I 2005 fikk vi en ny oversettelse av Det nye testamentet (NT). Nå kommer en ny oversettelse av Det gamle testamentet (GT), sammen med en justert oversettelse av NT. Dette er i seg selv en stor og spennende hendelse som det er all grunn til å glede seg til. I tillegg til å bli den rådende kirkebibelen i mange tiår framover, så vil denne utgaven berike floraen av bibeloversettelser på norsk, og supplere de som allerede finnes på norsk fra det siste århundre, som Bibelselskapets 1930-, og 1978/85-oversettelser, Norsk Bibel 1988/2007, og Bibelen Guds Ord. Denne floraen av bibeloversettelser gir i særlig grad lekfolk som ikke har direkte tilgang til grunnteksten anledning til å nærme seg Bibelen gjennom ulike lesemåter og oversettelsesalternativ. Min holdning er at disse bibelutgavene utfyller og kompletterer hverandre, mer enn å konkurrere. Alle bibellesende mennesker burde derfor unne seg nytten av å lese alle sammen, gjerne parallelt. Det vil styrke lesegleden og muligheten for å oppdage nye sider og nyanser ved budskapet i Bibelen.
Hvilken oversettelse er best?
Å reise spørsmålet om hvilke av disse bibeloversettelsene som er best, gir ikke nødvendigvis noe entydig svar. Det kommer an på hva vi spør etter. Spør vi etter hvilken bibeloversettelse som har best norsk språkføring, så er svaret etter min mening opplagt Bibelselskapet. Og et slikt ideal bør det vel helst være for en bibeloversettelse, at Bibelen i oversettelse må fremstilles i det ypperste av språkføring som et språk kan fremvise. Skylder man ikke bøkenes bok dette? – Bibelselskapet har i hvert fall tenkt slik, og har derfor også denne gang brukt mange ressurser på å konsultere forfattere, poeter og andre dyktige språkkonsulenter for at språket, metaforene, syntaksen, ordvalget skal bli så levende og treffende og forståelig norsk som mulig. Et knippe av disse konsulentene har bidratt i den nylig utgitte boken "Bibelsk," der de på ulikt vis redegjør og drøfter deres tanker og bidrag i denne prosessen fram mot ny Bibel. Blant mange lesverdige artikler i denne boken vil jeg særlig anbefale artikkelen til Karl Ove Knausgård "Hjelpemann på Bibelen," og Paal-Helge Haugen "Å lese korrektur på Skrifta."
Men spør vi derimot etter hvilken oversettelse som i best mulig grad gjengir grunnteksten, vil svaret bli mindre entydig. Dette fordi de ulike bibeloversettelsene legger noe ulike prinsipper til grunn for oversettelsesarbeidet. Norsk Bibel 1988/2007 følger det såkalte prinsippet om konkordans. Populært kalles det for ord-for-ord-prinsippet, der bibelske ord og begreper i størst mulig grad oversettes konsekvent likt, og der grunntekstens ordlyd og syntaks i størst mulig grad tilstrebes gjengitt på norsk. Dette var også prinsippet som ble fulgt i tradisjonen fra Bibelselskapets 1930-oversettelse og bakover. Med 1978-oversettelsen slo man inn på et annet spor, et prinsipp for oversettelsesarbeidet som kalles for idiomatisk. Hensikten er i størst mulig grad å oversette tankeinnholdet, meningen i teksten.
I realiteten vil ethvert oversettelsesarbeid ha elementer av begge disse hovedprinsippene i seg. Spørsmålet er bare hvor fritt eller bundet man vil forholde seg til grunntekstens ordlyd. Om vi nå velger å se bort fra de mer subtile tekstkritiske problemstillingene, så kan vi generelt si at tekstgrunnlaget er gitt med grunnteksten. En oversetters arbeid ligger i å gjengi disse tekstene mest mulig presist og tilgjengelig på norsk. Og da er vi ved hovedspørsmålet for dette innlegget; kan Gud snakke norsk?
