KrF trenger verdidebatt

·         Ta et oppgjør med de forenklede tankene som råder i KrF om skille mellom kristendom og politikk, om toregimentslæren og om allmennetisk tenkning som begrunnelse for politikken.

·         Tenk ut gode svar på den forenklede retorikken som er blitt udiskutable aksiomer i partiet.

·         Start en dyptgående debatt om sammenhengen mellom kristendom og politikk og om hva slags parti KrF skal være.

·         KrF trenger å få tilbake sitt prinsipprogram for sitt politiske arbeid.

·         Det bør være en debatt på grunnplan i partiet om de foreslåtte endringene til basisparagrafer i tiden mellom landsmøtene i 2011 og 2013, for det er medlemmene som eier en medlemsorganisasjon.

Foredraget i nesten full tekst ligger under.

Møte på Sørlandet fredag 21. januar 2011, KrFUs sørlandskonferanse

Kristelig Folkeparti – et redskap for innflytelse i politikken

Om bekjennelsesparagrafens betydning for KrF

Dere har bedt meg om å holde et foredrag om bekjennelsesparagrafen. Dette er det eneste foredraget jeg planlegger om dette temaet. Noen av dere har sikkert lagt merke til at jeg vært på noen lokale KrF-møter i høst. De har vært framstilt i mediene som en salgs kampanje, men dette var møter som var planlagt før sommeren, og jeg må innrømme at jeg brukte et gammelt foredrag. Det handlet om verdier, ikke om bekjennelsesparagrafen. Men folket på disse møtene var opptatt av bekjennelsesparagrafen og av KrFs utvikling.

Jeg har i kveld tenkt å holde et foredrag uten fakter og følelser. Årsaken er denne: Til mennesker som meg blir det nå sagt at ”vi skjønner at dere har følelser pga bekjennelsesparagrafen”. Man er svært forståelsesfull. Det sies dermed at de som er uenig i bekjennelsesparagrafen skal fjernes eller endres, de har følelser, mens de som er enige i dette, blir framstilt som rasjonelle og fornuftige. Dette er årsaken til at jeg nå vil prøve å bruke et alminnelig og saklig språk. La oss sammen tenke og se på argumentene.

Trenger KrF bekjennelsesparagrafen? I tilfelle hvorfor? Og hvorfor vil noen ha den vekk? Ikke overraskende mener jeg at paragrafen er viktig og at den henger sammen med forståelsen av hva KrF er og skal være.

SITUASJONEN I KRF AKKURAT NÅ

5,5 prosent – KrFs dårligste stortingsvalg etter krigen

Ved stortingsvalget i september 2009 - altså for bare 16 måneder siden – ble vi alle forskrekket da KrF fikk 5,5 prosent. Alle var sikre på at dette var bunnen. Lavere kunne ikke KrF komme. Men var ikke tilfelle.

Siden stortingsvalget har KrF hatt 5 meningsmålinger under sperregrensen. I tillegg har 3 målinger ligget akkurat på 4 prosent. Rett før jul fikk KrF 3,8 prosent på meningsmålingen til avisen Dagens Næringsliv, og avisen slo fast at det ikke var blitt noen Knut Arild-effekt. For ca en uke siden viste gallupen fra Norstat/NRK 5,7 prosent, og det ble slått fast at nå så man en Knut Arild-effekt. Den siste målingen kom i dag, fra Dagens Næringsliv. Den viste 4.0 prosent, altså tangering av sperregrensen.

Viktigere enn enkeltmålinger som flyr opp og ned, er snittmålingene. Fra valget og fram til i dag, har disse vist en nedadgående tendens. Snittmålingene for de siste 30 dagene er 4,8 prosent per 20. januar 2011.

Galluper gir også bakgrunnsinformasjon. Dagens Næringsliv før jul viste at bare 57 prosent av de som stemte KrF ved stortingsvalget for halvannet år siden, ville stemt KrF om det var valg nå. KrF lekker til alle partier unntatt SV. Mest lekker vi til H og F.

Til Dagens Næringsliv har valgforsker og professor Bernt Aardal også påpekt at KrF har svært mange velgere som har satt seg på gjerdet, hele 37 prosent. Dette er den største prosenten av velgere på gjerdet som noen gang er målt i norsk politikk. Det er ingen overdrivelse å si at KrF er i ulage.

Partiet satte ned et strategiutvalg for å stake opp veien framover. Deres 13 punkt er offentliggjort, men sant og si er deres konklusjoner ikke veldig forskjellig fra det som var strategien før stortingsvalget i 2009. Det er som man sier at partiet er på rett vei, det er bare velgerne som er utro. Partiet trenger flere og nye velgere.

Har bekjennelsesparagrafen skylden for partiets situasjon? Det tok ikke mange dagene etter valget før dette spørsmålet dukket opp, og en del svarte ja på det. Det ble også sagt at de konservative i partiet – eller enkeltsak-KrF-ere som de kalles – hadde skylden for det dårlige resultatet. Dette har vært sagt så pass tydelig av så pass mange, at det er vanskelig å komme unna at en del i partiet mener nettopp det.

Jeg synes for øvrig at merkelappen konservative på denne gruppen er feilaktig. Jeg vil heller kalle dem klassiske KrF-ere. Mange i denne gruppen er egentlig ganske radikale i å ta menneskeverdet og kristne verdier på alvor.

