KrF må ta lederskap i sentrum

Tidlig i mai 1997 kunne den unge Labour-lederen Tony Blair dra fra dronning Elisabeth som fersk statsminister i Storbritannia. Valgresultatet var et politisk jordskjelv. Labour gjenoppstod fra de døde og 18 år med konservativt hegemoni ble brutt. Britene tok et endelig farvel med thatcherismen og selv om han var den yngste statsministeren på 200 år, ble Tony Blair og hans "New Labour" båret inn i regjeringskontorene på en bølge av entusiasme og optimisme[i].

Litt senere samme år våknet også nordmenn opp til en ny politisk hverdag. Arbeiderpartiet hadde med et lite avbrekk styrt landet i elleve år. Men ved stortingsvalget i september var det presten Kjell Magne Bondevik som stod fram som den store seierherren. Som frontfigur for en sentrumskoalisjon, ledet han KrF til sitt beste valg noensinne, med 13,7 prosent av stemmene. Noen få uker senere kunne Bondevik entre slottsplassen som statsminister. Thorbjørn Jaglands forsøk på å skremme velgerne til lydighet gjennom sitt berømte 36,9-kabinettspørsmål, hadde ikke virket.

Blair og Bondevik hadde mer til felles enn samme forbokstav i etternavnet. Det er ikke tilfeldig at de ble statsministre omtrent samtidig. Begge representerte det de kalte politikkens ”tredje vei” – et alternativ til den klassiske toblokkstekningen i europeisk politikk. På slutten av 1990-tallet hadde denne retningen vind i seilene. Den søkte å finne et kompromiss mellom kapitalisme og sosialisme, mellom markedsliberalisme og økt statsmakt. Også andre statsledere bekjente seg til en ”third way”-retning i politikken, blant annet USAs president Bill Clinton og den tyske forbundskansleren Gerhard Schröder.

For Tony Blair var det selve nøkkelen til valgsuksessen. Labour ble av mange briter oppfattet som håpløst gammeldagse og irrelevante i sin tilnærming til politikken. Derfor stemte de heller på Margaret Thatcher eller John Major. Under Blair reorienterte Labour seg og partiet staket ut en mer sentrumsorientert kurs. De ideologiske grunnelementene hentet partiet i stor grad hos sosiologen og rektoren ved London School of Economics, professor Anthony Giddens, som i flere bøker skriver om det han kaller "third way politics". Giddens oppfordret sosialdemokratene til å finne en bedre balanse mellom kollektivisme og individualisme. Hans analyse var at tiden hadde løpt fra det samfunns- og menneskesynet som "Old Labour" representerte, og etterlyste spesielt strategier for å hindre at personlig, lokalt og frivillig engasjement forsvant fra samfunnet[ii]. New Labour ble en dundrende suksess og slagord som "ingen rettigheter uten plikter" var typiske for partiets nye politikk.

Høsten 1994, samme år som Giddens skrev third way-boken Beyond Left and Right, skrev også Kristelig Folkepartis leder, Kjell Magne Bondevik, bok om sentrum i politikken. Boken Det tredje alternativet: Kristendemokratiet på norsk ble ikke noen bestselger, og det var nok heller aldri meningen. Men den spilte en svært viktig rolle i KrFs interne skolering og mobilisering fram mot stortingsvalget tre år senere. Og ikke minst la den grunnlag for at partiet helhjertet kunne stille seg bak en regjering "med tyngdepunkt i sentrum" ved valget i 1997. I boken bruker Bondevik stor plass på å forklare sammenhengen og forskjellen mellom kristendom og politikk, slik han ser det, og på hvordan partiets verdier kan anvendes i praktisk politisk arbeid. Egentlig går boken i liten grad inn på hva som menes med kristendemokratisk ideologi. Først og fremst var boken viktig fordi den signaliserte at KrF representerte en tredje vei i politikken, et alternativ til sosialismen og liberalismen.

