slitte ansiktene lyser triste øyne som forteller om sorg, sykdom og døde håp. Agitta og Varis deler ut kondomer og rene sprøyter. Brukte sprøyter returneres og legges i en påleggsboks av plast. Hurtigtesting for hiv og tuberkulose tilbys. Varis og Agitta snakker med kvinnene, de klapper hverandre på kinnet, de smiler og omfavner hverandre, men uten å skjønne et ord latvisk, forstår jeg at i bunnen ligger det en trist historie som Ludmila, den ene av horene, har fortalt dem. Etterpå får jeg vite det. En kunde har skåret henne opp i ansiktet med lommekniv. Sårene er dekket med maskara, de er bare synlige når lyset faller rett på ansiktet hennes. Men i hennes jobb er det sjelden at lyset faller rett på ansiktet. Ludmilas kunder trives best i mørket.

I EU-landet Latvia er velferd ennå et fremmedord. Her finnes ikke noe sosialt sikkerhetsnett. Faller du, faller du helt igjennom. Finanskrisen har dratt mange med seg ned. Norske aviser skriver om tomme butikkvinduer i Riga sentrum, men de skriver ikke om alle kvinnene som tvinges ut på gaten for å skaffe medisiner for sine syke barn. En sykehuskonsultasjon i Riga koster 400 Lats – nesten 5000 kroner, nær det tredobbelte av en gjennomsnitts månedslønn. Hivepidemien går med rasende fart over Øst-Europa. Verst stilt er Estland med en årlig smitterate som er nesten dobbelt så høy som de verst stilte land i Afrika. Latvia ligger ikke langt etter. Epidemien slo til ved årtusenskiftet. Siden hiv dreper langsomt, er det først nå aidsbølgen kommer skyllende. Livreddende behandling når ut til et fåtall, om enn til stadig flere – inntil finanskrisen kom og alt stoppet opp, vel å merke. I Rigas gater – på den andre siden av jernbanelinjen, der togene fra Moskva kjører inn med narkotikaen - dør kvinner og barn.

Alt er blitt dyrere i Riga, unntatt horene. På ukedagene faller prisen for en sextur ned mot 10 Lats. I helgene er det bedre, for da sørger svensker og nordmenn for at etterspørselen stiger og med den prisene.

- Hun er villig til å svare på spørsmål, forteller Agitta etter å ha presentert oss for Ludmila. Jeg føler meg brydd, vet ikke hvilke av mine mange spørsmål jeg kan stille uten at de blir for private. Ludmila forteller om et regnestykke i kraftig minus, selv om hun tross alt er heldig. Hun har ennå ikke mistet jobben sin, som ikke er å være prostituert. Ludmila har et normalt dagarbeid. Men med et sykt barn går regnestykket uansett ikke i hop. Med normal inntekt står Ludmila overfor et valg om hun skal sulte, fryse, mangle tak over hodet eller la barnet sitt dø av mangel på medisiner. Slik ble gata siste utvei. På kjøpet har hun fått et alvorlig rusproblem samt hiv. Kampen for datteren er det som holder siste rest av livsvilje oppe. Men snart kan også den kampen være over. Ludmila står i fare for å miste sitt syke barn, for uten medisiner vil det dø. Selv ikke 18 timers arbeidsdag er nok til å betale det medisinene koster.

Sex i mørket. Vi kjører ut på motorveien som leder ut fra sentrum. Her ligger kjøpesentraene på rad og rekke og med en tett skog av lysskilt for merkevarer vi kjenner godt: Dressmann, Cubus, Lindex, Narvesen, Rimi, Statoil og Rema 1000. Tjue minutter utenfor sentrum tynnes skogen av lysskilt og vi ser de stalinistiske høyblokkene som var ment å stå i tjuefem år, men som ved et naturens under står frem­deles. Etter ytterligere ti minutters kjøring, åpner landsbygda seg og oktobernatten sniker seg sur og svart inn på oss. Her ligger noen nedlagte fabrikklokaler samt en parkeringsplass der det innimellom ses Mercedeser og BMWer i grå metallic, samt en og annen langtransport.

Stemningen er lettere uhyggelig, jeg ser meg selv inn i en scene fra en eller annen halvgod narkofilm. Jeg føler meg usikker på om vi er helt trygge. Inne i ett av fabrikkskurene beveger to menn seg rundt som halvskygger i det dimme lyset. Agitta forteller at det er far og sønn som opererer sin narkodealergesjeft herfra. Moren, Olga, betjener kundene fra Stockholm og Oslo, som har funnet ut at det ikke bare er sexen som er billig i Riga, men kokainen likeså.

Olga ser bussen fra Dialogs og kommer for å avlevere sine urene sprøyter og få rene i bytte samt gratis kondomer. Like etter kommer far og sønn. De holder øye med Olga, er aldri mer enn noen skritt unna. Også hun har opplevd å bli skåret opp i ansiktet. For jo billigere horene er, desto mer brutale blir kundene.

På vei tilbake til byen kjører et godstog forbi oss. Varis peker.

- Det kommer fra Moskva, sier han. - Det eneste som er sikkert, er at det frakter en verdifull last med narkotika. Det er det eneste det er overflod av i Riga. Det og prostituerte.

Noen dager senere møter vi samfunnsforskeren Marcis som forteller om et land som i tillegg til å være nær økonomisk bankerott også er i ferd med å miste det meste av sin intellektuelle kapital. For 20 år siden bodde det 2,5 millioner innbyggere i lille Latvia. Nå er bare 1,9 millioner tilbake. Ikke noe land i verden er blitt så kraftig tappet for ressurser. Selv har Marcis fått flere smigrende tilbud om stillinger ved amerikanske universiteter, for hans akademiske CV er, skjønner vi, god. Men han har valgt å bli.

- Det trengs noen tilbake som kan forstå det som skjer med mitt hjemland, sier han. - Når tidene en gang blir bedre, kan den kunnskapen være med på å hjelpe Latvia inn på et bedre spor. 

- Snart 20 år med kapitalisme har ødelagt mer enn kommunismen rakk på enda lengre tid. Når rovdyrkapitalismen har fått så ødeleggende virkninger, skyldes det likevel at kommunismen ødela vernet vi kunne hatt mot denne ødeleggelsen, selve samfunnsmoralen. Evnen til empati er borte. Enhver har nok med sitt, fellesskapene der folk stiller opp for hverandre, er borte. Med 18 politiske partier representert i nasjonalforsamlingen Saimae er politikken blitt fragmentert til smålig interessekamp. Latviere står mot russere og russere mot latviere. Ingen tar et overordnet grep. Vi mangler det meste på de to områdene man er nødt til å lykkes på om man skal bygge et godt samfunn: velferd og utdanning. Først og fremst trenger vi å utvikle en ny forståelse av solidaritet. De skandinaviske samfunnene kunne vært en modell for oss. Men nordmenn og svensker er ikke udelt populære her i Latvia, om enn langt fra så upopulære som russerne. Norske og svenske firmaer utgjør en stor del av samfunnsøkonomien og har mye av skylden for både veksten og fallet dette landet nå opplever. Så dere er ikke udelt populære. Jeg tror mange latviere er litt redde dere. Dere er så rike.

- Rike og dumme? spør jeg.

- Ja, kanskje det kan sies slik, svarer Marcis og smiler.