BEKJENNELSESPARAGRAFENS HISTORIE

Starten i 1933

Bekjennelsesparagrafen ble til ut fra KrFs historie. Da partiet ble stiftet i 4. september 1933 i Bergen, skjedde det på bakgrunn av at aktivt kristne mennesker ble skviset ut på Venstres valglister. Derfor stiftet man et eget kristelig parti for at kristne mennesker skulle kunne ha et talerør inn i politikken. Det var selvsagt at de som skulle representere partiet, skulle være bekjennende kristne, eller personlige kristne, eller aktive kristne. Poenget var at de tillitsvalgte skulle ha et personlig forhold til partiets verdigrunnlag. Hvordan kunne man sikre seg at det var kristne kandidater på valglistene? Selvsagt ved å forankre det i partiets lover.

Her er paragrafen:

”Stortingsrepresentanter, fylkestingsrepresentanter, kommunestyrerepresentanter, styremedlemmer og ellers alle som blir valgt eller oppnevnt til ett eller annet tillitsverv, må være bekjennende kristne og være enig i partiets grunnsyn.”

Legg med en gang merke til at de tillitsvalgte ikke bare må være kristne, men selvsagt også være enig i partiets grunnsyn, dvs politikk. Det er derfor feil når noen hevder at tilhengere av paragrafen også mener at enhver kristen er en KrF-er.

Det sies veldig ofte at kristne på den tiden da KrF ble startet, var veldig enige om alt. Det var derfor man kunne ha en bekjennelsesparagraf. Det er en feil beskrivelse av tiden. På slutten av 1800-tallet og begynnelsen av 1900-tallet var det store diskusjoner i den norske kristenheten om for eksempel liberal teologi, og det var kraftige skillelinjer og stor uenighet.

På denne tiden hadde man også en mangeårig debatt om hva slags krav man skulle stille til mennesker som kunne sitte i et menighetsråd. En del ville at man ikke skulle stille noen krav om å være en aktiv kristen og ha en kristen bekjennelse. Det er ikke usannsynlig at denne debatten om menighetsråd også spilte inn da KrF satte krav til sine tillitsvalgte i bekjennelsesparagrafen.

Innad i KrF – i det haugianske lekmannsmiljøet som partiet sprang ut fra – var det enighet om bekjennelsesparagrafen og partiets identitet. Men fra kristne utenfor partiet var det på 1930-tallet slett ikke fritt for kritikk både av partiet og av paragrafen. Dette kom både fra mer høykirkelige miljøer, og miljøer knyttet til pinsevenner og Frelsesarmeen.

Den svenske pinsevennlederen Levi Petrus sa for eksempel følgende i 1937: ” En virkelig varmhjertet kristen driver ikke med politikk. Kristendom er noe uendelig mye høyere enn politikk, og den virkelige kristne må sette all sin kraft inn på det åndelige arbeid.”

Ny oppstart i 1945

KrF fikk en ny oppstart etter krigen i 1945. Da ble partiet landsdekkende. Også da var det diskusjon om partiet og paragrafen, og kritikk fra miljøer utenfor KrF. Alex Johnson – som senere ble biskop – mente at man heller måtte arbeide for å få kristne mennesker inn i alle partier. Den kulturåpne forfatteren Ronald Fangen – for øvrig fra Østlandet – svarte da at det hadde man prøvd før, og det førte ikke til noe.

Fangen skrev: ”Hvor lenge, målbevisst og utrettelig man vil forsøke å gjøre det kristne syn gjeldende i alle partier, så vil aldri noe parti komme til å føle seg bestemt av, i ett og alt forpliktet og ledet av et kristent syn.”  Det ville etter hans mening bare et parti gjøre som bygger på det kristne synet og troen. (Artikkel i Kirke og Kultur vinteren 1946).

KrFs svar på kritikken var ofte at kristendommen skal være lys i verden. Politikken må derfor formes etter det kristne prinsipp. (Det er en annen måte å si at ingenting er verdinøytralt). En tradisjonell tankegang var at man bør blande kristendom (vi kan også si kristne verdier) inn i politikken, men ikke blande politikk inn i kristendommen.

Flere av de tingene som det blir snakket om i KrF-debatten i dag, var altså diskutert i partiets første tid både før og etter krigen. Men bekjennelsesparagrafen var ikke noe problem. Paragrafen var en del av partiets identitet og særpreg.

KrF ble heller ikke oppfattet som noen menighet. KrF-ere gikk i sine egne menigheter og visste knapt hvor deres partikolleger hørte hjemme kirkelig sett. Man snakket heller aldri om å forvalte ulike kirkesamfunns teologi, slik som noen sier i dagens debatt. Man var seg bevisst at KrF var et politisk parti som hadde en helt annen oppgave enn en menighet.

Endring av holdninger i KrFU på 1970-tallet

Diskusjonen om bekjennelsesparagrafen innad i KrF startet på 1970-tallet, særlig innen KrFU. Av de 16 KrFU-lederne fra 1970 og fram til i dag har alle unntatt 2-3 villet fjerne eller endre bekjennelsesparagrafen.

Ingenting er helt entydig, så slike tanker har også forekommet utenfor ungdomsorganisasjonen. Det må også legges til at ikke alle KrFU-ere har vært enig i å fjerne paragrafen. Det er likevel vanskelig å komme forbi at KrFU-miljøet har vært drivende i denne prosessen.

