Den postmoderne regjering

Mot en bakgrunn av politisk korrekte mantraer om demokrati og frihet fra media, utdanningsinstitusjoner og fra politiske sirkler av alle slag, vil en kritikk av dagens udemokratiske styreformer uunngåelig støte på protester fra folk som betrakter våre påståtte demokratiske velsignelser som uimotsigelig sannhet. Propaganda og markedsføring som tar sikte på å etablere en fasade av demokratisk representasjon former en falsk virkelighet som er overbevisende helt til man gransker hvordan dagens styringsinstitusjoner oppfører seg. Når man gjør dette er det svært liten grunn til å hølde fast ved den overbevisningen man har blitt drevet til, men til å lete etter bedre forklaringer på det man observerer.

For å ta bare ett eksempel er det enkelt å dokumentere at Norge har hatt hele to tilfeller av direkte demokrati i sin 1000 år lange historie. I 1972 og i 1994. Begge disse populistiske forespørslene ble deretter stort sett ignorert, sabotert, latterliggjort eller invalidert av den lokale politiske og byråkratiske eliten. I stedet for å respektere de to eneste populære mandatene norske regjeringer noensinne har brydd seg med å skaffe seg, har all energi i etablissementet blitt brukt for å komme seg rundt folkets vilje. Så mye for direkte demokrati, noe som hensetter oss til det suspekte prosjektet kalt representativt demokrati. Selvfølgelig kan det hende at det er like greit å sende løgnere og sleske partipamper til Oslo for å ta seg av økonomien og internasjonale relasjoner, i det minste hvis man kan finne argumenter for at de faktisk representerer oss. Men jo mer jeg ser av det som foregår i norske regjeringer og på Stortinget, jo mer overbevist blir jeg om at de tvert imot representerer internasjonale agendaer, multinasjonale bedrifter, metanasjonale byråkratier og private interessegrupper som kan betale de nødvendige bestikkelser og karrieresteg. Men dette er ikke et spesifikt norsk fenomen.

Nærmest samtlige lover, reguleringer, avgifter, skattepolitiken, produksjons og eksportpolitikken eller miljøpolitikken blir helt eller delvis bestemt av enten EU, gjennom EEC "samarbeidet", eller av FN-byråkratiet, som begge kjennetegnes av en total mangel på demokrati og representasjon. Som oftest er norske bestemmelser ikke annet enn oversettelser av lover derfra, eller administrering av plandokumenter fra de respektive byråkratiene. Hvis man vil vite nøyaktig hva norske "myndigheter" vil foreta seg de neste 12 månedene er det bare å følge med på britisk, amerikansk eller australsk lovgivning, som alle får sine bestemmelser fra de samme globalistiske institusjonene vi blir styrt av. Noen få uker eller måneder senere kan man lese i norske aviser om hvordan norske politikere har tatt "modige valg" for å "redde økonomien" eller miljøet eller hva som enn er den dagsaktuelle tvangstanken til den byråkratiske internasjonalismen. Derfor er påstanden at norske politikere og byråkreter representerer velgerne fullstendig absurd. Tilsynelatende har de ikke lenger myndighet til å gjøre annet enn å administrere importert lovgivning, mens de patetisk forsøker å dekke over sin skam med demokratiets fikenblad.

Siden denne tankegangen gjør det vanskelig å komme bort fra at norsk demokrati er en mellomting mellom en ønskedrøm og en ondsinnet spøk blir spørsmålet derfor hva slags styreform vi egentlig har og når vi beveget oss fra demokrati, hvis vi noengang har hatt ett, til totalitær internasjonalisme. Jeg skal prøve å finne ut av saken ved å se på de to mest kjente eksemplene vi har på internasjonale styreformer og se om det finnes tegn til disse i det moderne samfunnet.

1; Fascisme.

I den mest anvendelige definisjonen av begrepet innebærer fascisme at bedrifter og investorer tar over regjeringsfunksjonene, uten demokratisk påvirkning av noe slag. Massene forventes å juble lojalt for de heroiske lederne mens de sprer sine regimer, og forøvrig unngå misnøye og protester. Det kan også foregå den motsatte veien, ved at ett politisk partiapparat tar over bedriftene og dominerer investorene, slik det ble gjort i Tyskland på 30 tallet. Uansett blir resultatet mye det samme.Det er verdt å merke seg at slike regimer installerer systemer for å kontrollere og styre befolkningen gjennom institusjoner og regler som minner mye om sosialisme. Som i sosialistiske styreformer er idealet massemennesket, som bare mener det alle andre mener og som til enhver tid gjør det de blir bedt om å gjøre.

