I vikingtiden kunne en gutt med ADHD vært blant de best fungerende barna. En modig fryktløs egenrådig energibunt som klatret høyest i trærne, løp fortest og turde å prøve seg på både storvilt og fiender.
I vår kultur, i vår tid, er disse guttene problematiske i klasserommet og i alle andre organiserte sammenhenger hvor barn trenger å sitte stille, samarbeide, vente på tur, være tålmodig. Og løsningen? Vi doper dem med Ritalin og andre stoffer som virker på hjernen slik at de roer seg ned.
Er det flere som ser et etisk dilemma her?