1968 var et årstall som skapte et tidsskifte, særlig i de akademiske miljøene. Holdningene og hele stemningen i tiden dreide seg mot venstresiden i det politiske bildet. Ved Teologisk Fakultet fikk 1968-erne sine avleggere i ”kristensosialistene”.

Det kom en del teologistudenter inn i KrFU på denne tiden. KrFU hadde tre teologistudenter som ledere i tur og orden fra 1970-1976. Det kom også inn noen mennesker som var påvirket av kristensosialistiske impulser. Kristendemokratiet som politisk plattform ble lansert av enkelte KrFU-ere som en respons og et forsøk på å demme opp for de mest radikale tendensene hos kristensosialistene. Diskusjonen gikk naturlig videre på at man måtte skille mellom kristendom og politikk. Teologene trakk inn den lutherske toregimentslæren som et redskap i forbindelse med denne tenkningen.

I 1985 satte KrFU ned et lovendringsutvalg som hadde til oppgave å endre bekjennelsesparagrafen i ungdomsorganisasjonen. Flertallet i utvalget gikk inn for å erstatte bekjennelsesplikten med et krav om at tillitsvalgte måtte identifisere seg med det kristne verdigrunnlaget. Utvalget fikk imidlertid ikke støtte i KrFUs landsstyre og landsmøte.

I parentes vil jeg gjerne bemerke at det KrFU foreslo i 1985, var mer personlig forpliktende for de tillitsvalgte enn endringsforslagene til nye formålsparagrafer i KrF som nå skal diskuteres på landsmøtet i april. Det er med andre ord ikke slik at denne type krav står stille. De endrer seg gjerne over tid og blir ofte mer vidtrekkende.

Også moderpartiet hadde en ideologidebatt i 1985. Partiet hadde satt ned et ideutvalg med Jakob Aano som leder. KrFs landsmøte i Trondheim dette året diskuterte utvalgets innstilling.

Daværende KrFU-leder Reidar Andestad hadde en særmerknad i denne innstillingen som er verdt å merke seg. Han mente at KrF var et kristent idé-parti og at man ikke måtte misbruke kristendommen i det politiske arbeidet. Det var politikken som skulle få folk til å stemme på partiet, ikke kristendommen. Man måtte ikke gi inntrykk av at det fantes en bestemt kristen politikk eller ha en ”Gud-med-oss”-tankegang. Han stilte også spørsmålet om ikke et politisk parti som stilte bekjennelseskrav ville bli sett på som en kristen organisasjon.

De argumentene som vi finner i KrFU på 1970- og 80-tallet er de samme som vi finner i den debatten vi har hatt i partiet de siste 16 månedene. For noen har dette vært en veldig bevisst kamp gjennom mange år.

Parallell-debatt om kristendemokratiet

Parallelt med diskusjonen om bekjennelsesparagrafen begynte KrFU å snakke om kristendemokratiet og at man måtte begrunne politikken allmennetisk. I moderpartiet snakket man lite om dette. Kjell Magne Bondevik skrev i 1995 en bok som han kalte Det tredje alternativet – kristendemokratisk politikk på "norsk". Men denne boken fikk ikke veldig stor oppmerksomhet.

I KrFs suksessvalg to år etter – i 1997 – snakket man ikke om kristendemokratisk politikk. Jeg understreker dette siden jeg har sett mange mene at suksessen i 1997 har sin årsak i at partiet ved dette valget satset på en kristendemokratisk profil. Det er ikke tilfelle.

Først etter suksessvalget satte sentralstyret ned utvalget med Janne Haaland Matlary som leder. Utvalget skulle lage et debattnotat om kristendemokratiet som skulle diskuteres på landsmøtet i 1999. Men første etter det igjen ble det satt ned et utvalg med Idar Magne Holme som leder, og det er dette utvalget som formulerte kristendemokratisk manifest som ble vedtatt av landsstyret i november 2003. Merk at manifestet ikke er verken debattert eller vedtatt av partiets landsmøte.

DAGENS DISKUSJON OM BEKJENNELSESPARAGRAFEN

– ULIKE ARGUMENTER

Toregimentslæren – skille mellom kristendom og politikk

Dette er historien. La oss nå se på de viktigste argumentene som har vært brukt av dem som vil fjerne paragrafen både på 1970-tallet og nå i dag.

Et av de viktigste har vært at man må skille mellom kristendom og politikk. I denne sammenhengen trakk de unge KrFU-teologene fram den lutherske toregimentslæren. Den er stadig et argument for dem som vil fjerne bekjennelsesparagrafen. Jeg skal ikke ta en grundig gjennomgang av toregimentslæren. Det vil føre for langt av sted. Jeg vil bare peke på at denne læren ikke er så tydelig som mange vil ha det til.

Toregimentslæren brukes av noen i KrF til å si at den og den sak tilhører kirken og teologien, så den skal KrF ikke ha noen mening om. Dessuten kan man ikke ha noen mening fordi forskjellige kirkesamfunn mener forskjellige ting. KrF skal da heller holde seg til politikken. En slik måte å tenke på innebærer at man sier at Gud kan være i visse deler av menneskelivet, men i andre deler har han ingenting å gjøre. Der skal mennesker bestemme ut fra sin fornuft.