Et konstruert eksempel
La meg konstruere et lite eksempel. Dersom vi humoristisk spurte Vårherre om han snakket norsk, ville han kanskje svart:
- "Norsk jeg ikke taler godt, men forstå kan jeg."
Dette for å betrygge alle som bare kan be til Gud på sitt morsmål. Gud forstår, men han snakker ikke morsmålet vårt. Gud må oversettes!
Allerede dette vesle humoristiske eksemplet ville vi ha oversatt til bedre norsk, og pusset på Vårherres formuleringer til noe slikt:
- "Jeg snakker ikke så godt norsk, men jeg kan forstå det" (alt 1).
Dette er en ganske fri gjengivelse, men meningen synes ved første øyekast å være tilnærmet identisk. Vi må likevel legge nøye merke til at i det første utsagnet ble ordet "tale" og ikke ordet "snakke" brukt. I dagligtalen taler vi om å snakke et språk, og det er naturlig å gjengi det slik - "jeg snakker ikke så godt norsk …". Men det var ikke det ordet som ble brukt. Skal vi da bruke et annet? – Og; snakker Gud? Er det ikke slik at Gud taler? Og; er det noen forskjell på det? Drar ikke ordet "snakke" Gud ned på et nivå av prat? Burde vi ikke beholdt begrepet "tale," for en Gud som taler, er en Gud som meddeler seg, høytidelig og med et artikulert språk. Å pusse på setningen ville da i stedet blitt:
- ”Jeg taler ikke så godt norsk, men jeg kan forstå” (alt 2).
Vi opplever dette siste som noe mer tilstivnet norsk, men kjenner samtidig at det kanskje passer bedre på Gud. Gud snakker ikke, han taler!
Men la oss ta eksemplet videre. Om en på hebraisk sier ”ikke godt,” (lo⁻tov) betyr det egentlig at han ikke snakker norsk i det hele. ”Ikke godt” er så utilfredsstillende at det i realiteten er en nektelse. Svaret er egentlig et nei. Meningen går i retning av noe slik:
- ”Jeg taler ikke norsk, men jeg kan forstå” (alt 3).
Vi oppfatter uttrykket "ikke godt" som et utsagn om at han kan snakke noe, bare ikke flytende, mens det ut fra hebraisk er langt på vei et nektende utsagn. Så hvordan skal dette egentlig oversettes? – Jeg ville valgt den mellomste løsningen (alt 2):
- "Jeg taler ikke så godt norsk, men jeg kan forstå."
Den siste oversettelsen (alt 3) er ikke en gjengivelse av utsagnet, men en tolkning. Den første oversettelsen (alt 1) er en gjengivelse som blir noe fri.
Vel, dette var bare et søkt eksempel og en konstruert problemstilling, men den illustrerer ganske godt de problemstillingene bibeloversettere sitter med, når grunnteksten skal oversettes. Når dette vesle utsagnet kan by på såpass mange vurderinger, hvor mye mer da når den virkelige grunnteksten skal oversettes. Det er et eneste stort hav av slike problemstillinger.
Poenget med denne vesle illustrasjonen er å si: Gud snakker ikke norsk! – Og når Guds ord skal oversettes, da er det slik at norsk lett blir gebrokkent når vi skal forsøke å lese Gud på leppene. Vi har et valg mellom å parafrasere teksten (jfr. alt 1), gjengi ord for ord (jfr. alt 2), eller tolke teksten (jfr. alt 3). Alt 1 gir best norsk. Alt 2 ligger tettest på det opprinnelige utsagnet. Alt 3 gjengir meningen mest presist.
Med denne vesle apertiffen kan vi glede oss til Bibelen kommer i fornyet norsk språkdrakt. Det vil helt sikkert bli debatt om hva Vårherre har ment med det han har sagt.
(Undertegnede har hatt gleden av å arbeide med revisjonen av Norsk Bibel som kom i 2007)
