Terrorens vesen

Det er vanlig i dannede kretser å si at siviliasjonen startet ca 5000 år før Kristus, da overgangen fra små jakt og samlersamfunn til jordbrukssamfunn og byer etter sigende ble fullført. Der små, selvstendige samfunn som regel ble styrt av de sterkeste var det likevel endel frihet fordi de fleste mennesker i hvert enkelt samfunn var nødvendige for helheten, selv de som ikke var de sterkeste. For eksempel har nærsynthet overlevd, enda så lite praktisk dette kan virke for folk som jaktet mammut, fordi de som så dårlig fant seg andre nødvendige jobber utenfor jaktpraksisen. På grunn av denne pragmatismen og på grunn av ustabilitet var ursamfunnet, og derfor menneskets naturlige tilstand, begrenset frihet i meningsfull og livsviktig samhandling med sitt lille samfunn. Ethvert primitivt regime må derfor ha blitt styrt av det nødvendige og ikke av ideologi eller religiøs dogmatikk.

Etter overgangen til jordbruk og bysamfunn forandret denne situasjonen seg grunnleggende. Ikke bare førte den til en kraftig økning i befolkningstettheten, men det økte potensialet for matproduksjon førte til opprettelsen av byer, med en uproduktiv befolkning og ikke minst skatter, toll, overklasser, prestekaster, konger og familiedynastier med nedarvede priviliegier, finansiert ved undertrykkelse. For å herske over denne institusjonaliserte urettferdigheten og plyndringen av den produktive delen av befolkningen ble noen enkle teknikker oppfunnet, og gradvis perfeksjonert i løpet av århundrene. I min mening er det bare tre slike teknikker, bortsett fra skrevne lovverk som fordi de er legitime ikke er av interesse i denne teksten, og de blir brukt fremdeles med enorm effekt, nemlig penger, kjærlighet og først og fremst frykt.

Ned gjennom historien finner man disse teknikkene benyttet av regjeringer av alle slag. De rike kan kjøpe seg politisk innflytelse, politikere demoniserer fiender, virkelige eller innbilte, og ønsker å posere som redningsmenn for å oppnå folkets beundring. Ikke sjelden betaler rike mennesker kontrollerte eller oppkonstruerte fiender som kan skremme befolkningen, for deretter å opptre med løsningen og bli beundret. Et svært godt eksempel på herkere som greide å benytte alle tre teknikker er Caesar eller Alexander, mens andre, som Vlad Tepez eller Stalin baserte seg nesten utelukkende på frykt. Igjen andre, som det Norske Arbeiderpartiet, forsøker å styre kun gjennom folkets kjærlighet og naivitet, noe som ikke har særlig gode forutsentinger for å lykkes, siden de aldri har noen troverdige fiender de kan redde oss fra. Nok om det. I ethvert samfunn man studerer vil man finne disse teknikkene i bruk, men spesielt frykt, som er mitt tema: Slaver ble korsfestet hvis de forsøkte å flykte, både som rituell ofring til solguden og for å straffe med så mye smerte som mulig, men enda viktigere for å terrorisere resten av slavene; kjettere ble brent offentlig etter anonyme vitnemål i Middelalderen, slik at en lammende atmosfære av teologisk korrekthet gjennomsyret samfunnet, ikke fordi det var noe sant i anklagen eller for den saks skyld i teologien, men fordi det ga de herskende kontroll over samfunnet. Uendelig med eksempler på det samme kan finnes, uten at jeg trenger dem. Det er uansett fra denne herskertradisjonen dagens politiske situasjon har utviklet seg, likegyldig av om man lever i et diktatur eller et representativt demokrati. Derfor er det her man i min mening må lete etter forklaringen på terrorisme, i motsetning til for eksempel i huler i Afghanistan eller låver utenfor Rena. På bakgrunn av den dynamikken jeg har forsøkt å beskrive, der penger kjøper virkelige eller innbilte fiender man bruker til å skremme befolkningen med, før man med brask og bram presenterer sin "modige" og ganske sikkert forhåndsplanlagte løsning på problemet, vil man kunne forstå moderne regimers dilemma i en verden uten troverdige fiender å mobilisere mot. Man blir i en slik verden tvunget til å produsere fiender, eller resignere som leder og akseptere at befolkningen lever i fred. Det bør være unødvendig å si at dagens eliter ikke har valgt det siste alternativet.