En slik todeling av menneskets tilværelse er egentlig en avskaffelse av Gud i store deler av menneskelivet, definert av oss mennesker. Denne måten å se ting på har ikke noe å gjøre med det kristne Gudsbildet og en kristen virkelighetsforståelse.

Samtidig kan KrF-politikere si at Bibelens ord har relevans for en kristen politiker. Hvilken relevans er imidlertid ofte utydelig. Og man sjonglerer hvor man skal gi Bibelen relevans og hvor ikke. Det er lite prinsipiell gjennomtenkning i partiet om dette, og måten man har brukt toregimentslæren på, mener jeg har forkludret dette.

KrF-politiker Oddvar Johan Jensen, som også er professor i kirke- og teologihistorie ved Norsk Lærerakeademi i Bergen, sier det slik: ”Toregimentslæren kan synes klar så lenge man beveger seg på et høyt nok abstraksjonsnivå, men når den skal anvendes på konkrete samfunnsforhold viser den seg nærmest ubrukelig. Eller kanskje vi kan si det slik: Den kan brukes til hva det skulle være.” (Kronikk i Vårt Land 9. november 2009)

Også Bernt T. Oftestad, professor i kirkehistorie på Menighetsfakultet, har drøftet KrFs bruk av toregimentslæren. Han konkluderer med at KrF trenger en ideologisk revisjon og skriver blant annet: ”Vi står i dag overfor en stat som i sin umettelige styringsvilje undergraver rettsstatsprinsippet, som har vansker med å respektere kirkenes integritet og som alt har opphevet ekteskap og familie som den naturgitte basis for samfunnet. Men ingen av disse høyaktuelle temaer kan fanges opp av Bondeviks form for toregimentslære. Man spør seg om den til sist vil bli en strategi for tilpasning til den moderne sekularisme.” (Kronikk i Vårt Land 14. september 2009).

Toregimentslæren betyr ikke at staten kan kjøre på som den vil, og heller ikke at Kirken skal være nøytral. Luther ønsket garantert ikke å umydiggjøre Gud på noen måte. Han påpekte bare at det brukes forskjellige midler i de to regimentene. Som kristne må vi leve i og forholde oss til begge. Man kan altså ikke tolke toregimentslæren dit hen at man som kristen ikke skal ha Gud med i sine overveielser når man tar politisk stilling. Den forståelsen som KrFU og etter hvert KrF har benyttet fra 1970 og framover, gir samfunnsmakten en for uavhengig posisjon i forhold til Bibelen og de kristne verdier.

Det største misbruket av toregimentslæren finner vi hos nazistene. De understreket at kirken måtte holde seg til å forkynne evangeliet, og at politikken handlet om samfunnet og hadde ”sine egne lover”. Store deler av kirken i Tyskland tilpasset seg det nazistiske regimet ut fra denne troen på politikkens egenlovmessighet. Nazistene begrenset slik kirken og de kristne til den åndelige sfæren og fratok dem retten til å utøve samfunnskritikk. Slik fikk den nasjonalsosialistiske ideologien og Hitler-staten fritt spillerom. Det førte helt galt av sted. Dette historiske eksempelet viser at det er helt nødvendig at kristne bruker Guds ord som korrigering i både kirken og i samfunnet.

I Norge tok kirken opp kampen mot nazistenes misbruk av toregimentslæren og laget bekjennelsesskriftet Kirken Grunn. Dette ble lest opp i kirkene 5. april 1942. Biskopene protesterte imot at forkynnelsen bare skulle holde seg til det åndelige og ikke det dagsaktuelle. Også lenge etter krigen kjempet biskop Eivind Berggrav mot en stat som vil avgrense kristendommens betydning i samfunnet og selv bli en overordnet velferdsstat som tok makten over alle samfunnets sektorer. Dette var et oppgjør med feiltolkning av toregimentslæren.

Noen KrF-ere sier da at vi skal skjelne mellom kristendom og politikk. Det er absolutt en bedre uttrykksmåte. Samtidig ser vi at en del som uttrykker seg slik i debatten, i realiteten likevel havner i å skille kristendom og politikk.

Jeg kommer tilbake til sammenhengen mellom kristendom og politikk, men først litt om det allmennetiske.

Allmennetisk begrunnelse av politikken

Diskusjonen om å skille kristendom og politikk har mye til felles med tanken om en allmennetisk begrunnelse for politikken. Et eksempel som ofte er brukt, er dette: Man skal ikke si at Gud har skapt mennesket, men heller at mennesket har iboende og ukrenkelige rettigheter. Eksempelet er egentlig relativt greit og handler mest om kommunikasjon.

Vektlegging av allmennetisk begrunnelse for politikken er tanker man ofte kan finne hos dem som vil fjerne bekjennelsesparagrafen, men de kan også brukes av dem som vil beholde paragrafen. Det er mye som taler for at det er noe som er allmennetisk, men samtidig er dette ganske vagt. Vi ser også at mennesker ofte kan handle helt på tvers av det andre sier er allmennetisk. Spørsmålet er derfor om det er så lett å finne fram til dette allmennetiske at det kan bli en god begrunnelse for politiske standpunkt.

Tanken om allmennetisk begrunnelse reiser derfor også en del viktige problemstillinger. Dersom noe er allmennetisk burde det for eksempel bety at dette er tanker som har vært tydelig til stede hos alle menneskene i alle generasjoner, i alle kulturer, i hele menneskehetens historie.