Da KrF var samlet til landsstyremøte i mars 1995, tok Bondevik til orde for å danne en sentrumsregjering med Senterpartiet og Venstre etter stortingsvalget. To år senere ble sentrumsregjeringen en realitet og regjeringen skulle være ”blokkuavhengig” og veksle med å hente støtte fra høyre- og venstresiden. Sentrumsregjeringen hadde bare 42 av 165 representanter bak seg i Stortinget. Noen egentlig valgvinner var sentrumspartiene derfor ikke. Faktisk ble antallet sentrumsmandater redusert noe i forhold til perioden før. Det fortelles at en av statssekretærene i UD, Leiv Lunde fra KrF, fikk følgende kommentar da han i et latinamerikansk land gjorde et forsøk på å forklare hvordan sentrumsregjeringen kunne bli dannet: ”Oh, we understand.It’s because you have such a close relationship with the army!”

Samtidig hadde ikke sentrumsregjeringen kunnet bli en realitet uten folkelig støtte til en mer sentrumsorientert kurs. Third way-bølgen skyllet også inn over Norge, og valget innebar en styrking av sentrum og svekkelse av ytterpunktene i politikken. Entusiasmen for den nye regjeringen var stor i sin alminnelighet, og i særdeleshet for KrF og statsminister Kjell Magne Bondevik. Vinteren 1997 – 98 oppnådde KrF over 20 prosent på flere meningsmålinger. Etter noen måneder med sentrumsregjering kunne Dagbladet presentere en velgerundersøkelse fra MMI på denne måten: ”Dersom alle som er positive til Kristelig Folkeparti stemmer på partiet ved valg, kan partiet vokse forbi Arbeiderpartiet!” I undersøkelsen ble velgerne bedt å rangere de ulike partienes egenskaper, og KrF skåret best i sju av ni kategorier. Både KrF-politikere og valgforskere måtte klype seg i armen. ”Partiet som i mange år ble sett på som et særinteresseparti for kristenfolket, er med andre ord forvandlet til et parti med appell i brede grupper”, oppsummerte Dagbladet. I likhet med ”New Labour” hadde KrF fornyet seg – sterkest symbolisert gjennom Valgerd Svarstad Hauglands berømte vinglass og Kjell Magne Bondeviks sigar.

Selv om sentrumsalternativet egentlig var Sp-leder Anne Enger Lahnsteins hjertebarn, ble det først og fremst KrF som representerte den internasjonale sentrumstrenden i norsk politikk. Som største parti i regjeringen, og med statsminister og utenriksministeren, var KrF over natten nærmest blitt et statsbærende parti. Med partiets framgang fikk mange også en fornyet tro på at det gikk an å skape et moderne kristendemokratisk sentrumsparti i Norge, som representerte et reelt tredje alternativ for brede velgergrupper.

Kristendemokrati på norsk

KrF har sine røtter i de norske motkulturene, lekmannskristendom, avholdsbevegelsen og målsaken. I oppstarten var partiet mest opptatt å sikre kristendommens stilling i samfunnet, og et bredere og mer konkret politisk program kom ikke på alvor i gang før den sosialetiske oppvåkningen i kristne miljøer 1960- og 70-tallet, der respekten for mennesket verdi ble den grunnleggende rettsnoren for kristen og politisk etikk.  Bare 13 år etter sin stiftelse var KrF en av grunnleggerne av Nouvelle Equipe International som i 1965 ble til European Union of Christian Democrats. I 1972 ga partiforlaget Valo ut en bok av nåværende Odd Sverre Hove med tittelen Kristendemokratene, en oversikt over de kristendemokratiske partiene i et verdensperspektiv. I boken plasseres KrF klart inn i den kristendemokratiske storfamilien.[iii] Likevel definerte ikke partiet seg selv som et kristendemokratisk på 1990-tallet.

