Henriksens liberale etikk

Det er ikke særlig overraskender at Henriksen mener noe annet enn undertegnede om skilsmisse og gjengifte. Også mange konservative kristne åpner for gjengifte i en del situasjoner. Spørsmålet er ytterst krevende. Selv har jeg stor respekt for de som mener at gjengifte kan være rett i noen situasjoner – og da særlig når den ene part er blitt forlatt, for eksempel på grunn av utroskap.

Henriksen har derimot en annen tilnærming til spørsmålet enn konservative teologer. Når han i boken Vårt Land henviser til, Religion – mellom troens isolasjon og uvitenehetnes forakt, skriver om gjengifte, virker det som om hans aksept er reservasjonsløs. Det er i hvert fall en naturlig tolkning av påstanden om at «den svake part» etter et samlivsbrudd kan være «den ene eller begge» (side 94).

Jeg mener Henriksen i sin bok argumenterer på en «abstrakt» og «diffus» måte. Det mener Henriksen jeg bør begrunne. Det kan jeg gjerne gjøre, og jeg synes ikke det er så vanskelig. Mitt problem med Henriksen argumentasjon er at han henviser til Jesu intensjon og «kjernen i Jesu etiske undervisning» uten å vise til en eneste bibeltekst. Det er rett og slett ikke særlig tillitsvekkende.

Min begrunnelse for å legge stor vekt på Jesu ord om ekteskapet, om skilsmisse og om gjengifte – slik vi finner dem for eksempel i Matteus 19,3-10 – er at tekstene nettopp ser ut til å presentere Guds intensjon med ekteskapet. Jesus griper tilbake til skapelsen og sier at «det som Gud har sammenføyd, det skal et menneske ikke skille». Deretter avsluttes teksten med en skarp advarsel mot gjengifte: «Men jeg sier dere: Den som skiller seg fra sin hustru av noen annen grunn enn hor, og gifter seg med en annen, han begår ekteskapsbrudd.»

Det er helt greit å diskutere hva Jesus helt konkret har ment. Mange mener at akkurat dette verset betyr at den som opplever skilsmisse fordi ektefellen er utro, har rett til nytt ekteskap. Det underlige er at Henriksen ikke en gang går inn i den debatten. Isteden mener han at siden tekstens kontekst er en liberal skilsmissepraksis – og at Jesu intensjon er å verne de svake – kan oppfordringen annulleres. Jeg forstår rett og slett ikke hvorfor han trekker en slik konklusjon. Jeg mener dessuten at den har enda mindre vekt i dag enn for femti år siden. For i dag har vi jo en svært liberal skilsmissepraksis!

Jan Olav Henriksen er generelt opptatt av å understreke at Bibelens tekster ikke uten videre er relevante for vår tid. Han skriver for eksempel: «Dersom religiøst forankret etikk skal ha troverdighet i dag, må den kunne gi grunner for det den setter frem som påstander om det gode livet og dets innhold. Det innebærer at man ikke kan forlange noen blind lydighet mot bud og regler i hellige skrifter (biblisisme), og heller ikke at man med basis i slike skrifter med sikkerhet bestandig kan si at man har kommet frem til den rette løsningen» (side 101).

En slik tenkning gjør at jeg mener det er gode grunner for å hevde at Henriksen argumenterer som en svært liberal teolog. Det blir også tydelig når han hevder at kristen etikk ikke skal måles etter «hvor mange bibelvers man kan anføre» men om «det som sies hjelper folk å leve et godt og sant liv». Jeg synes Henriksen står i fare for å forkaste Bibelens relevans og autoritet.