Og så kan vi spørre: Det kristne menneskesynet om at alle mennesker har iboende og ukrenkelige rettigheter og at alle mennesker er like mye verdt, har det vært til stede hos alle mennesker, i alle kulturer, i alle generasjoner og til alle tider i historien?

Jeg skulle ønske at svaret på det spørsmålet hadde vært ja, men verdenshistorien forteller oss dessverre at det ikke er tilfelle.

Det er ikke sant i dag heller. Det er bare å se på Dagsrevyen en hvilken som helst kveld så vil man komme borti mange eksempler på at det kristne menneskesynet ikke er allment og ikke blir respektert over hele verden. Det samme gjelder mange av de andre verdiene som vi snakker om som allmennetiske – for eksempel trosfrihet, organisasjonsfrihet, ytringsfrihet, det liberale demokrati.

Framvekst av verdier og innhold av verdier er selvsagt en ganske komplisert sak. Men det er vanskelig å komme forbi at kristendommen har hatt svært stor betydning for framveksten av disse viktige verdiene i europeiske kultur.

Verdier oppstår ikke av intet. Det har en kilde. Disse viktige verdiene er ikke allmennetiske i den forstand at de har vært til stede i menneskehetens historie alltid. Vi har bare levd i en kristen kultur i så mange hundre år at vi tror at mye av dette er allment. I virkeligheten kan disse verdiene endre seg. Derfor må vi hele tiden korrigere dem ut fra kilden – nemlig kristendommen eller dypest sett Bibelen.

Ja, men kristne er jo så uenige, også om hva som står i Bibelen, sies det. Det er helt sant. Slik var det også da KrF ble stiftet. Derfor må de mennesker som mener sånn noenlunde det samme om kristendommen og disse grunnlagsspørsmålene slå seg sammen. Det kan gjerne være et visst slingringsmonn om meninger, men man kan ikke mene diamentralt motsatte ting om grunnverdiene som et parti bygger på. Dette er ikke spesielt for KrF. Det gjelder egentlig alle partier. Når spennvidden av meninger blir for stor, vil ikke et parti i lengden klare å holde sammen.

Sammenhengen mellom kristendom og politikk

Hva da med sammenhengen mellom kristendom og politikk. Hva har kristendom og politikk med hverandre å gjøre? Svaret er: Ingenting og alt.

Kristendommen er en religion basert på Guds åpenbaring til frelse og evig liv for den som tror. Å være en kristen betyr i frivillighet å svare på Guds kjærlighet. Han tvinger ingen, men inviterer alle til fellesskap med seg gjennom Kristi død og oppstandelse. (I parentes bemerket er Guds frie invitasjon også grunnlaget for tanken om religionsfrihet.) Politikken har ikke noe som tilsvarer syndenes forlatelse i Kristus. Evangeliet er unikt. Ethvert forsøk på å omskrive evangeliet til et politisk budskap, vil ødelegge det.

Det er likevel en klar sammenheng mellom kristendom og politikk. Politikken skal lage ordninger for samfunnet, og vi bruker fornuften vår i dette arbeidet. Ved fornuften vil vi søke både en virkelighetsforståelse og et menneskesyn. Kommunismen har sitt syn. Det har også kapitalisme, liberalisme, sekularisme, islam, humanetikken osv. Der ismer, religioner og filosofi uttrykker en virkelighetsforståelse og et menneskesyn, der påvirker det også de valg som gjøres av politikere. Kristendommen er ikke noe unntak. Kristne må selvsagt snakke inn i politikkens verden ut fra sin virkelighetsforståelse og sitt menneskesyn, akkurat slik som alle andre. Det er ikke noe annerledes for KrF enn for Arbeiderpartiet. Verdinøytralitet finnes ikke – heller ikke i politikken. Verdiene kommer alltid et steds fra. De er ikke uten videre allmennetiske.

Politiske saker er forskjellige. Noen saker er mer generelle med mindre direkte tilknytning til KrFs verdigrunnlag. For noen andre saker, er det direkte forbindelse til Bibelen som KrFs basis. Særlig er tre områder viktige:

·         Vern om livet fra unnfangelsen til en naturlig død. Med troen på Gud som skaper, får menneskeverdet sitt trygge fundament.

·         Ekteskapet mellom én mann og én kvinne og enheten mellom mor-far-barn. Dette kan vi begrunne biologisk, men for KrF er det også viktig å vise til Guds skaperordning.

·         Tros- og meningsfrihet, organisasjonsfrihet og ytringsfrihet som vern mot totalitære tilstander. Gud selv inviterer mennesket til et frivillig fellesskap med seg, uten tvang. Det betyr respekt for det enkelte menneske i dets religiøse søken.

Ellers finner vi i Bibelen prinsipper som kan guide oss i vurderingen og behandlingen av politiske saker. Det er prinsipper som sannhet, rettferdighet, ærlighet, omsorg for de som ikke klarer seg selv, nøysomhet og god forvaltning av ressursene. Alt dette har relevans i politikken.

Begynn med debatten om verdigrunnlaget – ikke om bekjennelsesparagrafen.

Det sies ofte i KrF at verdigrunnlaget i partiet ikke er oppe til debatt og at vi er enige om de grunnleggende verdiene. Det er både rett og feil. Partiet har ikke tatt verdigrunnlaget opp til debatt, men mange av KrFs problemer mener jeg nettopp bunner i manglende felles forståelse av forholdet mellom kristendom og politikk og hvilken betydning Bibelen har for det politiske arbeidet. Det som før samlet dette partiet, bidrar nå til å splitte det.