I både europeisk og internasjonal sammenheng er kristendemokratiet en omfattende ideologisk bevegelse, som konkurrerer med sosialismen og liberalismen i størrelse. Samtidig er det en svært sammensatt bevegelse som spenner fra konservative partier til sentrumspartier. Felles for alle er verdiorienteringen og at de sine sentrale verdiene hentes fra den kristne tradisjonen. De moderne kristendemokratiske partiene har enkelte røtter i 1800- og 1900-tallets kristelig-sosiale partier, som for eksempel det tyske Zentrum og italienske Partido Populare. Dette var brede, borgerlige reformistiske partier, som hentet sin inspirasjon i den katolske sosiallæren. I årene etter andre verdenskrig skøyt framveksten av kristendemokratiske partier for alvor fart som en reaksjon på fascismen og nazismen. Kristendemokratene pekte på demokratiets sårbarhet uten grunnleggende verdier og normen og bevegelsens ambisjon var å gjenreise Europa med kristne grunnverdier.[iv]

Den kristendemokratiske selvforståelsen ble ikke nevneverdig sterkere blant de tillitsvalgte i KrF selv om Bondevik brukte begrepet i sin bok fra 1994 og partiprogrammet for perioden 1997 – 2001 inneholdt avsnitt om kristendemokratisk ideologi. Blant partiets ledende politikere var det stor enighet om at måtte definere sitt ideologiske ståsted for å etablere seg som det ledende sentrumspartiet, og knytte partiet sterkere opp mot den internasjonale kristendemokratiske familien. Samtidig innså de at dette måtte være en norsk variant av kristendemokratiet. En kopi av de store, kristendemokratiske partiene på kontinentet, slik som for eksempel tyske CDU, ville verken være i pakt med KrFs tradisjon eller ha særlig appell til norske, sentrumsorienterte velgere.

I 1998 ba partiets sentralstyre den ferske statssekretæren i UD, Janne Haaland Matlary, om å lede et utvalg som skulle forberede en debatt om ideologi på landsmøtet i Bergen i 1999. Ikke overraskende fikk debattnotatet tittelen Kristendemokrati på norsk, og på landsmøtet ble kristendemokratiet et hovedtema, både gjennom Valgerd Svarstad Hauglands tale og Janne Haaland Matlarys innledning. Selv om noen av den eldre garde uttrykte bekymring for utviklingen, var det i store og hele bred enighet om partiets kristendemokratiske nyorientering.[v]

Ideologidebatten på 1999-landsmøtet viste at KrF hadde vilje og ambisjoner om å bli et nytt tyndepunkt i norsk politikk. I europeisk sammenheng er kristendemokratiet en ideologisk størrelse på linje med sosialismen og liberalismen, og representerer i mange land en middelvei mellom de klassiske blokkene. Med Kristendemokrati på norsk avgrenset partiet seg klart mot både sosialismen/sosialdemokratiets kollektivisme og statstro på den ene siden, og liberalismens individualisme og overdrevne tro på markedskreftene på den andre. Man ville gi et klart signal om at man representerte den tredje vei i norsk politikk.

Kristendemokratiet som tredje vei

Den norske varianten av kristendemokratiet er en utpreget sentrumsideologi og var dermed et godt utgangspunkt for at partiet skulle kunne etablere seg som et tredje alternativ. Kristendemokratiets sterke forankring i Bibelens og den kristne tradisjonens verdier var selvsagt en akilleshæl, siden så mange velgere er skeptiske til å blande sammen religion og politikk. Men valgene i 1997 og 2001 viste at partiet også kunne mobilisere godt blant velgere som ikke var religiøst aktive. De kristne grunnverdiene menneskeverd, nestekjærlighet og ansvar for natur og miljø kunne mange slutte seg til. Rundt årtusenskiftet ble også KrF langt mer bevisst på å argumentere på en måte som var gyldig for både kristne og ikke-kristne. Dette gjorde det lettere for mennesker uten en kristen overbevisning å stemme på partiet.

