Europa og USA har fortsatt en tendens til å bagatellisere, fortie eller omskrive våre kristne forfedres misgjerninger. Mange skribenter på dette forum deltar i det jeg vil kalle en (kirkelig) teologisk-dogmatisk revisjonisme, som synes å ha som formål å frita Kirken og kristendommen for det blytunge ansvar den bærer for historiens massive overgrep og undertrykkelse i vår del av verden og på andre kontinenter.
Det råder en urovekkende konsensus, langt inn i akademiske og journalistiske kretser, om ikke å tematisere de autoritære og inhumane aspekter ved kristendommens teologisk-ideologiske grunnlag. Men hvem har bestemt at kirke-kristendommens autoritære teologi og antropologi skal være "fredet" for kritisk granskning, motsatt de politiske totalitære ideologier? Hvilke interesser er det som styrer koblingen mellom islam og de (europeiske) totalitære ideologier i det 20. årh., mens den alt-dominerende europeiske religion, kristendommen, konsekvent holdes utenfor dette såkalte "firkløveret"?
RELIGIØST OG POLITISK DIKTATUR I EUROPA
De kristne kirker hadde utøvet sitt religiøst-ideologiske diktatur i Europa i hele 1700 år FØR de (beslektede) totalitære politiske ideologier trådte frem i det 20. århundre. Hitler var svært imponert over og inspirert av Kirkens effektive organisasjon og propaganda-apparat. Ved ustanselig å hamre inn enkle og korte slagord, lyktes også nazismens propagandamaskineri å manipulere store folkemasser. Og ikke gjennom årtusener, men gjennom et meget (relativt) kort tidsrom. Dette hadde ikke vært mulig uten at kristendommen ideologisk hadde forberedt grunnen gjennom de foregående århundrer.
Med andre ord: nazismen og stalinismen vokste frem av det samme jordsmonn som kristendommen. Ideologisk ensretting, indoktrinering, autoritetsfrykt, førerdyrkelse og straff/tortur av den teologisk-ideologisk ulydige var maktmidler og disiplineringstiltak Kirken - i nær allianse med keiser, fyrste- og kongemakt - hadde benyttet gjennom hele sin historie. Konsentrasjonsleirene under Hitlers og Stalins terrorvelde kan forstås som en verdslig variant av den religiøst-kristne modellen (som enhver europeer var vokst opp med): en evig torturanstalt i det hinsidige, hvor alle vantro, ulydige og ugudelige mennesker (også Moses, Buddha og Muhammed) i tidens fylde skulle og skal dømmes og straffes av den himmelske diktator. Dette var alle de europeiske folkenes barnelærdom, overført gjennom utallige generasjoner.
I følge Den norske kirkes (offisielle) bekjennelse skal Guds dommerfullmektig ("Faderens fysisk-genetisk oppstandne Sønn"), Jesus Kristus, fra sitt nåværende oppholdssted "ved Faderens høyre hånd" komme igjen "for å dømme levende og døde". Det er selvsagt ingen symbolsk gjenkomst og domshandling det her er snakk om. Den kristne forestillingen om Jesu gjenkomst til dom er like lite symbolsk forstått som hans antatte jomfrufødsel, oppstandelse og himmelfart. Dette er dogmer som henger uløselig sammen i Kirkens fast sementerte teologiske byggverk. Fjerner man bare ett av elementene, vakler hele byggverket.
Jesus-apoteosen er selve grunnmuren i kristendommens lære og teologi. Den som kan "tro på" en oppstandelse, kan selvsagt også "tro på" en jomfrufødsel. Det ene er like fysisk-biologisk umulig som det andre. Uten en guddommelig (eller "underfull") inngang og utgang til og fra verden - ved fødsel og død - er Jesus selvsagt intet annet enn et alminnelig dødelig og feilbarlig menneske, underlagt de samme fundamentale naturlover for menneskelivet som alle oss andre. Hvilket han i høy grad var! Man kan selvsagt ikke symbolisere et historisk menneskes livsløp.
Jesus er verken "unik" eller "gåtefull", slik noen moderne teologer fortsatt har så sterkt behov for å insistere på. Han er intet "Guds under". Som de mange jødiske profeter og rabbier før ham, hadde Jesus fra Nazareth rett i noe og tok feil i annet. Profetene oppfattet seg som Guds "sendebud" og "talerør", men jødedommen har aldri guddommeliggjort eller dyrket sine profeter! Jødene henfalt ikke til de mytologiske fantasier som skapte kristendommen. Deres dype sans for historisk utvikling, for kritisk og rettslig-etisk tenkning har tvert i mot gjort jødene til religionshistoriens fremste humanister.
Det er Kirkens guddommeliggjøring av sin religionsstifter gjennom 1700 år, som i dag skaper større og større problemer (historisk, etisk og intellektuelt) for den moderne teologi. Teologiprofessor Notto Thelles siste bok ("Gåten Jesus") er bare et av mange eksempler på teologiens dype og alvorlige krise. Å redde Kirkens Jesus-dyrkelse (og Kristus-mytologien) er i vår opplyste, rasjonelle tid et temmelig håpløst og hasardiøst prosjekt. Men rent psykologisk kan man forstå hvorfor statskirke-teologene tviholder på sin "ideal-Jesus".