Etter omtrent 70 år i den kunstige dialektikken mellom kommunisme og fascisme/kapitalisme var denne krisen uungåelig fra de herskendes perspektiv, når tiden kom til å avslutte det sosiologiske eksperimentet vi pleide å kalle Sovjetunionen. Hvor skulle man lete etter en ny fiende, når vesten og Sovjeunionen hadde rustet opp så til de grader at ikke et eneste annet maktsentrum kunne stille opp med noe som helst? Et av svarene hadde Stalin allerede gitt, da han flyttet fokuset til den Røde Hær og KGB over fra forsvar mot de Hvite og polske aristokrater til det som deretter ble kalt "kontrarevolusjonære" og "terrorister", og satte store deler av befolkningen i gulag eller til tvangsarbeider som Neva kanalen, i den grad han ikke bare skjøt dem i hodet. Hitler gjorde senere nøyaktig tilsvarende når han fokuserte på Jødene som den store trusselen innad. Selv i fredstid ble det gjennom denne taktikken mulig å føre konstant krig mot ens egen befolkning, eller rettere sagt å herske gjennom frykt. Livredde for å bli hengt ut eller straffet for "kontrarevolusjonær aktivitet" eller "Jødevennlighet" sluttet folk å prate sammen i frykt for angivere, og ingen våget å klage på noe av det mydighetene gjorde. I begge regimer ble etterhvert enhver motstand mot undertrykkelsen stemplet som "terrorisme" og hardt straffet. etter at krigen startet ble en dobbel krig ført, mot opprørere og protester hjemme, og mot nazistdjevelen eksternt, og nøyaktig det samme ble gjort på andre siden av konflikten. Slik ble det etablert to fronter på begge sider av krigen mellom USSR og Tyskland, og nøyaktig det samme er i ferd med å skje i vesten i dag. Den indre motstanden i vesten består av alle som ikke er enige i gjeldende politikk, alle som ønsker individualitet, frihet og økonomisk utvikling, alle som protesterer mot oligarki, globalisering og imperialisme og alle selvstendig tenkende mennesker. Og de vil bli undertrykket på nøyaktig den samme måten.

Men hvem skulle den sekulære globalismen fokusere på eksternt, når alle imperiene var forsvunnet, og et unipolart samfunn hadde blitt etablert med Sovjetunionens fall? Svaret var Muslimene, som har blitt skjevt fremstilt så langt tilbake som den Første Verdenskrig, som snuskete kamelrøvere med ville øyne og bart. En kraftig demonisering av Muslimer har siden foregått fra og med slutten av 70 tallet, da folk som Khomeini bevisst ble benyttet til å gi Muslimer sitt bad guy image i vestlig presse. Går man hans og andre slike menneskers karrierer noe mer etter i sømmene finner man ut at de har blitt satt ved makten av vesten, akkurat slik bolsjevikene hadde blitt det. Den beste fiende er den man har betalt for, og som man kontrollerer direkte eller vet at man kan bombe ihjel uten det minste problem når tiden er inne. Det viktigste er at man kan bruke ham til å skremme sin egen befolkning, noe Khomeini og Bin Laden greide. Overgangen fra den statlige Muslimdemonen til den mytologiske huleboermuslimen med uendelige ressurser, overmenneskelig intelligens og endeløs ondskap gikk såpeglatt. Alt man trengte å gjøre var å hjernevaske noen beduiner og gi dem våpen, og få dem til å angripe noen busslaster med turister, for derette å lage et stort nummer av det i vestlig presse. Etter en stund med denne fremgangsmåten var befolkningen i vesten tilstrekkelig redde for de onde Muslimene til at man kunne iverksette de virkelig store angrepene, som kunne sjokkere blekfete europeere og amerikanere med på krigføring og overtakelse av Midtøsten og de øvrige Muslimske landene. Etter 9/11 var det nærmest helsefarlig å forsvare Frankensteins Monster, den medieskapte versjonen av Islam man med store anstrengelser, og ikke så få bomber og terrorangrep, hadde lyktes å få folk til å ta seriøst. Helt siden dette har en totalt ensidig fremstilling blitt gjennomført i pressen, helt til svært mange har en enorm paranoia for Islam og nå sier seg villig til å forby både den ene og den andre delen av religionen, og det lille som er igjen av Kristendommen er på vei ned i det samme dragsuget. Det som kalles asymmetrisk krigføring ble oppfunnet som de Muslimske terroristenes doktrine, og det vil bli de hvite terroristenes doktrine på nøyaktig samme måte, men med en annen retorikk for a rasjonalisere hendelsene for publikum.