Når KrF snakket om familie og frivillighet, var det ikke så ulikt Anthony Giddens tanker om de nære fellesskapenes betydning. Familiepolitikken ble da også partiets store vinnersak og hadde appell langt utenfor de tradisjonelle velgergruppene. Kontantstøtten representerte ikke noe lavpannet ønske om å få kvinnene tilbake til kjøkkenbenken, slik motstanderne av ordningen framstilte det, men var i realiteten sterk rotfestet i kristendemokratisk ideologi. Når partiet var opptatt av at småbarnsforeldrene selv skulle få velge omsorgsform for sine barn, ble det begrunnet med subsidiaritetsprinsippet, som har røtter i katolsk sosiallære. Prinsippet oppstod som en reaksjon på kommunismen, fascismen og nazismen på 1930-tallet, og var ment å beskytte de små fellesskapene mot maktovergrep fra de totalitære regimene. Subsidiaritetsprinsippet er et maktfordelingsprinsipp, som forteller at beslutningsmyndighet og makt skal legges på lavest mulig hensiktsmessig nivå. Beslutninger som bare angår familien, skal derfor fattes i familien. Bare dersom enkeltmennesker og små fellesskap ikke klarer å løse oppgavene selv, skal makt flyttes oppover. Av samme grunn er KrF opptatt av foreldrenes rett til å velge alternativ utdanning for barna – en rett som for øvrig også er nedfelt i FNs erklæring om menneskerettighetene.

Subsidiaritetsprinsippet søker å finne god balanse mellom beslutningsnivåer, mellom enkeltmennesket og fellesskap – og mellom marked og stat. Beslutninger skal tas på lavest mulige hensiktsmessige nivå, men noen ganger må makt flyttes til nasjonalt og overnasjonalt nivå fordi lavere nivå ikke klarer oppgaven alene. Miljøspørsmål er et godt eksempel på dette. Staten skal ikke ta i fra enkeltmennesker eller naturlige fellesskap deres rettigheter og plikter, men tre støttende når de trenger storsamfunnets omsorg. Samfunnsorganiseringen kontrollerer og avgrenser statens makt, men er ikke anti-statlig. Det offentlige skal ikke løse alle oppgaver, men markedskreftene må underlegges ansvarlig styring.

Subsidiaritetsprinsippet balanseres i kristendemokratisk mot solidaritetsprinsippet. Prinsippet henter sin inspirasjon fra H. Peschs filosofiske teorier. Samfunnet forstås som en helhet der de forskjellige delene har ansvar for hverandre. Solidaritetsprinsippet er en tredje vei mellom individualisme og kollektivisme, en gylden middelvei mellom markedsøkonomi og planøkonomi. Økonomien og samfunnsstrukturen skal forstås som et avbalansert system der mennesker og menneskers velferd er målet. Markedet må dermed styres av sosiale mål.[vi]

Likheten mellom den kristendemokratiske forståelsen av maktfordelingen i samfunnet og Anthony Giddens balansering av forholdet mellom individ og kollektiv, marked og stat, er slående. Også i forståelsen av mennesket inntar kristendemokratiet en tredje vei-posisjon, ved å avgrense seg både fra kollektivismen og individualismen. Mennesket får ikke verdi fordi det er del av et kollektiv, men systemet og strukturen i samfunnet er til for mennesket. Samtidig er mennesket et samfunnsvesen. Kristendemokratiet tar dermed like sterkt avstand fra en individualisme som ikke tillegger fellesskapet og samfunnet mellom mennesker noen verdi. Det kristendemokratiske menneskesynet er "personalistisk". For det første innebærer personalismen en middelvei mellom kollektivismen og individualismen, for det andre at mennesket er noe mer enn biologi. Mennesket er også et åndsvesen, og trenger mer enn materielle goder for å ha god livskvalitet. Fellesskap, kultur og religion er viktige ingredienser i et fullverdig menneskelig liv. Det immaterielle menneskesynet skiller kristendemokratiet fra både sosialismen og liberalismen.[vii]

Kristendemokratiet kan karakteriseres som en samfunnsfilosofi mer enn et fasttømret samfunnssystem. Til forskjell fra andre ideologier, tar denne ikke utgangspunkt systemer, men mennesker og verdier. Verdiorienteringen og det ikke-materialistiske særpreget, representerer i virkelighet et alternativ til både sosialismen og liberalismen. Fordi materiell velstand ikke er noe mål i seg selv, men må vurderes mot andre viktige verdier, vil kristendemokrater oftere gjøre andre valg enn de som maksimerer den økonomiske veksten. Et eksempel på dette var da statsminister Kjell Magne Bondevik som første regjeringssjef i verden valgte å gå av på en miljøsak, spørsmålet om forurensende gasskraftverk, i 2000. Den samme vektleggingen av ikke-materielle verdier ligger til grunn når kristendemokrater er advokater for ordninger som gir foreldre og barn mer tid sammen, selv om dette isolert sett går ut over den økonomiske veksten.