Vi kan konstatere at domskriteriene i den hinsidige verden er like subjektive og vilkårlige som i ethvert totalitært samfunnssystem. Bare den som lydig og lojalt underkaster seg Førerens autoritet, unnslipper dommens og straffens pinsler. I Kirkens uhyrlige voldseskatologi blir doms- og utvelgelses-kriteriene ikke nærmere definert eller presisert. Her finnes altså ingen affinitet til en sivilisert og human strafferettstenkning.
En av de kristne deltakerne på dette forum har på min innleggs-serie bekreftet det jeg anser for det mest kritikkverdige aspekt ved kristendommens menneskesyn: den kristen-troende anser seg som utvalgt og frelst ikke i kraft av seg selv ... En kristen blir tilregnet rettferdig fra Gud og kan IKKE "arbeide" seg opp til denne rettferdighet... Nettopp! En religion som hever seg over menneskelige etiske og juridiske erfaringer, innsikter, normer og verdier er i sitt vesen inhuman og autoritær. Fordi kristendommen har erstattet den objektive loven med det subjektive begrepet "tro", har den også henfalt til en totalt vilkårlig straffejustis, som den vi finner i alle politiske diktaturer. Det er nettopp dette uberegnelige, vilkårlige aspektet som fremmer frykt og mistro i alle totalitære systemer (Kirkens doms- og helvetestrusler gjennom historien har formet de europeiske folkenes psyke i den grad at de ennå ikke våger å protestere høylydt mot dette barbariet). Et rettferdighets-begrep som ikke har sin kilde i den menneskelige rettsoppfatning, erfaring og forståelse, er fullstendig meningsløst og irrelevant. "Guds rettferdighet" har ingen mening overhodet hvis den ikke korresponderer med vår menneskelige erfaring, rettferdighetssans og alminnelig språkbruk.
Kristendommen har lite å tilføre det moderne mennesket, ganske enkelt fordi dens statiske postulater og dogmer om "Gud", verden, mennesket og historien oppsto i en for lengst forgangen, autoritær tidsalder. Det er kristendommens karakter av å være en åpenbaringsreligion som (i likhet med islam) diskvalifiserer den som relevant for vår tid. Og derfor strever moderne teologer voldsomt med å "aktualisere" Jesus for det moderne mennesket. Det er ganske enkelt ikke mulig, uten å frata Jesus fra Nazareth hans rettmessige historiske identitet.
Det er bare moderne teologer og tekstkritikere som fortsatt driver og leter "mellom linjene" etter en slags fiktiv, fantomlignende "autentisk" Jesus. Vi som mener at evangelieforfatternes beskrivelser av dommedagsprofeten Jesus fra Galilea i det store og hele virker historisk sannsynlig og troverdig, har ingen problemer med å konstatere "motsigelser i evangeliene", som noen tekstkritikere ynder å utbrodere i de minste detaljer og meningsløsheter - uten å vurdere den historiske Jesus på bakgrunn av hans idéhistoriske røtter i den jødiske religionshistoriske utvikling. Mange kan nok la seg imponere over tekstkritikernes bibelkunnskaper, men man må huske at deres fremste målsetting er å vedlikeholde et bestemt bilde av Jesus.
I diskusjonen om Marias jomfrudom har vi sett hvordan oversettelsen av ett enkelt vers hos den jødiske profeten Jesaia kan få vidtrekkende teologisk-dogmatiske implikasjoner, ganske enkelt fordi det er Kirkens autoritative bekjennelser og læresetninger som styrer alle kristnes bibelforståelse - og selvsagt også bibeloversetternes "agenda".
En enkel legmannspredikant fra oldtidens Palestina kan selvsagt ikke klandres for at han tok feil på vesentlige områder i sitt mytologiske verdensbilde og dualistiske menneskesyn. Historiske mennesker må alltid bedømmes ut fra sin samtid, og slett ikke ut fra nåtidens normer. Nettopp derfor er det de kristne kirkers autorisering av Jesu lære (ham som de har opphøyet til "Gud" og/eller til et fullkomment "etisk ideal") jeg kritiserer, men det virker som om mange deltakere ikke forstår denne uhyre vesentlige distinksjon. Og det til tross for at jeg på min profil har understreket at det er KIRKENS teologi jeg er kritisk til. Det er helt avgjørende å skille mellom hvem Jesus historisk var OG hva Kirken har gjort ham til. Jeg har registrert at det på dette forum OG på andre nettsider opptrer tekstkritikere som fortsatt henger fast i den utdaterte "gammel-liberale" teologi, og som i likhet med den amerikanske bibelforsker Barth E. Ehrman mener den kan "modernisere" Jesus. Enhver teolog og tekstkritiker må derfor fremfor alt konfronteres med sitt Jesus-bilde og dets historiske grunnlag.
------------------------
Kirkens voldshistorie er uløselig knyttet til dens teologisk-ideologiske grunnlag, mer presist til dens usannferdige og grenseløst overdimensjonerte bilde av Jesus fra Nazareth.
Etnisk, politisk og religiøst motivert rensing, tortur og rasisme er selvsagt ikke et nytt, avgrenset eller "moderne" fenomen i det kristne Europa, slik noen kristne apologeter og kristent-oppdratte historikere vil ha det til. Jeg har i min innleggs-serie dokumentert bare et lite utsnitt av Kirkens og den kristne verdens mer enn tusenårige voldshistorie, og mitt ønske er at noen historisk interesserte lesere har fått et incitement til videre refleksjoner og undersøkelser. Kirkens historie er vond å lese, men det er helt nødvendig å bringe den frem i lyset, med alle sine grufulle detaljer.
