Fascismens kjerne

Det er umulig å studere det tjuende århundres historie uten å måtte forholde seg til begrepet fascisme. Fascismen må betegnes som en sykdom som rammet den europeiske sivilisasjonen og som fikk fatale konsekvenser. Det tjuende århundre er uten tvil det blodigste århundret i Europas historie. Ingen hekseprosesser, ingen av de såkalte religionskrigene, de var vel heller kriger mellom stater som ville sikre seg territorier, på 1500- og 1600-tallet kommer i nærheten av antall drepte.

Jeg vil i det følgende forsøke å argumentere for at fascismen er i dag i liten grad forstått. Selv om fascismen er en koherent ideologi, er det få i dag som er i stand til å gi en presis beskrivelse av hva fascistene på 1930- og 1940-tallet stod for. Det kan være flere forklaringer på dette. Fascisme er i dag i stor grad blitt et skjellsord brukt for å stemple en meningsmotstander. Kan man på en eller annen måte få heftet merkelappen ”fascisme” på en med avvikende oppfatninger, er vedkommende langt på veg avvæpnet og nøytralisert. Ingen, eller ytterst, få vil i dag kalle seg selv for fascist. Begrepet er reservert til stempling av fiender.

En annen årsak til at fascismen er dårlig forstått i dag er trolig at den politiske venstresiden har fått lov til å definere den. Marxistisk fortolkning av fascismen ser den som sin egen polære motsetning. Dersom marxismen er progressiv, er fascismen konservativ. Dersom marxismen tilhører venstresiden, tilhører fascismen høyresiden. Dersom marxismen er sosialistisk, er fascismen kapitalistisk.

Den marxistiske tolkningstradisjonen har gitt et forvrengt bilde av fascismen. Kommunismen og fascismen var ulike former for sosialisme. Mens kommunismen var opptatt av en internasjonal klassekamp, fremmet fascismen en sosialisme som la vekt på nasjonal enhet. Både kommunister og fascister var mot borgerskapet. Begge var motstandere av konservatismen. Begge var massebevegelser. Begge hadde en sterk appell til intelligentsiaen og til kunstnere. Begge foretrakk sterke sentraliserte styreformer. Selv om det også er vesentlige ulikheter mellom de to retningene, er det ingen grunn til å dekke over at det er snakk om to revolusjonære ideologier med betydelig slektskap. I praksis var det relativt lett å gå over fra den marxistiske varianten til den fascistiske. Mussolini begynte som internasjonalist, men skiftet retning og ble fascist.

Fascismen er en respons på den fremmedgjøring som har preget det åndelige landskapet i Europa siden opplysningstiden. Det moderne har ført til at individene opplever seg isolert fra hverandre. Vitenskap, teknologi og de økonomiske realitetene i kombinasjon med den industrielle revolusjons negative miljøvirkning forklarer også denne fremmedgjøringsprosessen. Kanskje vi kan si at opplysningstiden idealer har gitt grobunn for en reaksjon i form av en lengsel etter fellesskap og for en organisk enhet med naturverdenen.

Dersom objektiv kunnskap og kald rasjonalisme er fremmedgjørende, er subjektiv følelse og autentisk erfaring frigjørende og helbredende. Ved å slippe følelsene løs, ved å dyrke de subjektive og irrasjonelle dimensjonene i livet, blir en autentisk eksistens mulig.

Ved overangen til det moderne var det mange stabiliserende faktorer som gikk tapt. Industrialiseringen rev opp den tradisjonelle familien hvor alle medlemmene hadde en klart definert funksjon. Demokratiet bidrog til å eliminere gamle hierarkiske strukturer som hadde gitt stabilitet og trygghet. Den organiske enheten i den gamle orden, hvor enkeltmennesket hørte hjemme i en familie, et lokalfellesskap og en nasjon ble erstattet av en ny orden preget av konkurranse og forfølgelse av egeninteresse. Den gamle erfaringen av tilhørighet i en større helhet gikk mer eller mindre tapt.

Fremmedgjøringen fra naturen, fra samfunnet og fra ens eget jeg, syntes å være en frukt av opplysningen. Romantikken var svaret på denne utfordringen på 1800-tallet. Romantikerne foraktet i bunn og grunn den kjølige rasjonaliteten i opplysningen. De vektla betydningen av den naturlige verden. Verden er ikke en maskin, men en levende organisme. Ved kontemplasjon over naturens skjønnhet er det mulig å oppleve en form for enhet med universet som gir helbredelse og ny livskveik.

Romantikken vektla følelsen framfor fornuften. Lidenskap er naturlig. Kants filosofi fikk som konsekvens at mennesket er en aktiv skaper i verden, og ikke bare en passiv mottaker av informasjon. Nostalgi for fortiden og beundring av det enkle og naturlige liv var også et viktig element i romantikken. Romantikken fikk også politiske implikasjoner, ikke minst gjennom Rousseau. Hans syntese av den individuelle frihet med allmennviljen, som kan komme til uttrykk i en enkelt leder gir skremmende perspektiver. Den franske revolusjon begynte som opplysningens triumf, men endte med den romantiske helt Napoleons kroning til keiser.