Derfor har jeg sagt at vi begynner debatten i feil ende når KrF har en slik voldsom diskusjon om bekjennelsesparagrafen. Jeg har tatt til orde for en verdidebatt i KrF og for at partiet burde fått tilbake sitt prinsipprogram som ble faset ut rett etter år 2000. KrF er nødt til å skape større felles forståelse om sammenhengen mellom kristendom og politikk.

Det blir nå sagt at partiet må samle seg etter all den striden som har vært. Folk er lei av strid. Det tror jeg er helt riktig. Men skal vi samle oss, må vi vite hva vi samler oss om. Hvorfor har vi et parti som heter Kristelig Folkeparti? Hva vil dette partiet? Hvilken vei går det?

Jeg vil oppfordre dere som er her i dag – og særlig dere som er unge – til å ta et oppgjør med tankegangen til KrFs 68-generasjon om å skille så skarpt mellom kristendom og politikk, om bruken av toregimentslæren og om den forenklede tankegangen om allmennetisk begrunnelse av politikken. Tenk dypere er min oppfordring.

HVORFOR TRENGER VI BEKJENNELSESPARAGRAFEN

Krav til tillitsvalgte er partienes eget valg

Et parti kan selv avgjøre hvilke krav de vil stille til sine tillitsvalgte og folkevalgte. Men kravene bør selvsagt være relevante for oppgaven. For KrF som har som formål å arbeide for en demokratisk politikk bygd på det kristne livssyn eller bygd på kristne verdier/ kristendemokratiske verdier, er det absolutt relevant å spørre om den tillitsvalgte er personlig engasjert i disse verdiene og har tro på kristendommen som disse verdiene springer ut av.

Samtidig spør partiet selvsagt også etter om de tillitsvalgte støtter partiets grunnsyn og politikk. I debatten nå har det vært framstilt som om KrF bare har spurt etter tro. Det er klart feil. De som sier og mener det, har ikke lest KrFs vedtekter eller vil bevisst ikke se hva som står der.

At andre partier ikke stiller samme krav til sine tillitsvalgte, har ingen betydning. Ethvert parti bestemmer selv, bare det er relevant. Det har vært påpekt at ingen politiske partier i hele verden har stilt de samme krav som KrF til sine tillitsvalgte. Det er i seg selv ikke noe argument. I politikkens verden er det heller et poeng i å skille seg ut slik at man blir lagt merke til. Motstandere av bekjennelsesparagrafen har gjort det til et problem at KrF er annerledes. Jeg vil heller snu det på hodet og si at det er pre at KrF er annerledes. Her er potensial til å skille seg ut og gjøre noe positivt ut av det. Dette er faktisk essensen i mye markedsføringstankegang.

Noen sier at bekjennelsesparagrafen hele tiden har vært sovende. Jeg vil heller si at den har virket akkurat slik den skulle. Den enkelte tillitsvalgte har prøvd seg selv om man kan stå for en kristen bekjennelse. Bekjennelsen dreier seg ikke om de tillitsvalgte er prektige og ufeilbarlige mennesker. Heldigvis sier jeg, for vi mennesker gjør alle veldig mye rart som det kan settes spørsmålstegn ved. Bekjennelsesparagrafen handler imidlertid om det vi sier om Jesus, og om hvem vi mener han er. Sammen med formålsparagrafen handler bekjennelsesparagrafen om hva KrF bygger partiet og politikken på.

Sammenhengen mellom grunnsyn, politikk og politikere

Det er tankevekkende å se at mange av de som vil fjerne paragrafen, fokuserer sterkt i den offentlige debatten på at partiet må få større oppslutning. De er da snublende nær tankegangen om at KrF som parti er et mål i seg selv, uavhengig av hva man fyller det med. Men verken bekjennelsesparagrafen eller partiet KrF er noe mål i seg selv. Både partiet og paragrafen må tjene et formål – nemlig å fremme kristne verdier i samfunnsdebatten fordi dette skaper gode samfunn for alle, uansett hvem de er og hva de tror på.

Mitt utgangspunkt for å beholde bekjennelsesparagrafen er at den inspirasjon og refleksjon man får pga et kristent livssyn, også vil få betydning for politisk ideologisk refleksjon. Paragrafen synliggjør sammenhengen mellom partiets grunnsyn, ideologi, politikk og de mennesker som skal målbære de kristne verdiene og KrF-politikken. At det er sammenheng mellom disse betyr noe for partiets troverdighet.

Jeg vil her vise til lederen i Haugsunds Avis 23. august 2010 som advarte mot å fjerne paragrafen. De påpekte at det kommunikasjonsmessig kunne bli underlig når noen sa: ”Jeg er tillitsvalgt i Kristelig Folkeparti, men ikke kristen.” Kristelig Folkeparti kan fort komme i den situasjon at det skapes tvil om partiet representerer det det utgir seg for, skrev Haugsund Avis.

Det går ikke an å mene en ting som politiker og noe annet som privatperson og troende av en eller annen karakter. Hvis man gjør det, får man problem med troverdigheten. Vi er alltid hele mennesker. Tro og kultur legger vi ikke igjen ved dørstokken hjemme. Vi tar det med oss alle steder, også inn i KrF. Det er viktig at partiet både tillater det og tar konsekvensen av det.

