Farvel til "Gud"

Som barn hadde jeg for min del liten forståelse for hva penger var eller hva de kunne brukes til ut over at jeg kunne kjøpe ting med dem. Dypere sosialøkonomiske sammenhenger var ikke et tema som opptok meg som barn. Jeg var mer opptatt av at penger gav meg mulighet til å kjøpe is på 17.mai. Heldigvis har jeg kommet et stykke lenger i økonomisk innsikt med årene, men når jeg ser hvordan enkelte sliter med å ordne sin personlige økonomi, er jeg usikker på om det samme kan sies om alle andre. Nok om det.

Når det gjelder forståelsen av hvem Gud er, er jeg overbevist om at dette gjelder i enda større grad. Barn gjør seg mange forestillinger om Gud, og ofte blir disse forestillingene sittende i resten av livet, til stor skade for dem selv og andre. I den grad vi blir hengende fast i ”barnslige” forestillinger om Gud, vil det hindre oss i en sunn utvikling som mennesker.

I et barns forestillingsverden må Gud ha en eller annen form for kropp for å kunne eksistere. Vi bærer kanskje på mentale bilder av Gud som ligner på Jupiter, eller Michelangelos utgave i det Sixtinske Kapell. Det er ikke underlig at mange barn (og voksne) ser for seg Gud som en mektig, gammel mann med et veldig og hvitt skjegg. Barn må gi Gud en fysisk skikkelse, eller kan de ikke begripe tanken. For dem er en usynlig, ikke-kroppslig Gud ganske enkelt ikke en mulighet.

Våre mer eller mindre ”barnslige” forestillinger om Gud har ofte sitt opphav i tidlige erfaringer. Det finnes dessverre mange eksempler på mennesker som har opplevd et sprik mellom hva kristne bekjenner og hvordan de faktisk lever. Om noen bekjenner seg som kristne og oppfører seg respektløst mot andre mennesker, er det oppførselen og ikke ordene som blir sittende igjen. På grunnlag av de erfaringer vi gjør, danner vi oss bestemte forestillinger om Gud. Har våre forbilder truet oss med at ”Gud ser deg og vil komme å ta deg”, er det ikke merkelig at dette mennesket får et negativt gudsbilde.

Menneskeheten har produsert ulike gudsbilder siden tidenes morgen. Ulike mytologier om høyst menneskelige og feilbarlige guder er resultatet. Her er i Norden har vi vår norrøne mytologi om Tor med hammeren og Valhall og Fimbulvinter og jeg vet ikke hva. Grekerne har sin greske mytologi og inderne har sin. Disse mentale gudsbildene blir ofte materialisert i form av gudestatuer og gudebilder.

I følge tradisjonen var faren til Abraham avgudsmaker av yrke. Ryktet vil ha det til at som barn knuste Abraham alle avgudene i farens forretning. Som svar på farens raseri sa Abraham at det er var den største av gudene som som var ansvarlig for ødeleggelsen. ”Men”, sa faren, ” han er jo bare en statue, og kan ikke gjøre noe”. Til dette svarte Abraham: ”La dine ører høre hva din munn har talt”.

Det finnes mennesker som sier de tror på Gud, men den guden de tror på er i virkeligheten intet annet enn et mentalt bilde, et bilde som er et rent fantasiprodukt. Slike fantasiprodukter er det helt nødvendig å ta et oppgjør med for den som vil komme lenger i erkjennelsen av virkeligheten. For så lenge vi holder fast ved våre egne fantasiprodukter, og tror dette er ”Gud”, er vi på ville veier.

Første Mosebok forteller om den første mann og den første kvinne som spiste av treet til kunnskap om godt og ondt. Dette fikk fatale konsekvenser for menneskeheten, om vi skal tro Bibelen. Spørsmålet som mange stiller seg er naturligvis hvorfor det skulle få slike veldige konsekvenser med å spise av et tre. Jødisk visdomslære forklarer at Adam og Eva trodde at de kunne skape sin egen virkelighet og selv avgjøre hva som virkelig eksisterer. Det slangen sa til dem var følgende: ”Dersom dere eter av treet til kunnskap om godt og ondt, vil også dere bli skapere av verdener”. Og slik er det. Mennesket kan skape sin egen verden og selv avgjøre hva som er godt og hva som er ondt. Men det behøver ikke å samsvare med det som virkelig er virkelig. Det er fullt mulig å leve i sin egen forestillingsverden, en forestillingsverden som ikke speiler det som skjer i den virkelige verden. Ved å leve i verden av løgner mister vi kontakten med realiteten. Mennesker med manglende realitetsorientering er en fare for seg selv og andre.

Det er også et problem at mennesker skaper ulike forestillingsverdener med ulike tanker om hva som er godt og ondt. Slik oppstår ulike verdensbilder og ideologier, som med nøvendighet må komme i konflikt med hverandre, når den ene vil presse sin forestillingsverden på de andre, som har sine egne forestillingsverdener.