---------------------------------------------------------------------

Jeg har valgt denne lange innledningen før jeg forklarer terrorangrepene i Norge sist fredag, med full forståelse for at det ikke nødvendigvis vil gjøre meg populær. Men jeg tror at det jeg oppfatter som sannheten angående terrorisme må snakkes om enda mer enn før, uansett hvilke reaksjoner det forårsaker. Dersom jeg skal være redd for dette kan jeg like godt bare gi opp fullstendig, og det har jeg ikke tenkt til.

-----------------------------------------------------------------------

Fordi terroragitasjonen mot Muslimene ikke lenger gjorde sin virkning gjeldende slik som før, i en atmosfære av voksende økonomisk ustabilitet og nedgang, og ikke minst avsløringer av snusk fra statlige institusjoner ved hvert eneste terrorangrep fra og med 9/11 på nettet, var det nødvendig for eliten å flytte terrorfokuset over på den opposisjonen som hadde vokst fram mot dem siden 9/11, eller siden Waco i USA. I denne opposisjonen er virkelige eller statsanimerte nazistprovokatører kun en liten gruppe. Også konstitusjonalister, kristne, liberale, anti-imperialister, nasjonalister, isolasjonister, New Age bevegelser av forskjellig slag og en gjengrodd flora av mer eller mindre troverdige konspirasjonsteoretiske skoler og eskapistmiljøer har grodd opp de siste 10 årene, stort sett som en reaksjon mot den stadig mer ekstreme korrupsjonen i vestlige regimer, og ikke minst mot syntetisk terror som 9/11. Fredagens angrep markerte overgangen fra det evinnelige fokuset på Islam til et langt mer skremmende fokus på nettopp denne opposisjonen, som stort sett har blitt ekskludert fra den politiske arenaen av etablerte institusjoner. Det som har skjedd er med andre ord at "krigen mot terror" fra nå av vil bli flyttet innover, til en Stalinistisk krig mot egen befolkning. Man kan vente seg regler for sensur av politisk ukorrekte ytringer, full sensur og kontroll av Internett og avgiftsbasert nettilgang, ytterligere svekkelser av folkeretten og demokratiske prinsipper om representasjon. Vi kan i årene fremover vente oss en mengde tilsvarende angrep, og særlig på land som ikke er entusiastiske i sin innsats i den falske "krigen mot terror". Sveits, Nederland, Danmark, Italia og Tyrkia er bare noen sansynlige muligheter.

