Noen tanker om apologetikk

Hva er apologetikk? Jeg har lest endel apologetikk de siste årene, både for og imot gudstro, hørt debatter på podcast og reflektert en del over hva som kjennetegner de argumentene jeg hører. Jeg har registrert at det er stor forskjell i argumentene, både i kvalitet og i hva som hevdes og har forsøkt å kategorisere de forskjellige taktikkene som appliseres.

Jeg bruker apologetikk både som forsvar av kristendom, sekulærhumanisme, ateisme og andre forskjellige livssyn og standpunkt. Alle som ønsker å forsvare sin tro og kritisere andres benytter seg av apologetikk.

Apolgetikkens forskjellige former kan best beskrives ved å anta fire forskjellige personer, Aktoren, forsvarsadvokaten, historikeren og matematikeren.

Forsvarsadvokaten gjør nettopp dette, forsvarer sin klient mot beskyldninger. Dersom en ateist kritiserer Bibelen for å støtte slaveri, går en forsvarer inn i rollen som apologet og argumenterer for at dette ikke er tilfelle. Dersom en kristen beskylder ateismen for å mangle klare standarder i moralske spørsmål går en ateistisk apologet inn i rollen som forsvarer og tilbakeviser dette. På samme måte vil en muslimsk apologet forsvare sin tro mot beskyldninger om at Koranen oppfordrer til terror. Ett eksempel på forsvarere er David Bentley Hart og Oscar Skarsaune. Jeg fant desverre for øyeblikket ikke eksempler på representanter fra ateismen eller islam.

I motsatt tilfelle har vi aktoren, den som kaster ut anklager mot andre livssyn og angriper deres hellige skrifter, deres logiske og moralske fundament. Aktoren kritiserer, forsvareren forsvarer.

Imidlertid er det viktig å legge merke til at verken forsvareren eller aktoren på noen som helst måte sannsynliggjør deres eget livssyn. La oss anta at en kristen apologet beskylder Islams hellige skrifter for å være kvinnefiendtlige, og en islamsk apologet avviser dette. Uansett hvem som vinner debatten har verken islam eller kristendom blitt sannere eller falskere. Skulle den kristne på en overbevisende måte vinne debatten, går det ingen vei fra dette til «Kristendommen er sann». På samme måte, dersom muslimen skulle gå seirende ut, vi har i så fall bare konkludert med at ett anklagepunkt er borte, ikke at Koranen er et hellig budskap overlevert til Muhammed. Å angripe et annet livssyn gjør ikke ditt eget livssyn sant.

Grunnen til at jeg skriver dette er at jeg ofte opplever at argumenter mot andre livssyn blir brukt som en indikasjon på at deres eget er korrekt. Endel kristne apologeter henviser til de tidligere nevnte manglende objektive moralske standardene hos ateister, og raskt etterpå konkluderer med at de kristne verdiene er de beste. Problemet er imidlertid at det går ingen vei fra den ene påstanden til den andre, og dette ser enkelte apologeter ikke til å forstå. På den samme måte vil ateister hevde de har rett på grunn av problemer de har med religiøse skrifter. Verden blir ikke gudløs fordi det er problematiske tekster i Bibelen eller Koranen.

Dette betyr imidlertid ikke at disse ikke er uviktige, men at de ikke sier noe som helst om et livssyns sannhetsgehalt. Til disse har vi Historikeren og Matematikeren.

Grunnen til at jeg valgte Historikeren som illustrasjon er at historie er ikke en nøyaktig vitenskap. Man setter aldri to streker under svaret og må alltid akseptere en viss grad av usikkerhet i konklusjonen som trekkes. Dette i motsetning til matematikeren, som forholder seg til absolutte sannheter som aldri har unntak.

Denne apologeten, som en historiker, vurderer alle bevis frem og tilbake og kommer til en konklusjon som er mer sannsynlig enn alternativet. Passer flere og bedre bevis med at Gud eksisterer enn at han ikke eksisterer, eller er det motsatte tilfellet. Historikeren fremmer ingen Gudsbevis, derimot Gudsargumenter, og vil alltid måtte innrømme at hvert argument har problemer. En kristen «historiker» vil derfor konkludere med at det er fornuftig å tro på Gud, det vil muligens være problemer som vedkommende vil ha, men alt i alt er argumentene sterkere for enn mot. På samme måte vil en ateist«historiker» anerkjenne enkelte argumenter for Gud, men vil vektlegge at andre argumenter er sterkere, argumenter som peker på en gudløs verden.

Dette er i motsetningen til matematikeren, som ønsker å bevise at Gud (ikke) eksisterer er like sant som at 2+2=4. Ateisten Victor Stenger ligger nær å argumentere som en matematiker i boken God, the failed hypothesis, hvor han argumenterer at en Gud ikke ikke kan eksistere, men dette er i utgangspunktet ikke en ateistisk posisjon. De andre nyateistene, Dawkins, Hitchens, Dennet og Harris må i utgangspunktet kategoriseres som aktorer. De gjør få forsøk på å motbevise gud(er)s eksistens, i stedet nøyer de seg med å angripe religionen og de religiøses etikk og handlinger.

Matematikeren er i hovedsak en teist, blant flere Josh McDowell og endel ungjordskreasjonister som hevder at det ikke kan eksistere tvil om at jorden er ung, at Noahs ark virkelig har eksistert og at alle de gammeltestamentlige historiene er korrekte. Dette vil selvsagt gjøre en ateistisk verdensanskuelse umulig, siden en gudløs ung jord ikke kan eksistere.

Selvsagt er ingen i en rolle konstant, til tider er en aktor, forsvarer og historikere om enannen, men det er enkelte roller enkelte ikke trer inn i. Mange argumenter aldri som matematiker, noe jeg også ser på som positivt. Matematikere, som ønsker å bevise Guds (ikke)eksistens, må som regel forfalske dokumenter, ta sitater ut av sammenheng og legge stor vekt på svært tvilsomme vitnemål.

Det var bare noen uferdige tanker, muligens blir jeg nødt til å revidere dette senere.