Kan alle målbære kristne verdier?

Diskusjonen rundt bekjennelsesparagrafen leder oss til spørsmålet om alle mennesker kan målbære og forsvare kristne verdier. Jeg tror det er to svar på det spørsmålet – både ja og nei.

Tenkende mennesker uavhengig av hvilken tro de har, kan selvfølgelig veie for og mot og vurdere hva de mener er gode verdier eller dårlige verdier. De kan selvsagt da også vurdere kristne verdier som gode – eventuelt dårlige – avhengig av hva de velger. De kan selvsagt også arbeide for det som de synes er godt.

Samtidig må vi ikke underslå at for en integrert person er det som regel stor sammenheng mellom hva et menneske tror på og hva det mener.

Da vi snakket om allmennetisk begrunnelse, viste vi at det kristne menneskesynet ikke er allment i den betydning at vi finner det alle steder og til alle tider i menneskenes historie. Alle verdier har en kilde, og kristne verdier har sin kilde i kristendommen. Vi får ikke kristne verdier i et samfunn uten at de kommer et sted fra. Det blir ikke kristne verdier dersom det ikke er noen mennesker som faktisk tror på Kristus og henter visdom og sannhet fra Bibelen.

Lars Korvald var opptatt av denne sammenhengen. Han skrev følgende: ”For at kristendommen skal ha noen kulturskapende betydning av varig verdi, er det betinget av at den bæres fram av en levende kristen kjerne i et folk. Vi har på mange måter levd lenge på avskårne blomster i vår kulturkrets. For mange var det bra med kristne verdier, men de ville ikke ha noe engasjement selv i troen, og de så heller ikke noen betydning i at andre hadde det. En slik holdning er som å plukke vakre blomster og sette dem i en vase. Blomstene kan nok bli satt midt på bordet og utstråle skjønnhet der. Vi gleder oss over dem så lenge de holder. Men til slutt visner avskårne blomster. De har ikke mulighet i seg til å leve videre fordi de har mistet kontakt med roten. Slik er det også selve roten som må bevares for at et kultursamfunn skal holde sine verdier levende. En kristen kultur har sitt grunnfeste i Guds ord og i en levende kristen tro. Ut fra dette kan det så bre seg en påvirkning til folket og samfunnet i sin alminnelighet. Det var noen som mente at det gikk an å rive ned søylene av ånd som til da hadde båret vår kristne kulturarv, uten at tempelet ville rase sammen. Men det går ikke.” Så langt Korvald.

Han siterte også idéhistorikeren professor A.H. Winsnes som i 1947 sa at forkaster Europas folk kristendommen, så vil også dets kultur visne og dø. Vi må spørre oss selv om vi kanskje ikke befinner oss der nå. Det er ikke til å komme forbi at det er en sammenheng mellom kristne verdier og aktivt kristne mennesker.

Engasjementet i et kristelig politisk parti vil – slik jeg vurderer det – fort miste sin kraft hvis ikke de ledende politikerne kjenner kristendommen innenfra. I dag ser vi at kristendomskunnskapen i det norske folk er på rask nedtur. Selv blant aktivt kristne kan det være dårlig kunnskap om hva som står i Bibelen. I denne situasjonen gir det noe sikkerhet at KrF har en paragraf som krever personlig tilslutning til kristendommen.

Vi vet at kristne verdier i enkelte situasjoner og grupper kan møte stor motstand. Kristne verdier blir i dag satt under press i hele Vesten. Det er ikke usannsynlig at det kan bli mer av det etter hvert, også pga manglende kunnskap om hva kristendom er og hva Guds menighet står for. I en situasjon der det stormer rundt kristne verdier, vil da mennesker som ikke har et personlig forhold til kristendommen, stå opp og ta en offentlig fight for disse? Jeg tror det er lite sannsynlig.

At KrF stiller krav til sine tillitsvalgte om et personlig forhold til kristendommen, er likevel ikke noen garanti for at politikken er god og partiet er godt. Også kristne mennesker kan gjøre dumheter og feil. Også kristne politikere må bruke vett og forstand. Dessuten trenger også kristne mennesker hele tiden å korrigere sin tankegang og sine prinsipper ut fra Bibelen. Hvis derfor KrF skal fornye seg ut fra et kristent grunnsyn, er det etter min mening fortsatt en avgjort fordel at de tillitsvalgte er personlig engasjert og inspirert av den kristne tro.

Forslagene til ny paragraf 1 og 2 i KrFs lover

Sentralstyret i KrF har nå lagt fram forslag til nye basisparagrafer, paragraf 1 og 2 i KrFs lover. På bakgrunn av disse forslagene må de også fjerne en viktig del av paragraf 12 som sier at det ikke skal foretas annet enn språklige endringer i basisparagrafene.

Tankegangen til forslagsstillerne har – slik det er kommet frem i mediene – vært å styrke paragraf 1 om partiets formål og så svekke paragraf 2 ved å ta bort kravet om den personlige tro på kristendommen. Grepet er egentlig etter læreboken for konfliktløsning. Å gi litt til alle. Å lage et minste felles multiplum.

