Et blodig identitetsprosjekt

Folkehavet i Oslo og andre byer og steder i landet har skapt en unik, blomsterrik vår med vakre toner om samhold. Utenfor dette harmoniske bildet finnes et distinkt ansikt med et kaldt, kynisk uttrykk. Langt borte fra gatene, som er fulle av smittende kjærlighet, sitter terrorsiktede, Anders Behring Breivik, innelåst og isolert i en celle. Ingenting av det som skjer på nasjonens brede plattformer, og i de små kroker når frem til mannen som hadde stirret seg blind på et sagalignende nasjonalt maleri.

Få dager har gått siden det fryktelige smellet. Bildet er fremdeles både broket og uklart, men tanken om identitet var det første som slo meg da jeg ble konfrontert med visuelle og skriftlige ytringer av Breivik. Maskuline drakter og symboler fra korsfarertiden, i kombinasjon med en uttalt frykt for det han mente var en systematisk dekonstruksjon av vestlig sivilisasjon.

Trangen etter visshet, en stabil og trygg tilhørighet, er et kjennetegn for ekstremistiske individer og grupper som befinner seg i ytterkantene av det etablerte. I disse flekkene av periferien blir det tegnet et bilde av en syk samtid og truet nasjon, og blikkene blir rettet bakover i tid mot et naturlig og rent nasjonalt landskap og fellesskap, som aldri har eksistert. Lengselen etter dette liksomlandskapet kan være så kraftfull at den blir ladet med aggresjon og vilje til vold.

For meg, som selv har tunge minner fra et høyreekstremt miljø, er det vanskelig å forstå Breiviks radikale valg og brutale handlinger uten å inkludere dette perspektivet. Prosjektet hans synes å handle mye om å konstruere en personlig identitet som den reddende ridderen med en stor byrde. Det er en innbilt identitet som ikke blir bekreftet fra utsiden, og den ekstreme skjørheten i denne subjektive konstruksjonen skyver dens bærer lengre bort fra virkeligheten. Skjoldet mot den massive motstanden og avvisningen blir en plan for nasjonen, for stor til å bli forstått, for omfattende til å bli omfanget. Slik kan den kristne ridderen lukke øynene for det som skjer i den virkelige verdenen. Derfor kan han smile rolig når bilen som frakter ham til fengslingsmøtet blir omgitt av en rasende folkemengde.

En tempelridder med et automatgevær, en kjemisk bombe og et såkalt manifest som er distribuert elektronisk. Kontrastene i dette dramaet er mange, men i den individuelle psyken kan de spikres sammen til en heroisk skikkelse som svever over normale begreper om tid og moral. Da det onde trådte frem med full kraft, den svarte fredagen, var det kamuflert som et ideal: rensing. Breivik så på seg selv som ”en som knuser ondskap og bringer lys”. Sinnssykt, vil mange si. Jeg er ikke sikker. Å betegne alle ekstreme, for oss ubegripelige utslag av ideologisk fanatisme som en gal mannsverk, er å parkere ekstremisme i en medisinsk kategori for å unnslippe krevende etisk og politisk debatt og arbeid.

Et av mange momenter i dette blodige prosjektet dreide seg om søken etter et sterkt fellesskap, comunitas, bortenfor flyt og mobilitet som preger forholdene og strukturene i det moderne samfunnet. Breivik har lykkes i å bygge opp en solid, sær, individuell identitet. Og dømt seg selv til å bli låst inne i den for alltid. I Splendid isolation.

Innlegget ble publisert i Aftenposten 29.juli.2011