Fylkeskommunale verdier - hva er de verdt?

Et eksempel på det er Akershus Fylkeskommune, som omtaler sin nye visjon og nye verdier, i siste nummer av Nytt fra Akershus Fylkeskommune. Her heter det at fylket skal være "levende" og "ledende", en fremtidsdrøm "de ansatte kan ta med seg i sitt planleggings-, styrings- og profilerings­arbeid", i følge fylkesråd­mannen. Det "levende" forklares bl.a. med at de ansatte skal være "nyskapende og nysgjerrige og i stadig bevegelse og utvikling". Som eksempel på hva det er å være "ledende" heter det at "fylkeskommunen skal føle samfunnsutviklingen på pulsen og i takt med den, utvikle gode og fremtidsrettede tjenester". For at den fylkeskommunale fremtidsdrømmen ikke skal konkurrere de enkelte virksomhetenes fremtidsdrømmer presiseres det at "den felles visjonen kan innlemmes i og harmoniseres med virksomhetenes egne visjoner og verdier". Intet mindre. En sammensmelting av fylkeskommunale og underliggende etaters drømmer - inten mindre!

Og verdiene ja, de skal tjene som "en felles rettesnor for de ansattes handlinger og atferd". Verdiene er "respekt", "åpenhet" og "profesjonalitet". Det siste skal bl.a. forstås som at de ansatte skal "opptre saklig, redelig og i tråd med lover og regler". "Respekt" skal bl.a. forstås som at de skal ha "integritet og opptre sannferdig i sitt virke", mens "åpenhet" betyr at "vanskelige spørsmål og etiske problem­stillinger skal møtes åpent og direkte".

Det som står over er ordrette sitater, sakset fra dokumentet selv eller rådmannens presentasjon. Skal vi tro Nytt fra Akershus Fylkeskommune er begeistringen stor for denne nyskapningen. Og hvorfor skulle den ikke være det? Her er det så tett med honnørord at alle garantert vil finne noe de mener er viktig. Å være uenig er nesten umulig. Intensjonene er de beste. Men hva er resultatet? Slik jeg ser det i beste fall hjelpeløst, i verste fall en fornærmelse mot de ansatte og en trivialisering av verdibegrepet.

For det første kan man spørre seg om noe som er uimotsigelig, kan fungere som rettesnor for atferd. Gir begrepene ”respekt” og ”åpenhet” retning til noe som helst? Hva er det man skal respektere eller forholde seg åpent til? Etiske retningslinjer og såkalte verdier får mening i konkrete situasjoner der de anvendes og avveies mot en serie andre hensyn. Ofte står ulike verdier (eller kanskje bedre: handlingsregler) i motsetning til hverandre og skaper en flertydig situasjon. Anvendelsen avhenger av den enkeltes skjønn og erfaring. Et forsøk på å gi de ansatte en felles rettesnor for handlinger gjennom en felles verdiplattform er omtrent like mye verdt som et forsøk på å lage en bruksanvisning i sunn fornuft. Noe må man ta for gitt. Hvis de ansatte ikke innser at de må være lovlydige og sannferdige, så hjelper det neppe å proklamere en verdiplattform. Da bør man heller rekruttere nye medarbeidere.

For det andre etterlater det hele et inntrykk av at de ansatte har et forbedrings­potensial. Hvorfor skal man ellers fremheve noen verdier på bekostning av andre? Hva sier man egentlig når man formaner de ansatte til å være profesjonelle, åpne og respektfulle? Mangler de respekt, åpenhet eller profesjonalitet? Ligger det en grundig analyse til grunn, har man kartlagt de ansattes holdninger og fylkets utfordringer og kommet til at det er akkurat her det skorter? Noe må det være som får fylket til å trekke frem disse kvalitetene på bekostning av andre. Hvor er ”lagånd”, ”nyskapning” eller ”resultatorientering”?

Andre fylkeskommuner har andre verdier: Mens Oslo har fire såkalte kjerneverdier ("redelighet", "brukervennlighet", "engasjement" og "respekt") har Møre og Romsdal fem ("respekt", "likeverd", "medråderett", "fellesskapsansvar" og "åpen organisasjon"). Respekt synes være et gjennomgående tema, for øvrig spriker det. Hva forklarer forskjellene, er det noe i de fylkekommunale utfordringenes natur? Eller geografiske og kulturelle særtrekk? Eller kan det være helt vilkårlig? Alt som sies om tilblivelsen er at den har skjedd gjennom "en prosess der virksomhetene og ansatte i sentral­administrasjonen har kommet med innspill". Man kunne fristes til å tro at dokumentet er resultat av en helgesamling for ledere på hotell, med idémyldring, gule lapper og mye entusiasme.Til slutt har kanskje noen fått i oppdrag å sammenfatte for deretter å sende dokumentet på høring. Kanskje har de som tok del i prosessen hatt glede og utbytte av den. Men hva skal produktet tjene til?

Verdier kan vanskelig pådyttes. Som regel innpodes de tidlig i livet og speiler det samfunnet man er vokst opp i, familien, bygda og vennekretsen. Verdier er noe vi er bærere av som moralske individer, ikke primært som ansatte. Riktignok kan et langt yrkesliv forme våre verdier, men da som følge av yrkesutøvelsen, ikke rundskrivene. Det er slik sett noe nesten naivt, og i alle fall uprofesjonelt, ved fylkeskommunale forsøk på å styre gjennom verdier. Fylkeskommunen er riktignok en politisk realitet, selv om den mangler kommunens klare identitet hos innbyggerne flest. Fylkes­kommunen er også en arbeidsgiver, selv om den for mange ansatte, eksempelvis i videregående skole, er indirekte og slik sett fjern. Men noen moralsk autoritet eller legitimitet har den ikke. Verdifelleskap er noe man har eller søker. De kan oppstå i nære relasjoner og tilbys av politiske partier og trosfelleskap. Men de kan ikke skapes av fylkeskommunale vedtak.

Det kan jo være at formålet ikke primært er å styre, men å profilere fylkeskommunen, slik rådmannen selv peker på. Mao at det er et forsøk på å bygge et image. Nike har Just do it, Telenor gjør det enkelt, så hvorfor ikke gi fylkeskommunen et tydelig og fengende slogan? "Levende og ledende" klinger jo bra. Rim og rytme har det. Men hvis profilering er formålet står prosjektet i fare for å mislykkes. Fylkeskommuner er ærlig talt kjedelige greier. De er distanserte og uklare størrelser. Hvor mange kjenner navnet på ordføreren i egen fylkeskommune, eller hvilke partier som sitter med makten? Ganske få.

Jo, det kan være behov for en viss profilering. Men hvis spriket mellom realiteter og image blir for stort faller det hele til jorden og ender som sluttrapportene til Verdi­­kommisjonen. Kanskje det er like bra.