I hagen var det også et annet tre, som ble kalt for Livets tre. Livets tre representerer virkeligheten, eller realiteten, slik den er. Kunnskapens tre representerer vår persepsjon eller bevissthet om virkeligheten. Men vår persepsjon av virkeligheten skaper ikke virkelighet. Utfordringen for oss alle er å erkjenne og se virkeligheten slik den er. Målet er å forene vår persepsjon av virkeligheten med virkeligheten selv. Da vil vår forståelse av hva som er godt også være det som virkelig er godt.

Etter fallet lider vi alle under den illusjon at vår persepsjon eller forestilling om virkeligheten er selve virkeligheten, istendenfor å være et middel for å motta eller erkjenne virkeligheten. Ved å skille bevissthet fra virkelighet gjorde det første menneskepar det mulig å leve i en gudløs verden. Vi begynte å leve i en imaginær verden, skilt fra virkeligheten, med en rekke vrangforestillinger om virkeligheten. Nå er vi stand til å føle det godt å gjøre noe eller å ete noe som i virkeligheten er giftig. Og vi dersom vi føler noe som ondt, tenker vi at det kan ikke være virkelig og rett.

Dette gjelder også forestillinger om ”gud”. Dessverre er det mange mennesker som forestiller seg Gud som en slags ”himmelsk bølle” som er ute etter å ta dem ved første og beste anledning. Ikke merkelig at deres høyeste ønske er at denne ”bøllen” må la de få være i fred. Kombinert med ditto skrekkelige forestillinger om helvete er det ikke til å undre seg over at ateismen virker uendelig tiltalende. Hvem ønsker vel å leve med paranoide forestillinger om at noen er ute etter å ta meg for deretter å ekspedere meg videre til undergangen? Da er det mye bedre å benekte at et slikt vesen finnes og være ateist. Jeg er tilbøyelig til å være enig.

Bibelens betegnelse for Gud er JHVH. JHVH står for ”var, er, vil bli”. JHVH er altså et verb, som har grunnbetydningen å være. I jødisk tradisjon kalles de fire bokstavene for Tetragrammaton, eller ”De fire bokstavene”.

Svært mange mennesker forestiller seg at det finnes en virkelighet, og at Gud er i denne virkeligheten. I denne virkeligheten har Gud skapt oss, slik at vi er her i virkeligheten sammen med ham. Med et slik bilde av Gud for vårt indre øye kan vi ikke annet enn å kjenne oss små og ubetydelige. Sammenliknet med Gud blir vi så godt som ingenting. Eneste mulighet blir å underkaste seg en slik Gud og godta at vi er absolutt ingenting.

Dersom vi ikke er villige til å godta at vi er ingenting, er alternativet å hevde at Gud er ingenting. Fordelen med denne benektingen er jo at den gjør det mulig å leve videre med en viss egenrespekt i behold, jeg er jo tross alt ikke ingenting, jeg er noe eller noen. Det som kanskje kommer som en overraskelse på noen er at ateisten har delvis rett. ”I” virkeligheten finnes det ingen Gud, men Gud eller JHVH er virkeligheten. Og JHVH er den virkelighet som var, er og kommer til å være. I en forstand må dette innebære at JHVH er grunnen for alt som eksisterer, eller den ultimate virkelighet.

Denne virkeligheten, som er kilden for det skapte, er personlig. Kilden for alt liv og kjærlighet og bevissthet er JHVH. Poenget er nå at absolutt intet bilde eller noen forestilling kan representere denne personlige virkeligheten.

Dette er også et av hovedpoengene i Paulus’ berømte tale til aeropagosdommerne i Athen. Gud skapte verden og alt som i den er. Som skaper har han ingen behov, men han gir liv og ånde til alle ting. Han lot alle folkeslag av et blod bo på jorden for at de skulle søke Gud, om de ”kanskje kunne føle ham og finne ham- enda han ikke er langt borte fra en eneste av oss. For i ham er det vi lever og rører oss og er til” (Apg 17,28). Den logiske følge av dette er at ”vi bør ikke tenke at guddommen er lik et bilde formet av menneskelig kunst eller tanke”, som Paulus sier i fortsettelsen. Dersom vi eksisterer ”i” Gud, er han grunnen og konteksten for den verden vi lever i. Alle ”bilder” eller forestillinger vi gjør oss av denne altomfattende virkeligheten vil da bli et hinder for å komme i kontakt med denne virkeligheten. Ved å legge av alle falske forestillinger om Gud og erkjenne at vi ”lever og rører oss og er til” i ham, kommer vi i kontakt med virkeligheten. Og det er først når vi lever i samsvar med virkeligheten, eller sannheten, som er et annet ord for det samme, at vi har virkelig frihet. Men for å komme dit må vi rett og slett si farvel til den innbilte ”gud”.