(For et mer inngående, konkret og detaljert studium anbefales interesserte lesere å konferere den tyske kirkehistorikeren Karlheinz Deschners' bokverk på 10 bind: "Kirkens kriminalhistorie". På engelsk Wikipedia blir man informert om dette og mange andre av Deschners kirkekritiske arbeider OG at ingen av dem er oversatt til engelsk. To av Deschners tidligere kirkekritiske bøker finnes i norsk oversettelse, utgitt av Pax Forlag. Jeg har i et tidligere innlegg presentert det ene av dem, "Med Gud og fascistene", gjennom Jens Bjørneboes forord i boken).
Den som ikke forstår fortiden, kan heller ikke rydde ny vei for fremtiden. Uten erkjennelse og oppgjør med det autoritære tankeinnholdet i vår kirkes bekjennelse og teologi, med dens dualistiske menneskesyn og voldseskatologi, vil vi ikke være gardert mot nye totalitære strømninger og folkeforfølgelser i vår del av verden. Vi må snarest få denne "ondartede svulsten" ut av vårt lands statsforfatning! Det er absurd at vi har en Grunnlov som ved siden av en demokratisk og human lovgivning rommer det verste barbari: selve demokratiets antitese.
KIRKENS OG KRISTENDOMMENS DJEVEL-FORESTILLINGER
La oss gå mer enn 500 år tilbake i tid, bl.a. til katolske paver, prester og munkers morbide forestillinger om djevelen og hans demoners overveldende makt. Fra 1200-tallet ble kjetterske sekter, som albigenserne/katharene, valdenserne og fraticellerne, nådeløst forfulgt og utryddet av Inkvisisjonens dominikanske håndlangere. Demoniseringen av middelalderens kjettere har historikeren Norman Cohn skrevet grundig og detaljert om i boken "Europas indre demoner" (Humanist Forlag, 1997). Men Kirkens forfølgelser av annerledestenkende var heller ikke et nytt fenomen i middelalderen. Allerede på 400-tallet ble jøder, hedninger og kjettere utpekt som den romerske Keiserkirkens "fiender". De ble forfulgt, myrdet og kjeppjaget i hele det kristen-romerske riket. Flere tilhengere av den gnostisk inspirerte sekten priscillianerne ble brutalt i dette århundret. Kirkens allianse med keisermakten gjorde den til den verste undertrykkelsesmaskin verden har sett. Velkjente straffetiltak mot heretikerne (kirkens "indre fiender") var ekskommunikasjon, bannlysing, eiendomsinndragelse og landsforvisning. Eiendommer som ble konfiskert tilfalt Den katolske kirke, som på sin side forøket sin materielle rikdom.
I følge Kirkens forskrudde teologi sto jødene som folk i en særstilling som "Guds mordere" og "Djevelens sønner". Kirken besluttet at jødene ikke skulle utryddes, men påtvinges en tilværelse i konstant fornedring og elendighet - for å vitne om sin kollektive "blodskyld" og "forstokkede tro" OG om Kirkens sannhet. Selve deres eksistensform måtte vanæres, som bevis på at de sto under Guds vrede og dom. Man kan vel knapt tenke seg en mer religiøst forskrudd villfarelse. Konsekvensene ble da også skjebnesvangre. Jesus selv kunne aldri ha forutsett hvordan de europeiske barbarer - i hans navn - gjennom årtusener skulle forfølge, myrde og straffe hans jødiske landsmenn.
Det er liten tvil om at de såkalte "Israels venner", "Kristensionister" OG den luthersk-protestantiske organisasjonen "Den Norske Israelsmisjonen" har håpet om jødenes omvendelse til kristendommen som forutsetning for sin sympati for Israel og det jødiske folk. Vår nåværende Oslo-biskop har vært misjonsprest i denne misjonsorganisasjonen (han har også vært vit. ass. ved MF, bibeloversetter og feltprest).
De kristne har aldri vært i stand til å vurdere jøder og jødedommen (i dag: staten Israel) saklig- objektivt, dvs. uavhengig av kristen tro og kirkelig dogmatikk.
En av Vårt Lands tidligere (kristne) gjesteskribenter på dette forum, Olav Elgvin, demonstrerte klart og tydelig hvor personlig diskusjonen om staten Israel er for de kristne. Vi fikk her høre at det for Elgvin faktisk handlet om en personlig identitetskonflikt. Tenk det! Skal vi le eller gråte? Studier i rabbinisme og i "judaistikk" (hva i all verden er "judaistikk"?) har like lite beveget Oslo-biskopen som Olav Elgvins oppvekst i Israel som misjonærbarn. Elgvins nye innsikt 4. juni 2010 på dette forum (merk tittelen: "Fra jødevenn til jødefiende") begrenser seg til følgende:
"- Jeg har innsett det. Jeg tror det er noe med dette folket. Noe som er annerledes enn andre. Jeg tror de er et vrangt folkeslag. De retter seg ikke etter noen FN-resolusjoner! Det er akkurat som i GT; jødefolket gjorde hele tiden opprør og var ulydige. Uff. VI KRISTNE HAR FAKTISK ANSVAR FOR Å TALE DETTE ULYDIGE FOLKET TIL RETTE" .