Ønsket om at materielle verdier ikke skal være den grunnleggende målestokken for menneske- og samfunnslivet har mange fellestrekk med den sentrumsretningen den britiske statsministeren, David Cameron, har dreid partiet. Som Tony Blair, har Cameron forstått at det ligger et stort potensiale i å velge en tredje vei. En av hans taler, som har blitt døpt "the general well-being speech", vakte stor oppsikt. Her tok Tory-lederen et oppgjør med det klassiske, liberalistiske hyllesten av markedet, og uttalte i stedet at "…det finnes en lengsel etter noe mer, for kapitalisme med forpliktelse, for arbeid med mening og for fellesskap som handler om mer enn penger og markeder. En lengsel for sosial vekst og grønn vekst og i tillegg til den økonomiske veksten. Den må anerkjenne verdien av fellesskap med familien, venner og verden omkring oss. Den må finne ordene som kan beskrive og virkemidlene som kan tilfredsstille, nasjonens lengsel for en livskvalitet som strekker seg ut over økonomisk velstand".[viii] Camerons ord høres ut som et ekko fra et kristendemokratisk manifest. Hvor mye han har fått til av dette i praksis som statsminister, er en annen sak.

Hva skjedde med det tredje alternativet?

Høsten 2001 så det ut som om KrF hadde lykkes med sin strategi om å etablere seg som et tredje alternativ i norsk politikk. 12,4 prosent av stemmene betydde nok jubelvalg – og Kjell Magne Bondevik kom tilbake som statsminister. Men siden Venstre havnet under sperregrensen, klarte ikke Bondevik å realisere sitt primære regjeringsalternativ i sentrum. I stedet ble det samarbeid med Høyre. Det skulle vise seg å bli et skjebnesvangert valg og ble starten på en vanskelig periode for de norske kristendemokratene. Allerede våren etter at den nye regjeringen var etablert, begynte oppslutningen å synke. Kommunevalget to år etterpå ble det svakeste i KrFs historie, og i evalueringen etterpå pekte mange på Høyres dominans i regjeringssamarbeidet som en hovedårsak til partiets problemer. Partiets evalueringsutvalg skrev i sin rapport at "partiet har fått problemer fordi KrF har skiftet politisk profil" som en følge av deltakelsen i regjering. Utvalget pekte blant annet på at partiet hadde foretatt en høyredreining i den økonomiske politikken, i synet på konkurranseutsetting og i velferdspolitikken. Til det siste skriver evalueringsutvalget at "…partiet i løpet av de siste årene har foretatt et linjeskifte i sosialpolitikken, fra en utjevningsprofil i Utjamningsmeldinga til Bondevik II-regjeringens "skreddersøm" og målretting av velferdsordninger. Dette linjeskiftet har blitt foretatt uten noen grundig debatt i partiorganisasjonen". Også i distrikts- og miljøpolitikken hadde partiet sviktet gamle sentrumsverdier, ble det bemerket i evalueringen. Utvalget mente med andre ord at KrFs ambisjoner om å fremstå som et slagkraftig tredje alternativ, hadde fått seg et kraftig skudd for baugen.[ix]

KrFs regjeringsdeltakelse ble imidlertid aldri seriøst vurdert etter valget. I stedet ble fokuset rettet mot Valgerd Svarstad Hauglands lederskap. På et ekstraordinært landsmøte trakk hun seg som partileder og ble etterfulgt av Dagfinn Høybråten. Det påfølgende stortingsvalget viste imidlertid at KrFs problemer stakk dypere. Partiet gikk tilbake 5,6 prosentpoeng, fikk halvert sin stortingsgruppe og en æra i norsk politikk tok slutt da Kjell Magne Bondevik søkte avskjed som statsminister. Partileder Dagfinn Høybråten var selvkritisk da han analyserte valgresultatet på KrFs landsstyremøte samme høst: Høyres dominans hadde blitt for stor i den økonomiske politikken. Store skattelettelser og innstramminger i kommuneøkonomien hadde kostet sentrumspartiet KrF dyrt. Partilederens tale lød som bittersøt musikk i ørene på mange av KrFs hardt prøvede lokalpolitikere.

