Har vi glemt vår historie?

Jeg sitter med et gulnet papir foran meg. I venstre hjørne er det et bilde av min far. Til høyre for bildet står det med snirklete gammelmodige bokstaver: "Permit to Reenter the United States". Papiret inneholder to datoer. Den første datoen er oktober 1955.

For 55 år siden var Norge et fattig land! Etter flere år med krig skulle landet bygges opp igjen. Men oljen var ikke funnet enda, og fisken som ga mat på bordet kom aldri lenger enn til de norske bord. Velstand var forbeholdt de få.

I bygda hvor jeg voks opp, var det mange som ikke hadde råd til mer enn det aller mest nødvendige. Mange hjem sleit med å få pengene til å strekke til, mange klarte det ikke!

I disse tidene var det mang en nordmann som var glad for å ha ”en rik onkel i Amerika”. Jeg var en av disse heldige. Flere fra min familie hadde valgt å emigrere til Amerika. Noen fordi det var vanskelig å skaffe seg arbeid i Norge, andre fordi de visste at i ”Junaiten” var det mulighet for å tjene gode penger.

Mine foreldre ville gjerne bygge seg eget hus, og også den gang kostet det mye penger. Selv om min far hadde fast jobb, var det problem med å finansiere et hus. Løsningen ble at min far dro til Amerika for å tjene penger. Han ble en økonomisk emigrant!

Han var ikke forfulgt i Norge, ikke truet eller torturert, han så bare at det fantes en mulighet for å realisere en framtidsdrøm. Og mange, mange andre gjorde som han. Jeg har aldri - til dags dato - hørt noen si noe om at dette var negativt eller galt.

Amerika var det forgjettede land, landet med muligheter for dem som ville noe, et land som tok imot fattige nordmenn og ga dem er sjanse for å skape seg en bedre framtid.

Noen av dem som reiste kom tilbake med penger i lomma som de så investerte i hjemlandet. Noen ble værende igjen ”over there” og nøyde seg med å være ”snille onkler” og sende penger hjem til gamlelandet.

Norge skulle fortsatt regnes som et fattig land i mange år, men gavene som kom fra emigrantene, bidro til vekst. Dette førte til utvikling på flere områder, hverdagen begynte for mange å se lysere ut etter hvert.

Så en dag fant vi oljen, og plutselig var Norge på vei til å bli et rikt land. Et land med store naturressurser som det bare var å forsyne seg av. At det fortsatt finnes fattigdom i Norge skyldes ikke mangel på rikdom, det skyldes nok heller mangel på deling.

Etter som årene har gått, og vi har blitt stadig rikere og rikere, har vi også blitt gjerrigere og gjerrigere. Vi vil ikke dele vår rikdom med noen.

Norge har nå blitt det ”forgjettede land” for mennesker fra fattige land, slik Amerika engang var det for oss. Men vi sitter nå i vår rikdom og nekter å gi andre mennesker den samme mulighet som vi engang selv var så glade for å ha.

Vi har ikke engang hjerte (og forstand) stort nok til å hjelpe dem som flykter fra terror og overgrep, døra inn til Norge er så smal at man må være anorektiker for å komme inn gjennom den. Ideen om et ”inkluderende samfunn” har for lengst druknet i vårt jag etter å beskytte oss mot inntrengere. Rausheten – hvor ble det av den? Nei, her gir vi ikke ved dørene!

På trappa foran Domkirken sitter det i disse dager noen etiopere og håper på at det skal bli en klimaendring i Norge. Det sies at vi går mot en global oppvarming, kanskje er det noe slikt som må til? Etioperne har vært en ressurs for Norge. De har arbeidet, betalt skatt, betalt sin andel av trygdeavgiften, deltatt i å holde hjulene i gang. Vi trenger dem, landet Norge trenger dem! Alle disse ”hendene” som statsministeren vår elsker å snakke om, her har han noen av dem! De har ikke kommet hit for å bli servert noe på et fat, de har kommet for å få en mulighet for å skaffe seg et verdig liv uten terror og frykt. Taktikken de nå møtes med er usynliggjøring. Vi ser dem ikke, hører dem ikke, myndighetene ignorerer dem, media er taus. De er ikke-personer!

Har vi helt glemt vår historie? Har vi helt glemt hva det vil si å ha omsorg for andre enn oss selv og vår egen pengebinge? Har vi helt glemt at en gang var det vi som var fattige, trengte hjelp – og som fikk det. Nå er det vår tur til å stille opp for andre!

For 90 år siden dro min morfar til Amerika, han skaffet seg raskt arbeid og ble etter hvert en nyttig samfunnsborger der. For 55 år siden dro min far etter. Han ble også godt tatt imot i landet og bidro med sine sterke armer til nødvendig arbeid som landet trengte. Da han kom tilbake til Norge hadde han med seg penger i lomma, som ble brukt til verdiskapning.

Jeg har ingen tro på at om vi åpner døra til Norge litt mer, så vil vi drukne i ”problemmennesker”. Hvorfor skulle vi det? Det ble jo heller ikke slik at alle nordmenn dro til Amerika fordi om muligheten var til stede.

Jeg velger å se det slik at alle mennesker er en ressurs, og at Norge vil tjene på å se på dem på den måten. De trenger ikke få puter under armene når de kommer hit, de trenger å få en mulighet! Den samme muligheten som vi selv engang hadde behov for å få – og som vi fikk!