Gjennom dette meget avslørende sitatet, står Elgvin dypt plantet i den kirke-kristne antisemittisme gjennom de foregående 1700 år. Han uttrykker gamle og svært velkjente teologiske forestillinger om jødene, som et vrangt, ulydig og opprørsk folkeslag. Ja, jødenes "ulydighet" har ALLTID vært utålelig for de kristne. Kirke-kristendommens hat til jødedommen bunner i det enkle faktum at jødene (av fullt forståelige og legitime grunner) har nektet å underkaste seg Kirkens dogmer. At Elgvin våger å uttale seg så utilslørt nedlatende og paternalistisk om sitt sitt syn på "dette folket", er nesten ikke til å fatte. Det er slett ikke jødenes heroiske og standhaftige "ulydighet" som er problemet, slik Elgvins kirke og menighet vil ha det til. Tvert om er det kirke-kristendommens hat og straffetrusler mot enhver opposisjon som bør påkalle vår oppmerksomhet.
Tenk å betegne et folk som "ulydig"! Det er slik voksne snakker om barn. Mer avslørende kan det neppe bli for Olav Elgvin og hans kirkes teologi. Elgvins utsagn demonstrerer bare hvor viktig og nødvendig det er å korrigere denne type religiøst-teologiske villfarelser. Det alvorlige er at de kristne kirkers meget interne, særegne og patologiske jødeproblem - ypperlig demonstrert i Elgvins sitat ovenfor - har forpestet og forgiftet nær sagt hele verdens syn på jøder, ikke minst gjennom de europeiske kristne kirkers aggressive og imperialistiske misjon på alle kontinenter. Student og journalist Olav Elgvin er helt opplagt en av de mange kirkelig indoktrinerte jødehaterne i vårt land (han kan nok ikke gjemme seg bak en akademisk grad, eller en mastergrad i filosofi). Han har opplyst at han er aktiv i den kirkelig-teologiske konservative Storsalen menighet i Oslo (Indremisjonen). Jeg har forøvrig merket meg at både Dagbladet og Fri Tanke har vist interesse for Olav Elgvins "Muslimprosjekt" (som visstnok er ment å resultere i en bok). At en Indremisjons-tilhenger sympatiserer sterkt med islam, er ikke det minste overraskende i vår tid. Mer alvorlig er det at journalister ikke fremfører noen kritiske innvendinger til Olav Elgvins framstillinger. La meg også påpeke at Olav Elgvins far, teologen Torleif Elgvin, er førsteamanuensis ved Høgskolen i Staffeldtsgate - altså ved den samme konservative menighet og bibelskole (nå kalt "Høgskole").
Det er den historisk uholdbare Jesus-teologien som fortsatt styrer den kristnes antijødiske skriftsyn og bibellesning. For de kristne er jødedommen verken en respektabel eller selvstendig religion - de vurderer den (uhyre nedlatende) bare som en trapp opp til den kristne "fullendte" religion (jf. dualismen: den gamle pakt vs. den nye pakt). Dette var og er alle de europeiske folkenes barnelærdom. Det er dessverre få teologer som synes å ha interesse av å korrigere kirke-kristendommens alvorlige feiloppfatninger om jødedommen. Kunnskapsmangelen i det norske folk, samt det påfallende fravær av faglitteratur om jødedommen i norsk språkdrakt, er i stor grad teologenes ansvar (med sine professor-titler, og med lett adgang til avisspaltene, må man undre seg over denne graverende forsømmelse). Jeg oppfordrer leserne til å styre unna all litteratur om jødedommen som er skrevet av kristne teologer og apologeter. De er INHABILE som religionshistorikere fordi deres fremste oppgave er å forvalte og forsvare den kristne religion, som på sin side er bygget på en forvrengning av jødedommen.
INKVISISJONEN
Tortur, bestillingsdrap og mishandling var midler noen av historiens verste paver benyttet for å tilkjempe seg - og holde på - verdens mektigste embete: pavestolen.
Det rettslige og teologiske grunnlaget for den grusomme (og uhyggelig langvarige) katolske Inkvisisjon ble lagt av bl.a. den hellige kirkefader AUGUSTIN (354 - 430), med hans åpning for maktbruk og korporlig straff for teologisk ulydige. Også den byzantinske kristne keiser JUSTINIANUS' (483 - 565) rettsordning - Corpus Juris Civilis - inneholder omfattende torturbestemmelser, bl.a. brenning som straff for kjetteri og trosavik. Justinianus lov gikk senere inn i de fleste europeiske lovsystemer. En rekke tilleggsbestemmelser begrenset jødenes livs- og handlingsrom.
I 1233 utga pave Gregor IX en bulle kjent som "Vox in Rama". Den omhandler kjetterne i de tysktalende land. I denne rapporten lånte paven sin autoritet til de absurde demonologiske forestillinger som hjemsøkte de kristnes hjerner (også de lærde) i middelalderen, og den bidro til å stimulere de grufulle kjetterforfølgelsene de neste to hundre år. Også den etterfølgende pave, Johannes XII, innarbeidet den "sataniske trusselen" fra heretikerne i en egen bulle. Å vise ulydighet mot paven medførte ekskommunikasjon og fordømmelse som "kjettere". De som ikke ville avsverge sin "kjetterske tro" overfor ortodoksiens voktere, ble brent på bålet. Sektene ble anklaget for å praktisere unevnelige (incestuøse) orgier og å dyrke Djevelen. Som antatt demoniske (derfor ikke-menneskelige) ble de heretiske sektene oppfattet som en farlig og undergravende kraft som truet Den katolske kirkes ortodoksi, ensretting og organisasjon.