Det romantiske natursynet møtte noe alvorlige skyggesider mot slutten av 1800-tallet. Med Darwin ble det umulig å tro at naturen var harmonisk og fredfull, slik de første romantikerne hadde gjort. Nå ble naturen et sted for kamp og vold. Bare den sterkeste og best tilpassede overlever. Framgang kommer av knallhard konkurranse, av at den sterke ødelegger den svake. Implikasjonene av denne tanken var vidtrekkende. Det som gjaldt i den biologiske verden, måtte gjelde individet og samfunnet. Enkeltmenneskets hellighet og ukrenkelighet ble kastet på skraphaugen i alles uopphørlige kamp mot alle. Rase, arv og miljø fortrengte rasjonalitet og fornuft i samfunnsvitenskapene. Deterministiske forestillinger reduserte betydning av demokratiske forutsetninger som frihet og likhet.

Freud gav også en ny forståelse av menneskets selv. Mennesket er styrt og preget av ubevisste og irrasjonelle krefter. Fornuften er ifølge Freud ikke noe mer enn et tynt ferniss over et hav primalinstinkter. Skyldfølelse undertrykker de naturlige instinkter, som et sunt menneske må gi fritt løp for å bevare sin sjelelige sunnhet. Freuds tilnærming legitimerer en ny moralitet på det seksuelle området.

Nietzsche favner både darwinistisk vitenskap og filosofisk irrasjonalisme. Han kritikk av barmhjertigheten og forherligelsen av volden, hans tro på utviklingen av overmennesket som går hinsides godt og ondt, og hans angrep på den jødisk-kristne tradisjonen danner grunnlaget for den fascistiske ideologien. Darwin, Freud og Nietzsche gir hovedelementene til den fascistiske verdensanskuelsen.

Mot slutten av 1800-tallet er Europas kultur mettet med darwinisme, raseteorier og filosofisk irrasjonalisme. Tradisjonell vestlig sivilisasjon var under angrep fra tidens intellektuelle. Det var nærmest blitt en motesak å rakke ned på det borgerlige samfunn og demokratiet. Materialismen, positivismen, fornuften, middelmådigheten og selve den vestlige sivilisasjonen var under konstant angrep for å være korrupt. Etter 1.verdenskrig og krisene på 30-tallet hadde disse ideene utkrystallisert seg i politiske bevegelser. Fascistiske partier vokste fram omtrent i alle Europas nasjoner. Men de fikk størst suksess i Tyskland. Modernitetens krise nådde sitt klimaks i Weimar republikken. At det skjedde i Tyskland var neppe en tilfeldighet.

Vanligvis regnes kommunismen for å være fascismens motsetning. Dette er etter hva jeg kan bedømme ikke en korrekt oppfatning. Jeg vil hevde at fascismens kjerne er dens antijødiskhet. Hanna Arendt hevdet jo som kjent at dette var nazismens kjerne. Nazismens særpreg er dens vektlegging av bestemte rasebiologiske oppfatninger. Biologisk var jødene underlegne og egentlig å betrakte som biologisk forurensing, en fare for den ariske, eller de ”edle” som jo arisk betyr, rases biologiske renhet. Utryddelse av jødene ble dermed nærmest å forstå som et nødvendig hygienisk tiltak.

Det fascistiske idealet om kulturell identitet og enhet utelukket jødene, som etniske utskudd, for deltakelse i storsamfunnet. Fascistenes jødehat var dypest sett begrunnet i jødenes ideer og verdensbilde. Målet var å rense den europeiske kultur for alle jødiske elementer som i hovedsak var formidlet gjennom Bibelen. Kristendommen kunne aksepteres dersom også den ble renset for sine jødiske røtter, det er troen på Bibelen. Det vil dessverre føre for langt å gå inn på hvordan kristendommen langt på veg ble gjort om til en immanent religion, for å tjene statens hensikter, under Hitler, og hvordan ”kirken” bøyde seg for hans vilje.

Fascismen har mest pregnant, og etter min mening, mest treffende, blitt definert som ”den praktiske og voldelige motstanden mot transcendens” (Ernst Nolte). Fascistisk spiritualitet er immanent, og den forsøker å vekke til liv en før kristen mytologisk verden. Løsningen på det moderne fremmedgjorte og isolerte liv er en gammel form for samfunns- og naturmystikk, hvor blodet og landet er nøkkelbegreper. Jødene står for en transcendent religion som i bunn og grunn er utålelig.