Det kan være liten tvil om at kan finne elementer av fascisme i det globale samfunnet vi lever i idag. Så vidt jeg kan se er korrupsjon blitt omdefinert til lobbyisme og betraktes som en naturlig del av den politiske prosessen, også i Norge. Derfor har de som kan betale for denne korrupsjonen politisk påvirkning, mens alle andre er uten politisk innflytelse. Dessuten blir vi, i min mening, utsatt for en propaganda av imperialistisk og aggressiv karakter som tilsynelatende tar sikte på å få oss til å støtte kriger og plyndring av andre lands ressurser. Dette er også i god fascistisk tradisjon.

2: Kommunisme

For de som har lest Karl Marx kan det av og til være vanskelig å forstå hva kommunisme innebærer, og mange selverklærte kommunister insisterer på at virkelig Marxisme aldri har blitt forsøkt. Jeg er ikke enig, og tror at de overgrepene som har skjedd i regi av kommunisme ligger implisitt i ideologien.

Det første bud i Marxismen er selvfølgelig sentralisering. Når vi daglig blir tvunget til å adlyde "lover" som blir skrevet i New York eller Brussel, og alle andre land blir tvunget til det samme, er det vanskelig å tenke seg et mer sentralisert samfunn. For å oppnå denne sentraliseringen er dagens "ledere" like villige som Stalin var til å manipulere vanlige folks livsnødvendigheter, stort sett ved å skru opp prisene ved hjelp av falske eller oppkonstruerte kriser. Som sultkatastrofene i Ukraina etter Første Verdenskrig og i de neste 2 tiårene er også de fleste sultkatastrofer idag forårsaket av sentralisering eller "markedsutsettelse"  av matforsyningen. Det er ikke meningen at noe land eller lokalsamfunn skal være selvforsynt, men avhengig av sentrale "myndigheter" for sine nødvendigheter.

Utover dette er selve ordet Sovjet relevant synes jeg. Det betyr råd i direkte oversettelse, og innebærer at "eksperter" fra den aktuelle sektoren eller interessegruppen er ansvarlig for å utarbeide lovgivning og for å iverksette den. Dersom man leter etter slike råd i dagens samfunn finner man dem i hopetall i FN og EU, samt lokalt i form av diverse think-tanks, stiftelser og forskningsinstitusjoner. All lovgivning produseres i disse rådene, i "forslagsform", og politikernes eneste gjenværende funksjon er åpenbart å stemple disse produktene, for deretter å posere som demokrater. I ehver tenkelig sammenheng blir vi fortalt hva vi skal gjøre av "eksperter", som oftest uten at vi får vite hva de er eksperter på eller hvem de jobber for. Ordet "ekspert" er nok til å dysse ned enhver debatt; Gospelet er uttalt Ex Catedra. Dette er nøyaktig slik Sovjetunionen ble styrt inn i ruin og oppløsning, og denne gangen skal det tydeligvis forsøkes globalt.

Det er også verdt å merke seg at psykiatri ble oppfunnet av sosialister, og satt i system i Sovjetunionen; ikke for å hjelpe noen men for å oppnå sosial kontroll. Alle motstandere av regimet ble definert som sinnsyke, og ingen ville deretter høre på noe av det de hadde å si. Det samme foregår nå til en viss grad i alle vestlige land, og mens det er et visst faglig grunnlag for deler av dette faget, i den forstand at en minoritet virkelig er sprø og trenger hjelp, er det fremdeles fare for at det kan brukes, og blir brukt, til sosial kontroll. I en utvidet forstand blir dette faget også brukt til overdreven medisinering og til kunstig patologisering av normal menneskelig adferd, noe som i høyeste grad kan karakteriseres som sosial kontroll.

Et av de beste eksemplene på et sovjetråd med lange tradisjoner i vesten kan man finne ved å undersøke Council of Foreign Relations i USA, opprettet i 1921 av britiske interesser. Siden dette har nærmest samtlige amerikanske presidenter blitt utpekt eller klarert av denne udemokratiske og i mange år hemmelige institusjonen. På CFRs nettside kan man selv lese at det er dette rådets målsetning å "ødelegge" amerikansk selvstendighet. Det er med andre ord en åpent landsforræderisk institusjon, uten at det så langt har fått noen konsekvenser. Av erfaring vet jeg at man kan forutsi alt i amerikansk utenrikspolitikk dersom man abonnerer på CFRs magasin, Foreign Affairs. Enhver utvikling, inkludert fokuset på terrorisme, angrepene på Iran, Libya, Afghanistan, Pakistan, Iran, Sysia, Yemen osv... sto på trykk i denne publikasjonen mange år før 9/11 fant sted. Det er vanskelig å se hvordan dette kan være en slags tilfeldighet.

.........................................................