Det er verdt å merke seg at ingen av reformatorene, heller ikke Martin Luther, tok avstand fra Inkvisisjonen. MARTIN LUTHERS forskrudde demonologiske forestillinger på 1500-tallet nedfelte seg i det bekjennelsesskrift som utgjør det viktigste teologiske grunnlaget for Den norske kirke, og følgelig for vår "offentlige religion" i dag. Atter en gang henviser jeg leserne til Augustana art. 17. Som kjent blir den ikke-kristne og udøpte her likestilt med djevlene, og har følgelig en laverestående og verdiløs sjel som kvalifiserer til tortur uten ende. Ingen spekulative omtolkninger eller avledende symboliserings-strategier er her mulig. Ingen biskoper i Den norske kirke, konservative eller liberale, har pr. i dag offentlig tatt til orde for å fjerne dette heslige og mytologisk-barbariske menneskesynet. Tvert om, alle ordinerte teologer -og til dels de teologiske fakultetene (presteskolene) - er stadig forpliktet på dette autoritative bekjennelsesskrift, som altså konstituerer vårt lands protestantiske kristendomstype. Jeg gjør oppmerksom på at alle de teologiske læresteder har sine faste representanter i Den norske kirkes lærenemnd, hvor formålet er å påse at prester forkynner i samsvar med "den rette lære".
Men tilbake til middelalderen. Fra 1311 - 1315 gikk grev Fredrik av Østerrike, erkebiskop av Salzburg OG biskopen av Passau sammen i forsøket på å rense de østerriske og tysktalende stater for kjettere (bl.a. valdenserne). I historiske dokumenter, bl.a. forfattet av katolske munker, fortelles om heretikere som ble torturert til døde eller hengt på stake i Østerrike og i nabostatene.
Den spanske Inkvisisjonens terrorvelde fra siste halvdel av 1400-tallet og fremover var særlig beryktet og fryktet. Den rettet seg i første rekke mot JØDER som hadde konvertert til kristendommen (såkalte "marranos" = svin). Allerede i 1391 hadde erkebiskopen i Sevilla erklært "hellig krig" mot jødene, hvor de ble stilt overfor valget: tvangsdåp eller død. 40 000 jøder i Sevilla ble myrdet, andre ble tvangsdøpt eller solgt som slaver. Kristne spanjoler ble oppfordret til å angi "jødisk kjetteri", dvs. døpte jøder som i skjul ble mistenkt for å holde fast ved jødedommen og de jødiske skikker. De ble nøye overvåket, og ved den minste mistanke om tilbakefall til jødedommen ble de slept til den fryktede Inkvisisjons-domstolen og tvunget under tortur til å tilstå alt deres kristne bødler ville høre. Den spanske Inkvisisjonen fremhevet det iberiske blodets renhet, og tilsvarende det jødiske og moriske blodets mindreverd (sistnevnte var spanske muslimer som var blitt tvangsdøpt ). Man skulle hindre blanding mellom spanjoler og konvertitter.
I Spania ble det i 1492 forfattet et utvisningsvedtak for de jøder som ikke hadde latt seg tvangsdøpe. Ca. 200 000 jøder ble utvist fra Spania, og mer enn 30 000 jøder ble myrdet og massakrert i denne prosessen.
"Inkvisisjonens historie er en av de mørkeste bladene i menneskelighetens kulturhistorie; det eneste forsonende lys man kan kaste over hele bedrøveligheten er at disse mennesker handlet i god tro, og at de var overbevist om at de gjennom å pine menneskene her på jorden reddet dem fra helvetes kval i evighetens evighet. Og det var ikke bare jøder som ble rammet, men ALLE som ikke fullstendig underkastet seg Kirken eller på noen måte ble mistrodd av myndighetene" (Hugo Valentin).
I enhver framstilling av TORTURENS HISTORIE i Europa vil Kirken ha en meget fremtredende plass. Vi ser at mange debattanter på dette forum heller vil skrive om Sharialovens praktisering i noen muslimske stater, eller om den gammeltestamentlige gudens krigerske handlinger i mytisk tid enn om Kirkens volds- og maktutøvelse i historisk tid i vår kristne kulturkrets. Det er ikke måte på detaljer og dokumentasjon noen debattanter mesker seg med, for å diskreditere islam og jødedommen. Når undertegnede på tilsvarende detaljert og konkret vis dokumenterer Kirkens voldshistorie, blir det besynderlig taust. Eller man forsvarer, avleder og oppfordrer til å glemme og tilgi.
FOLKEMORD I NYERE TID
I nyere tid har historikere dokumentert massemord i forbindelse med kriger i kolonistatene Tanzania (1905 - 06) og i Kenya så sent som på 1950-tallet. De britiske kolonistenes medansvar for sultkatastrofen som i siste halvdel av 1800-tallet rammet millioner av indere, er også dokumentert (utsulting av lokalbefolkningen kan altså heller ikke avgrenses til Stalins terrorvelde). Moderne historikere kan påvise fellestrekk både når det gjelder ideologisk legitimering, rasebevissthet og måter å føre krig på. Systematisk utbytting, vold og rasisme preget en stor del av de kristen-europeiske koloniherrenes framferd i Asia og Afrika. I deres koloniseringsstrategier inngikk både tortur, tvangsarbeid og konsentrasjonsleire.