Etter det sviende valgnederlaget, markerte Dagfinn Høybråten allerede i sitt første innlegg som stortingsrepresentant at hans ambisjon var at KrFs skulle ta tilbake rommet i sentrum. I debatten om trontalen høsten 2005, slo den ferske parlamentariske lederen fast at "Kristelig Folkeparti er et kristendemokratisk parti, og vi vil være det ledende sentrumspartiet (…) Vårt mål er å lage et best mulig samfunn for alle og ikke la oss styre av enkeltgrupperingers interesser (…) Kristendemokratiet innebærer en tredje vei – mellom sosialisme og liberalisme".[x] Fruktene av disse ordene så vi i perioden som kom: KrF la seg på en klar sentrumslinje og valgte en mindre konfronterende holdning til regjeringen enn de øvrige opposisjonspartiene. I boka Pengene eller livet, som Høybråten skrev mot opptakten til stortingsvalgkampen i 2009, utdyper han sine tanker om KrF som et tredje alternativ: "De ideologiske prinsippene er viktige for å forstå KrFs plassering i det politiske landskapet. Vi har et balansert syn på individ og fellesskap. Dette plasserer KrF trygt i sentrum av norsk politikk – med avgrensninger både mot venstresiden og høyresiden (…) I saker som familiepolitikk, frivillighet og friskoler har vi alltid samarbeidet godt med høyrepartiene – mens vi i saker som miljø, sosialpolitikk og internasjonal rettferdighet ofte har funnet gode alliansepartnere på venstresiden. Personlig har jeg alltid stått Arbeiderpartiet nær i velferdspolitikken og viktige deler av den økonomiske politikken."[xi]

KrF-lederens sterke sentrumspreferanser hindret ikke at det i blusset opp en samarbeidsdebatt i partiet. I enkelte miljøer stod ønsket om å vende partiet sterkere mot høyresiden nokså sterkt. Særlig virket et regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet forlokkende på en del. Hos disse var iveren etter å skifte ut den sittende regjeringen sterkere enn ønsket om å ta vare på partiets sentrumsprofil. Men på landsmøtet før stortingsvalget viste det seg at oppslutningen om sentrumsveien fortsatt var sterk. Med 183 mot 12 stemmer vedtok landsmøtedelegatene at ” Norge er best tjent med en regjering uten slagside til ytterpunktene i norsk politikk. Vi vil derfor arbeide for en ikke-sosialistisk regjering med tyngdepunkt i sentrum som alternativ til den sittende regjering”. Landsmøtet ville altså forsøke med Høyre og Venstre på nytt, til tross for den sterke kritikken og selvkritikken som kom etter fire år med Bondevik II-regjeringen. Minnene fra forrige forsøk gjorde nok at vedtaket ble fattet uten stor begeistring og optimisme, men dette var det nærmeste man kom et sentrumsalternativ, all den tid Senterpartiet hadde forpliktet seg til å fortsette regjeringssamarbeidet med Arbeiderpartiet og SV.

Sentrumspartiene skulle få det tøft i valgkampen. I de store mediene ble stortingsvalget presentert nærmest som et presidentvalg mellom Jens Stoltenberg og Siv Jensen, med Erna Solberg som en outsider. Strategene på Youngstorget klarte som så mange ganger før å gjøre valget til en avstemning om regjeringsmakten, der de rødgrønne stod mot de ”borgerlige”. I denne, til dels medieskapte, to-blokksvirkeligheten var sentrum dømt til å tape. Valgresultatet ble da også en manifestasjon på det. KrF, Venstre og Senterpartiet gikk alle tilbake og ikke stått svakere siden parlamentarismen ble innført i 1884. Siden 1997 har sentrum nesten blitt halvert, fra 42 til 23 representanter. Ikke så rart at flere av landets aviskommentatorer spådde sentrums død i dagene etter stortingsvalget i 2009.