Foreløpig har jeg ingen klare beviser for at fredagens katalyserende hendelse i terrormytologiens falske virkelighet var planlagt. Men overgangen var ventet etter de forfalskede påstandene om Bin Ladens død. Faktisk hadde jeg trodd den ville komme allerede i vinter, når jeg bestemte meg for å slutte å ta t-banen i Oslo etter å ha fulgt med på skremselspropagandaen fra blant andre Obama, og regnet med at Oslo var et forestående mål for syntetisk terror. Uansett kommer Breiviks angrep som bestilt for statlige dystopikere på begge sider av Atlanteren, og vestlige regimer har nå fått sin busemann for kapittel 2 av terrorkrigen. Men det jeg vet er at vitner snakket om en gjerningsmann nr 2 på Utøya, at det er vanskelig å få gjødselbomber til å virke, og særlig en på flere tonn, at det ikke er mulig å trene med gevær eller teste bomber på en gård innen hørevidde for vakta på Rena leir uten å bli anmeldt eller oppdaget osv. For meg er Breivik en ferdigkonstruert patsy det er befolkningens rolle å hate, slik at de ikke tar seg bryet med å undersøke saken nærmere. Dette gir closure for alle som er rammet og for de som naturlig nok er rasende over det som har skjedd. Samtidig gir det et enkelt og lettforståelig perspektiv på det inntrufne, slik at vi alle glade og fornøyde kan gå tilbake til fotballkamper og moteblader uten å ha blitt tvunget til å tenke. Det eneste som har endret seg er at vi nå har blitt skeptiske til alle, og ikke bare de med turban og mørk hud, og i fremtiden vil akseptere undertrykkelse, sensur og brudd på grunnleggende rettsprinsipper, bare våre heroiske ledere kan beskytte oss fra de onde ekstremistene. Enhver reell opposisjon vil bli kvalt, bortsett fra de statsstyrte demonene, som vil brukes til å forsterke mytologien helt til vi sier at vi har fått nok, eller går under i totalitaristisk undertrykkelse.

Men skal det være mulig å bryte denne kriminelle dynamikken i internasjonal politikk må vi våkne opp og slutte å være naive. Reaksjonene siden fredag gir liten grunn til optimisme. Konstruert terror har blitt brukt mot oss, og responsen er en kvalmende samling rundt korrupte politikere, som om man sto på Forum Romanum under Caesars triumf, og en direkte skremmende folkebevegelse for sensur, for hva det skal være så lenge dette ikke skjer igjen. Men det er ikke i våre lederes interesse å forhindre slik hendelser, snarere tvert imot vil de nå ønske å bruke det inntrufne til å gjennomføre endringer av samfunnet. Og selv om det hadde vært i deres interesse å stanse terror er det ikke mulig å forhindre det uansett, siden forbrytere pr definisjon opererer på utsiden av loven og bare vil ignorere forbud og reguleringer. Selv med en total overvåkning som ville fått STASI til å rødme vil det ikke bli mulig å forhindre vold og terrorangrep som det på fredag. Det eneste fornuftige svaret er derfor mer frihet, mer demokrati, mer lokalt selvstyre, mer variasjon i offentlig debatt og i media og mer toleranse, slik Stoltenberg til min store forbløffelse sa på fredag, om han mener det eller ikke. Motsatt er svaret ikke politistaten og den endeløse overvåkningen vi nå gradvis vil forsvinne i hvis vi ikke gjør motstand.

Men det er ikke meningen at vi skal respondere fornuftig på det som har skjedd med oss, men med frykt og blind overgivelse til undertrykkeren, akkurat slik vanlige mennesker bestandig har reagert. Bare ved et slikt angrep kan vi tvinges til å forandre oss og våre meninger slik at vi går med på illegal adferd fra både nasjonale og internasjonale regimer vi er underkastet, og vestlige "myndigheter" kan ha håp om å få oss med på krig og folkemord i alle NATOs konflikter. Det er så en stakkar kan miste motet fullstendig. Men før jeg gjør det ville jeg skrive noen ord uansett, om det jeg mener er virkeligheten, bak all den blomstrete retorikken, alle frasene, all ideologi, teologi og politisk korrekthet. Om det er støtende får dere ha meg unnskyldt, det er uansett bare mine tanker som ville vært der selv om det var forbudt å ha dem, og tar jeg feil er skaden minimal, og personlig vil jeg trekke et lettelsens sukk hvis jeg tar feil. Men har jeg rett er vi nå i en krise langt utover den pågående sorgbearbeidelsen i det norske samfunnet.