Kongo
Kong Leopold II av Belgia (ivrig katolikk) annekterte i 1885 Kongo som sin personlige eiendom, et område like stort som Europa. Ca. 10 millioner mennesker ble drept i kong Leopolds Kongo, hvor befolkningen ble brukt som SLAVER. Hver eneste landsby ble omgjort til en slaveleir. Ved hjelp av undertrykkelse og tortur (bl.a. pisk, lenker og avhugging av legemsdeler) ble den kongolesiske befolkning terrorisert til taushet og lydighet. Ut av Kongo førte de hvite kolonistene ufattelige verdier, som gummi og elfenben, mens skipene tilbake til Kongo ble lastet fulle av våpen.
2-300 nordmnenn tjenestegjorde under kong Leopold, som jurister, leger, offiserer og sjøfolk. Noen norske misjonærer rapporterte om de uhyggelige voldsgjerninger som pågikk i Kongo, men hjemmekontorene forholdt seg fullstendig taust!
Henry Morton Stanley var en av de store heltene for disse kristent oppdratte eventyrlystne og naive nordmenn: " Oppdageren Stanley hadde skrevet atskillige flotte bøker med illustrasjoner og ordlister, utregninger og kart; mye av det var rene skrøner, der han overalt var den ubestridte helt. De svarte var ville skapninger som måtte betvinges for sin egen skyld, de hvite var edle mennesker som kom for å sivilisere halvdyrene"
(E. D. Morel: Kongelig slaveleir, 1906, rev. utg. i 1919. Innledning og etterord av Syphilia Morgenstierne, Forlaget Fritt og vilt, 2002)
Den store Kongo-utstillingen i Oslo i 1950 viste den "rehabiliterte" kong Leopold, flankert av lister over de 50 nordmenn som døde i hans tjeneste i Kongo (noen av de norske "Kongoveteranerne" ble nazister under krigen og siden ekskludert fra den foreningen som var blitt dannet i 1939). Både Aftenposten og Morgenbladet ga stemme til formannen i Norske Kongoveteraners Forening, J. H. F. Than og hans hyllest til nordmennenes innsats i kong Leopolds Kongo. De norske Kongofarerne stilte ingen spørsmål ved de grunnleggende europeiske oppfatninger av den hvite manns framferd i Afrika. Det gjorde heller ikke Aftenposten og Morgenbladet.
Etter Kongos frigjøring i 1960 var Patrice Lumumba statsminister i noen få uker, før han ble myrdet av belgierne (med amerikanernes velsignelse).
Namibia
I tysk Namibia i årene 1903 - 1908 ble to folkegrupper utsatt for massakrer og etnisk rensing ("det første tyske folkemord"). Opp til 80% av hererobefolkningen mistet livet fordi de tilhørte en distinkt nasjonal eller etnisk gruppe. Minst to tredeler av befolkningen i det sørlige og nordlige Namibia ble drept i kamp eller døde som følge av sult, tørst og sykdom etter at de ble sperret inne i et ørkenområde, etterfulgt av konsentrasjonsleire med høy dødelighet.
Krigsforbrytelser, massakrer og etnisk rensing var kolonistrategier europeerne benyttet lenge før de to katastrofale verdenskriger. I nyere historieforskning er Namibia blitt nevnt for å forstå konsentrasjonsleirens historie i det 20. århundre. Ut fra de fange- og arbeidsleire som ble opprettet i Namibia (etter at kamphandlingene var avsluttet) kom begrepet inn i det tyske språket ("konzentrationslager" ). Først så sent som i år 1990 fikk Namibia sin selvstendighet.
Historiker og Afrika-forsker, Tore Linné Eriksen, påpeker at et " et sentralt poeng i den voksende litteraturen som anlegger et koloniperspektiv, er at folkemord gjennom historien ikke bare er knyttet til totalitære regimer, men at mange av dem foregikk i regi av europeiske kolonimakter som på hjemmebane ofte er karakterisert som liberal-demokratiske... Hvis vi velger en inndeling som gjør tidsspennet 1850 - 1950 til en egen epoke, er det kanskje mer naturlig å oppfatte RASISME (og framvekst av den globale kapitalisme) som et overordnet fellestrekk og - med A. Dirk Moses - omtale denne perioden som "the racial century of European genocide" .
Den polske folkerettsjuristen, Raphael Lemkin, opphavsmann til begrepet "folkemord" OG til FN-konvensjonen fra 1948, viet stor oppmerksomhet til europeisk kolonialisme og "genocide extermination" av urfolk i sitt ufullført verk om folkemord gjennom historien (Lemkin hevdet at de forbrytelsene som dekkes av begrepet var velkjente helt fra antikkens tid).
-----------------------
Algerie-krigen er blitt omtalt som en av de blodigste konflikter i europeisk kolonihistorie. 30 000 franske soldater og over 1. 5 mill. algirere ble drept i den sju og et halvt år lange frigjøringskrigen. Algerie var fransk koloni fra 1830 - 1962.
Europeernes kolonihistorie i Sør-Afrika går ca. 350 år tilbake i tid. Nederlendernes erobring av det sørlige Afrika var uhyre blodig. Nederlandske fanatisk kristne bønder (boere) koloniserte det sørlige Afrika på 1600- og 1700-tallet. Som Bastrup har fremhevet på en annen tråd betraktet de seg som Guds utvalgte folk (men det gjør da alle kristne..?), og etter hvert også som et eget folkeslag: afrikaander. Blant disse boerne var også tyske kalvinister og franske hugenotter. Boerne behandlet den svarte befolkningen svært brutalt. De utvidet sine bosettingsområder og kom derfor stadig i konflikt med lokale stammer. Med britenes inntog fra 1870-årene (i jakten på gull og diamanter) ble Sør-Afrika en kamparena på flere fronter; britene kjempet både mot den svarte lokalbefolkningen OG mot de hvite boerne. Zulu-krigen i 1879 og boerkrigen 1900 - 1902 tør være velkjent for leserne.