Med oppløsingen av sentrumsalternativet etter stortingsvalget i 2001 forsvant mye av kraften i det tredje alternativet. Noen skyldfordelingsdebatt, slik enkelte i Sp har lagt opp til, har lite for seg. Senterpartiet ville ikke delta i regjeringssamarbeid med Høyre, men landet trengte en ny regjering etter at Stoltenberg-regjeringen hadde gått på en stjernesmell. Som Vårt Land skrev på lederplass da Samarbeidsregjeringen ble etablert: ”Kjell Magne Bondeviks nye regjering er et produkt av fornuft og omstendigheter, ikke av lidenskaplige ønsker”. Uansett er det liten tvil om at KrFs og kristendemokratiet troverdighet som en tredje vei i norsk politikk ble sterkt svekket av bindingen til høyresiden. Valget av Høyre som samarbeidspartner og medienes plassering av partiet blant de ”borgerlige”, svekket naturlig nok også KrFs sentrumsprofil ved valget i 2009. Partiet befant seg samtidig i en Catch 22-situasjon, fordi det ikke er sikkert at resultatet hadde vært bedre om partiet hadde gått til valg uten å være del av noe alternativ til den sittende regjeringen.

Som eneste parti, har KrF deltatt i alle ikke-sosialistiske regjeringer etter 2. verdenskrig. Erfaringen viser at partiet trives klart best når det deltar i rene sentrumsprosjekter. Slik var det under og etter den sentrumsbaserte Korvald-regjeringen på begynnelsen av 1970-tallet, da KrF opplevde sin første glansperiode. Deltakelsen i Willoch- og Syse-regjeringene, der tyngdepunktet ikke lå i sentrum, førte til interne rivninger i partiet. Under og etter Bondeviks sentrumsregjering opplevde partiet noen fantastiske år, som ble avløst av nye spenninger i Bondevik II-regjeringen. Man kan bare tenke seg hvilke spenninger et eventuelt samarbeid med Fremskrittspartiet vil føre til.

Det kan se ut som om det bare er sentrumsregjeringer, eller iallfall regjeringer med et klart tyngdepunkt i sentrum, KrF og partiets velgere kan leve godt med. Derfor er det gledelige nyheter for partiet at sentrum styrket seg kraftig ved kommunevalget - sammenlignet med stortingsvalget for to år siden. Samtidig spår mange at den rødgrønne regjeringens dager snart er talte - noe som kan føre Senterpartiet tilbake til Venstre og KrF. Dette bør legge grunnlag for en revitalisering av sentrum som et selvstendig alternativ i norsk politikk. I et slikt alternativ bør KrF ta en lederrolle.

[i] BBC (2007): The Tony Blair story.Artikkel på bbc.co.uk, 10. mai 2007

[ii] BBC (1999): What is the Third Way.Arikkel på bbc.co.uk, 27. september 1999

[iii] Matlary, Janne Haaland, red. (1999): Kristendemokrati på norsk. KrF, Oslo.

[iv] Holme, Idar Magne, red. (2003): Kristendemokratisk manifest. KrF, Oslo.

[v] Solhjell, Kåre Olav (2008): Tru og makt, s. 566 – 67. Samlaget, Oslo.

[vi] Lunde, Nils Terje (1996): Kristendemokratisk tenkning, s. 31. KrFs studieforbund, Oslo.

[vii] Lunde, Nils Terje (1996): Kristendemokratisk tenkning, s. 26. KrFs studentforbund, Oslo.

[viii] Cameron, David (2006): General Well-Being Speech.Tale til Google Zeitgeist Europe Conference, 22. mai 2006.

[ix] KrFs evalueringsutvalg (2003): Rapport fra Kristelig Folkepartis evalueringsutvalg, 31-33. KrF, Oslo.

[x] Høybråten, Dagfinn (2005): Innlegg i trontaledebatten.19. oktober 2005

[xi] Høybråten, Dagfinn (2009): Pengene eller livet, s.242. Avenir forlag, Oslo.