I fare for å kaste meg over en prematur konklusjon tror jeg disse enkle betraktningene og eksemplene bekrefter at vi virkelig har en slags usalig blanding av disse to styreformene på gang i dagens samfunn, i den grad det noensinne har vært reelle forskjeller mellom fascisme og kommunisme. De er begge sosialistiske regimer for globalisering, og resultatet blir tilsynelatende det samme, selv om propagandaen varierer. Jeg har uansett forsøkt å finne en benevnelse på denne amalgamasjonen av alt som ikke har fungert de siste 100 årene, og oppdaget i denne sammenheng et ord GHW Bush brukte i en tale til Kongressen i 1991, nemlig kommunitarisme, som defineres slik på Wikipedia:

"Communitarianism is an ideology that emphasizes the responsibility of the individual to the community and the social importance of the family unit."

Dette høres jo flott ut, men har noen problemer ved seg. Utover at denne definisjonen ikke sier det minste om globalisering, som alle vestlige politikere forelsket seg i umiddelbart etter denne talen, er punktet om ansvarlighet overfor samfunnet problematisk udefinert. Betyr dette at man må feie fortauet utefor huset, eller at man må sende sine barn til statlige ungdomsinstitusjoner, speiderforeninger eller propagandatropper, slik man måtte i Sovjetunionen, Kina eller Nazi-Tyskland? Dreier det seg om klassisk liberalistisk samfunnsplikt eller tvangsmessig samfunnstjeneste og indoktrinering? Dessuten er begrepet sosial viktighet sørgelig ambivalent. Er familien sosialt viktig i en totalitær sammenheng, som en ressurs staten for en hver pris må kontrollere, eller dreier det seg om den selvinnlysende betraktningen at familiestrukturen er sentral i et sunt samfunn? Dersom dette begrepet kun dreier seg om å konstatere banale selvfølgeligheter burde det ha vært unødvendig å finne det opp, så jeg velger å konkludere med at det dreier seg om en relansering av totalitarisme, med alt det bedrøvelige dette fører med seg.

For å runde av mener jeg at jeg nå har argumentert for mitt synspunkt tilstrekkelig til å på denne bakgrunn forklare noen utenrikspolitiske utviklinger de siste 10 årene.

Ethvert totalitært samfunn i moderne historie har brukt noen enkle, men drastiske, taktikker for å oppnå sine mål om sentralisering og sosial kontroll. Som nevnt inkluderer disse manipulasjon av tilførselen av livsnødvendigheter i sentraliseringsøyemed, men også terror, falske eller oppkonstruerte kriser og ikke minst krigføring.

I store deler av verden har matproduksjon, energiproduksjon og distribusjon av denne produksjonen blitt forstyrret av nærmest konstante uroligheter, revolusjoner, borgerkriger, økonomiske spekulasjoner og annen destablisering forårsaket av globalistinstitusjoner. I nærmest alle tilfeller har dette ført til politistater og økt sentralisering av autoritet, generelt mot FN og vekk fra nasjonalstaten. De få unntakene jeg kan se innebærer i stedet påtvunget "demokrati", med tilhørende korrupsjon og plyndring. Representater for eliten vil sikkert si at alt dette er tilfeldigheter, og at FN, IMF og NATO i virkeligheten bare prøver å hjelpe. Jeg tror ikke på dette ett sekund. I diverse FN dokumenter kan man finne uttalelser som bekrefter mine mistanker. Det innrømmes åpent på FN-konferanser, uten at det nevnes med ett ord i pressen, at mat må brukes som et "våpen". Det kunne like gjerne blitt sagt av Stalin.

Den sentrale unnskyldningen for dagens globaliseringsanstrengelser på vegne av internasjonale byråkratier og regjeringer, samt deres politistatstiltak, er terrorisme. Opprinnelig var det en åpen hemmelighet at terrorisme er "myndighetenes" nødvendige angrep på sin egen befolkning, for å få dem til å adlyde i skrekk. I vår postmoderne variant blir terroren attributert til muslimer, som i propagandavirkeligheten er de ondeste menneskene man kan tenke seg. Likevel blir de aldri fanget og prøvd for retten, i det minste ikke i levende tilstand, deres ugjerninger blir aldri bevist, bare repetert i propagandaen og de er dessuten umulige å finne. Som Emmanuel Goldstein er overalt og ingensteds, alltid konspirerende mot den totalitære staten. Deres funksjon er tilsynelatende å skremme oss til å gjøre som vi blir fortalt, ikke å endre samfunnet, slik de etter sigende ønsker. Man kan tro på disse spøkelseshistoriene hvis man ønsker det, og man er faktisk nødt til å tro på dem hvis man vil opprettholde illusjonen om representativt demokrati. Men dersom man følger min tankegang i den retning at vi nå lever under et internasjonalt, totalitært regime som er en blanding av kommunisme og fascisme, er det ingen historisk presedens for at terroren et slikt regime benytter seg av er "spontan" eller "organisk". Tvert i mot er det all grunn til å mistenke at slik terror er statsorganisert og blir brukt av staten for å få oss til å adlyde. Implikasjonene av dette er overveldende, fordi det betyr at vi ikke bare har et totalitært regime, men at det blir styrt av massemordere og forbrytere.