Svarte arbeidere ble benyttet som arbeidskraft i gruvene. De ble av britene sperret inne i arbeidsleire, behandlet som dyr og daglig utsatt for ydmykende og systematiske overgrep fra de hvite koloniherrene. Krigen mellom engelskmennene og boerne resulterte i opprettelse av konsentrasjonsleire, hvor boernes kvinner og barn ble internert i egne leire. Ca. 20 000 barn døde av sult og sykdom i britiske dødsleire. Disse interneringsleirene skulle hindre kvinner og barn i å støtte boernes geriljataktikk. I krigens siste år satt ca. 100 000 kvinner og barn internert i 45 interneringsleire. Britene internerte også ca. 100 000 svarte krigsfanger, men deres skjebne var det få som brydde seg om (selv om dødsraten var minst like høy som i boerleirene).
Etter 2. verdenskrig innførte de hvite herskerne APARTHEID i Sør-Afrika, og innførte dermed en moderne slavestat. Landets hvite herskere fant opp et nytt begrep, som gjennom lover og forordninger skulle sikre et rasedelt samfunn. Loven delte landets befolkning i hvite, svarte og fargede. De siste omfattet fargede og asiater av blandet herkomst (i tvilstilfelle bestemte et "raseklassifiseringsutvalg" hvilken kategori borgerne tilhørte). Loven bestemte at hver rase skulle bo i egne områder. Nye lover sørget for at alle livets forhold ble regulert ned i minste detalj etter den enkeltes rasemessiges tilhørighet. Den hvite mindretallsbefolkningen (20%) skulle ved apartheid temme og kontrollere den øvrige befolkningen OG redde den hvite herskerrasens overmakt. Først så sent som i 1994 ble apartheid formelt avskaffet.
Men raseskille var heller ikke et nytt fenomen i den kristne verden. Gjennom de foregående århundrer var indianerne blitt henvist til RESERVATER og jøder til GHETTOER. I USA måtte den svarte befolkningen (etterkommerne av slavene) kjempe for likeverd og elementære borgerrettigheter inntil så sent som på 1960-tallet, altså ca. hundre år etter at slaveriet formelt var blitt avskaffet i De forente stater.
Etnisk apartheid har som modell det religiøse apartheid , som de europeiske kristne kirker har lært og forkynt i nær 2000 år. I hele den europeisk-kristne voldshistorie har etnisk og religiøst fundert raseskille gått hånd i hånd. Både jøder, indianere og svarte afrikanere ble vurdert som laverestående folkegrupper OG som religiøst-sjelelig og moralsk mindreverdige. De kunne bare oppnå menneskeverd ved å bli kristne, dvs. ved å la seg døpe. Andre folkegrupper kan nevnes, som aboriginerne (Australia), maoriene (New-Zealand), samt den stygge behandlingen av taterne, sigøynerne og samene i det kristne Europa og Norden.
Aboriginerne i Australia ble nær utryddet på 1700-tallet. De som ikke døde av sykdommer, som de engelske kolonistene innførte, ble skutt eller tatt som SLAVER. De ble utryddet fra den australske øya Tasmania og mange andre steder i Australia på slutten av 1800-tallet. Barn av aboriginerne ble senere skilt fra sine foreldre og plassert på barnehjem - angivelig for å gi dem en kristen, sivilisert oppdragelse (jeg henviser gjerne til Bastrups utmerkede bok om taternes skjebne i Norge). Aboriginerne ble på typisk europeisk-kolonialistisk vis fratatt både sine landområder, sine barn OG elementære borgerrettigheter.
Den norske kirkes demonisering av samene fulgte et sørgelig velkjent mønster. Misjonsarbeidet i Danmark-Norge blant samene startet på 1600 - 1700 - tallet, men de kristne misjonærenes inntog i sameland kan dateres helt tilbake til 1200-tallet. På 1600-tallet ble åtte samer brent på bålet i Finmark fordi de ikke ville omvende seg til kristendommen. De første skrifter som ble utgitt på samisk i vårt land var selvsagt bibeloversettelser OG den lutherske Katekismen (slik det fortsatt praktiseres på mange "misjonsmarker"). Ja, slik det også ble praktisert på 1700-tallet, hvor ALL undervisning blant almuen i kongeriket Danmark-Norge tok sikte på å gi opplæring i Bibelen, Luthers lille katekisme, Salmeboka og Pontoppidans spørsmål og svar.
Hensikten med å lære seg det samiske språk var å drive kristen misjon. Det var kong Fredrik IV som opprettet Misjonskollegiet i København, og gav det i oppdrag å begynne misjon blant samene. Thomas von Hesten var en av pionerene når det gjaldt kristning og omvendelse av de djevelbesatte samene. Jfr. Brita Pollans bok: "For Djevelen er alt mulig" (Kunnskapsforlaget 2007), hvor flere autentiske skrifter fra 1700-tallet er referert og nettopp beskriver samene som djevelbesatte. Utsagnet at "Satan styrer disse forblindede barbarer og hedninger" er selvsagt ingen overraskelse for den som har satt seg inn i den øvrige kirke- og misjonshistorie.