Grunnlaget for den jødiske tro er monoteismen. Fascistiske intellektuelle var overbevist om monoteismen var en jødisk oppfinnelse. Monoteismen tømte verden for åndelig betydning og fordrev den rike polyteismen i antikkens verden ned i underverdenen, hvor den bare har ligget og ventet på å bli hentet fram igjen. Kristendommens revolusjon ved antikkens utløp medførte at den mytologisk bevisstheten gikk tapt og med den enheten mellom religion, natur og fellesskap. Fascismen søkte å gjenopprette, eller gjeninnføre, det som gikk tapt, nemlig den førkristne eller hedenske kultur med sin sosiale solidaritet og harmoniske forhold til naturen og et samfunn med en vilje og et mål. Jødenes billedfiendtlighet, antipaganisme og moralisme måtte renses ut for å gi plass for en holistisk spiritualitet.

Monoteismen har etiske implikasjoner som fascistene fant motbydelige. Den ene Gud er rettferdig, og han er kilden eller opphavet for moralloven eller naturloven. Naturen eller fornuften, eller samfunnet, kan ikke avgjøre hva som er rett og hva som galt. Monoteismen forutsetter at Gud åpenbarer absolutte moralske prinsipper, og disse prinsippene gjelder alle, enten de er konger eller vanlige folk.

Det var en vanlig anklage at jødenes moral var lite fleksibel, den kutter forbindelsen mellom mennesket og naturen, dens kategoriske bud gjør mennesket fremmed for sine naturlige instinkter og impulser, og den må ta ansvaret for den sadistiske og masochistiske tendensen i kristendommen.

En relativistisk etikk basert på naturens krav og samfunnets behov var da langt å foretrekke. Den menneskelige vilje måtte få avgjøre rett og galt, og slikt kunne det kategoriske bud om at ”du skal ikke drepe” elimineres og Holocaust ble en virkelighet, en virkelighet som i dag mange vil benekte, fordi ”noen”, det er forbudt å si hvem, kan bli ”støtt” av å høre om det.

Den hebraiske og bibelske etikken har politiske implikasjoner. Det finnes en høyere lov en statens. Nasjoner og enkeltmennesker er underlagt denne loven som har sin grunn i den transcendente Gud. Moralen er ikke kulturell, men teologisk. Den transcendente moral gjør det mulig å øve kritikk mot staten og dens ledere. Den gjorde også Nürnbergprosessene mulig, men det er det vel tabu å si noe om i vår relativistiske tid.

I bibelsk tid var israelittene omgitt av mytologiske kulturer. Den fremste av disse var kanskje den kanaanittiske. I en slik kultur hadde kongen eller den øverste lederen nærmest gudestatus. Han var en formidler mellom gudene og menneskene. Den sosiale orden og den religiøse og naturlige orden var identisk. Sosiale lover, skikker og kongens vilje og befalinger var dermed sanksjonert av det mytologiske verdensbilde. Selve den mytologiske verdensanskuelsen gjorde kritikk av maktpersonen umulig. Men uten mulighet for kritikk, blir enhver sosial forandring en umulighet. Det som skjer med naturlovmessig regelmessighet, det må forbli som det er.

Israelittene var omgitt av folkeslag som ofret barn. Ba’al og Molok krevde begge barneofre, og det kan se ut til at israelittene etter hvert ble så påvirket at de eller noen av dem kjente seg fristet til å ofre sine barn.

De bibelske profetene formante og fordømte konger og hele kulturer for den ondskap de bedrev. De forlangte at de med makt endret sine veier og deres samfunn i samsvar med Guds objektive rettferdighet. Jeremias var en sosialkritiker av dimensjoner: Så sa Herren: Gå ned til Judas konges hus og tal der dette ord: Hør Herrens ord, du Judas konge som sitter på Davids trone, du selv og dine tjenere og ditt folk, dere som går inn gjennom disse portene! Så sier Herren: Gjør rett og rettferdighet! Fri dem som blir plyndret, ut av undertrykkerens hånd! Gjør ikke urett og vold mot den fremmede, den farløse og enken! Utøs ikke uskyldig blod på dette sted! For dersom dere gjør etter dette ord, så skal konger som sitter på Davids trone, dra inn gjennom portene til dette hus på vogner og hester, kongen selv og hans tjenere og hans folk. Men dersom dere ikke hører på disse ord, da sverger jeg ved meg selv, sier Herren, at dette hus skal bli ødelagt (Jer 22:1-5).

Vi tar det som en selvfølge at kritikk er legitimt og mulig. Men det er langt fra selvfølgelig. Det er bare mulig så lenge jødisk-kristen etikk og tenkning forblir rotfestet i den europeiske kultur. Fascismen som fenomen viser med all rimelig klarhet hva som skjer når man forsøker å repaganisere kulturen og kaste transcendent moral og sannhet over bord. Kritikk av Hitler innenfra systemet var umulig, for han var i virkeligheten en inkarnasjon av Molok som kunne kreve de offer han ville fordi han var overmennesket som kunne sørge for viljens triumf. Molok har alltid tørstet etter blod, og den tørsten ser ut til å vare ved.