Vi blir også daglig skremt av oppkonstruerte kriser, som regel presentert av eksperter, som bestandig presenteres som vitenskap i stedet for politiske bestillingsverk. Et godt eksempel er "global oppvarming", som har vist seg å være historiens største vitenskapelig skandale, eller i det minste ville vært det om media hadde skrevet om saken. Ikke ett ord av det vi ble fortalt har vært sant, men en del av en kollektiviseringsinnsats fra de globale politiske elitene, legitimert bak kvakademikere av foskjellig slag. Umiddelbart etter at dette ble avslørt ble "krisen" omdøpt til "klimaforandring", slik at alle beskatnings og regulasjonsbløffene kunne forfølges til tross for at de er basert på løgner. Dette er klassisk totalitær framgangsmåte for å manipulere befolkningen til å oppgi sine rettigheter og friheter for å bekjempe det utpekte akutte problemet, som aldri er virkelige problemer. For de som fremdeles lider under den statsdrevne proagandaen angående dette temaet kan jeg anbefale nettsiden http://scienceandpublicpolicy.org/, som presenterer noe så sjeldent som uavhengig forskning angående klimaet.

Og angående det siste poenget, nemlig krigføring, kan vi daglig observere hvordan "myndigheter" og media reklamerer for krigføring mot ethvert land som ikke innfører det globale kommunitaristregimet. Selvsagt blir vi presentert med mer eller mindre plausible påskudd for hvorfor vi må invadere, uten at den totalitære agendaen blir nevnt, men en rask undersøkelse vil bestandig avsløre disse slappe løgnene. I både Korea, Vietnam, Jugoslavia, Irak, Libya, Iran osv vil man finne at før den imperialistiske krigføringen nektet de å etablere private sentralbanker (for inflasjonsproduksjon og konfiskasjon. Nok en planke i det Kommunistiske Manifest), nektet å fjerne tariffer og handelskontroll, nektet å innføre kontrollert presse, historierevisjon, fri abort, homofile ekteskap eller en drøss andre "krav" fra det "internasjonale samfunn". Alle land, uten unntak, må tvinges inn i det postmoderne Sovjetunionen, som mirakuløst nok fremdeles greier å gjemme seg bak sin slitte demokratiske ferniss. Under denne fernissen finnes et undertrykkelsesapparat av skremmende proporsjoner.

Det er min mening at alt dette vil ende opp nøyaktig der alle andre totalitære samfunn ender opp; i folkemord, umenneskelighet, verdenskrig og økonomisk og sosial ruin. Det er ingen grunn til fromt å håpe at det vil gå bedre denne gang. Tvert imot. Dagens totalitære regimer har teknologier og sentraliserte institusjoner av et slikt omfang og på en slik skala at ingen vil slippe unna når undertrykkelsen blir synlig for folk flest. Planene som følges er de samme. Menneskene og institusjonene som finansierer regimet er de samme. Resultatet vil bli det samme. Bortsett fra at propagandaen muligens er mer effektiv denne gangen. Kanskje en liten gruppe av de mest naive og de mest feige vil overleve globaliseringen sammen med den uunngåelige eliten, dømt til å leve som gårdsdyr i den globale landsbyen. Enhver som etterhvert forstår hva som skjer og protesterer mot det vil sikkert elimineres, slik det er vanlig i totalitære samfunn.

Det eneste mulige svaret på alt dette er å insistere på direkte demokrati, republikanisme med sterkt begrenset regjering, lokat selvbestemmelse og en umiddelbar og unilateral oppsigelse av alle internasjonale traktater, uansett hva konsekvensene vil bli. Bare ved å fornekte implikasjonene i totalitarismen, at en liten elite er født til å styre mens alle andre er uvesentlige parasitter, kan vi bevege oss mot et humant samfunn basert på tradisjonelle europeiske verdier. En politisk bevegelse med dette som må ville i det minste fått min stemme, i det neste illusoriske valget i Norge.

Lesning for interesserte:

Carroll Quigley: Tragedy and Hope.

Karl Marx: Det Kommunistiske Manifest

Zbigniew Brzezinsky: The Grand Chessboard og Between Two Ages.

FNs Agenda 21

Geroge Orwell: 1984 ; Aldous Huxley: Brave New World.

Flere kan nevnes, men dette bør være tilstrekkelig til å få folk til å stille seg noen spørsmål ved vårt såkalte demokrati.