Norges Samemisjon ble stiftet i 1888, noen årtier etter det første norske misjonsselskap OG Den norske Israelsmisjon. Først så sent som i 1960-årene ble samiske lærebøker utarbeidet til bruk i skolene. Som vi vet hadde den norske "fornorskningspolitikken" (eller: utryddelse av den samiske kultur) bl.a. medført at samiske barn måtte bo på internatskoler fra 7-års-alderen OG at det samiske språk (og joik, dvs. tradisjonell samisk sang) var forbudt.
La meg gjenta: Den grove, langvarige og systematiske trakassering, forfølgelse og stigmatisering av jødene i Europa finner vi ingen tilsvarende historiske eksempler på. Det må nå være på tide at Kirken bekjenner sine historiske synder. Å glemme eller tilgi kan ingen gjøre uten først å erkjenne og reflektere over hvilke synder man har begått OG hvilken teologi/ideologi som har legitimert forbrytelsene.
Den "syndfrihet" eller "raserenhet" de kristen-troende stadig påberoper seg (født på ny... renset gjennom lammets blod) er en grusom HÅN mot all humanitet, menneskelig erfaring, rettsoppfatning og sivilisert framferd. Uten erkjennelse av skyld finnes ingen soning, tilgivelse eller rettferdighet. Å forskjønne, fortie eller omskrive kirke- og misjonshistoriens overgrep og undertrykkelse kan aldri åpne en ny vei for kirken mot fremtiden. De millioner døde (stemmeløse og navnløse) - uskyldige ofre for Kirkens teologiske galskap og maktbegjær - fortjener oppreisning og rettferdighet, ikke flåsete, lettvinte og avsporende kommentarer.
Rwanda
Under det belgiske kolonistyret i Rwanda (etter 1. verdenskrig) ble TUTSIENE favorisert. Tutsiene ble av de europeiske koloniherrene ansett for å være etterkommere av en overlegen ARISK rase. I 1930-årene ble identitetsmarkører som viste etnisk tilhørighet innført i området. Tutsiene ble "utvalgt" først av tyskerne, så av belgierne, som samarbeidspartnere i koloniseringsprosjektet OG for å holde tutuene nede. Tutsiene ble av de hvite europeiske kolonimaktene vurdert som høyere, lysere i huden og hadde smalere, mer "euroepiske" neser enn hutuene.
(Som vi vet hadde kristne europeere en lang tradisjon, helt fra middelalderen, i å utstede identitetsmerker for å klassifisere og stigmatisere LAVERESTÅENDE FOLKESLAG. Flere kirkemøter gjennom middelalderen påla jødene å bære bestemte identitetsmerker, slik også de tyske nazistene gjorde det for 70 år siden).
Det skarpe og kunstige skillet mellom folkegruppene som belgierne innførte i Rwanda forble inntakt - og kilde til konflikt - lenge etter at kolonistyret opphørte i 1961. I en periode på 1980-tallet ble landets sterke økonomi fremhevet som "modell" for andre land i Afrika. Rwanda ble også blitt betegnet som Afrikas mest vellykkede misjonsmark.
Da det grusomme og bestialske folkemordet startet i 1994, var FN-soldater tungt til stede i landet (også i hovedstaden Kigali). Hutu-politikere brukte både radio og aviser for å oppfordre til massedrap. Gjennom massiv propaganda ble tutsiene fremstilt som en alvorlig fare og trussel, og hutuene ble ustanselig oppfordret til å "fjerne kakerlakkene". Denne dehumanisering av motstanderens menneskeverd hadde kristne kolonister og misjonærer eksportert til det "kristnede" Rwanda. Så velkjent, så velkjent. Gjennom mange århundrer i det kristne Europa var jødene blitt karikert og framstilt som svin, geiter, slanger, edderkopper og skorpioner.
Både fransk og amerikansk etterretning var i forkant godt informert om planene for folkemordet i Rwanda. Men istedenfor å beskytte befolkningen, flyktet FN-soldatene fra landet - også belgiske soldater - og overlot tutsiene til de verste, bestialske massakrer vi har sett i nyere tid. Nær 1 million tutsier ble i løpet av 100 dager slaktet av hutu-militser og helt vanlige mennesker, utstyrt med macheter som våpen (store kniver med brede blad), men også med klubber, økser og jernstenger. Morderne ble rekruttert fra alle samfunnsklasser. Blant drapsmennene var velutdannete hutuer, som prester, leger og borgermestere. Den sivile, folkelige deltakelsen i folkemordet på tutsiene var betydelig. Mange hutuer hjalp sine tutsi-naboer med å flykte, eller å holde seg i skjul. Men få av dem protesterte åpent, trolig av frykt for selv å bli drept av militsen og mobben. Ca. 50 000 hutuer ble drept.
FN's Sikkerhetsråd har i ettertid innrømmet at det ikke fantes politisk vilje til å stoppe massakrene i Rwanda. Tenk det! Franske toppolitikere er blitt anklaget for å ha medvirket til forberedelsene til folkemordet, noe franske myndigheter ikke overraskende har avvist. Ingen ansvarlige (europeiske) FN-topper er blitt stilt strafferettslig til ansvar for sin rolle før og under folkemordet i Rwanda.
-------------------
Selv om jeg håper leserne nå forstår hvor høyst nødvendig det er å ha kjennskap til kirkehistoriens synderegister overfor den ikke-kristne, "hedenske", del av verdens befolkning, vil jeg i et siste innlegg belyse dette noe nærmere. I tillegg vil jeg oppgi en litteraturliste, for om mulig å bøte på den informasjonssvikt som råder i vårt statskirkeland.
Mvh. G. Ullestad