Det som skjer med paragraf 1 er etter min vurdering ikke substansielt. Man har ikke forandret noe grunnleggende. Om man har forsterket formålet er jeg litt usikker på. Det kan diskuteres. Det at man nevner Bibelen spesielt er etter min mening en styrke, men det lå også implisitt i den gamle paragrafen gjennom uttrykket ”det kristne livssyn”. KrF har da også gjennom hele sin historie vært tydelig på at partiet har sin basis i Bibelen og henter inspirasjon derfra.

Jeg er kanskje litt skeptisk til at man nevner menneskerettighetene i formålet. Grunnen er at jeg stiller spørsmål ved en del av det som i dag kommer fra FNs menneskerettighetsråd, for eksempel om at islam skal ha spesielt vern i forhold til andre religioner. Menneskerettighetene er ikke noe eksakt størrelse. I 1990 vedtok for eksempel 57 av FNs 192 medlemsland en alternativ menneskerettighetserklæring, Kairoerklæringen. Den bygger på prinsippene i sharia-lovgivning og sier bl.a. at menneskets ukrenkelige rett til liv bare gjelder så langt denne retten ikke kommer i konflikt med sharia.  Jeg tror vi skal være forsiktige med å tro at menneskerettigheter er en fast størrelse.

Om gammel og ny paragraf 1 er god nok kan det reises en debatt om, men jeg lar det ligge. Her vektlegger jeg at det nye forslaget til paragraf 1 ikke er noe substansielt nytt.

Det er i paragraf 2 den substansielle og prinsipielle endringen ligger. Her tar man bort det personlige forholdet som KrFs tillitsvalgte skal ha til verdigrunnlaget og kristendommen, og erstatter det med upersonlige språklige uttrykk som at man er forpliktet på og skal arbeide for. I debatten sier man sågår ”at de nå skal arbeide aktivt for”.

Endringene i paragraf 2, er mer enn språklige endringer. Vi kan godt være forpliktet på ting uten at vi har vårt hjerte helt med slik at vi gir vår personlige tilslutning. At det framstilles som noe nytt at partiets tillitsvalgte nå skal arbeide aktivt for partiets verdigrunnlag, er pussig. Akkurat som man ikke har gjort det før, og akkurat som om det ikke er selvsagt at de som stiller seg på en valgliste til et parti er innstilt på å jobbe aktivt for dette partiet. Her opplever jeg at det er litt lek med ord. Samme hvordan vi snur og vender på det, tar det nye forslaget bort det personlige forholdet mellom KrFs tillitsvalgte og partiets verdigrunnlag.

Sentralstyret sier at de foreslåtte endringene i paragraf 1 og 2 vil gjøre KrF formålsstyrt, framfor individstyrt. Det er også pussig uttrykt. Har ikke KrF hatt et formål før som har styrt partiet? Selvsagt har KrF hatt det, og det har ikke vært noen debatt om partiets formålsparagraf. Vil partiet nå ikke være avhengig av individer som målbærer politikken siden man sier at partiet nå blir formålsstyrt? Selvsagt ikke. Et politisk parti er alltid avhengig av både formål og mennesker som målbærer dette formålet.

Jeg kan godt forstå at uttrykket ”bekjennende kristen” kan virke litt sterkt på noen i dag. Tider endrer seg, og språkbruk også. Jeg er derfor åpen for at man kunne foretatt språklige endringer i paragraf 2, men jeg mener paragrafen fortsatt skulle gi uttrykk for en personlig stillingstagen til kristendommen og KrFs verdigrunnlag.

Min argumentasjon for at KrFs tillitsvalgte bør ha et personlig forhold til kristendommen, dro jeg i stad og gjentar den derfor ikke her.

Endring av basisparagrafer

Paragraf 12 i KrFs lover sier at man bare kan foreta språklige endringer i basisparagrafene 1 og 2. Kan man da bare ganske enkelt fjerne denne setningen i paragraf 12 med 2/3 flertall på landsmøte, og så foreta substansielle endringer i basisparagrafene?

Jeg tror vel at en organisasjon gjør hva den selv vil i slike spørsmål, og det finnes ingen ankeinstans. Men jeg har vært litt nysgjerrig på dette og derfor drøftet dette spørsmålet med  jurist Jan Heitmann. Han har arbeidet mye med organisasjoner og organisasjonsendringer, særlig i Kristen-Norge.  Han henviser til professor Geir Woxholth og boken ”Foreningsrett” som kom ut på Gyldendal Akademisk i 2008. Her skriver Woxholth: ”En vedtektsendring som samtidig berører formålet, kan reise særlige problemer hvor formålet er gjort til en del av vedtektene… En vedtektsendring som også innebærer en formålsendring kan etter forholdene kreve enstemmighet, eller den kan overhodet ikke gjennomføres.”

Ut fra dette mener Jan Heitmann at det omforente forslag fra KrFs sentralstyret til endringer i basisparagrafene må avvises av landsmøtet idet forslaget strider mot uttrykkelige bestemmelser i vedtektene. Et landsmøte henter sin kompetanse fra vedtektene og kan ikke foreta gyldige beslutninger i strid med vedtektene.

Men som sagt, det er ingen ankeinstans i slike tilfelle. Mennesker gjør hva de vil i et slikt spørsmål som dette til tross for paragrafer.

Heitmann ser et alternativ til den foreslåtte framgangsmåten ved å legge ned partiet med de basisparagrafer det har nå, for så å starte et nytt parti med nytt navn og nye vedtekter. Det kunne for eksempel hete Nye Kristelig Folkeparti. Men det er klart at dette fort vil ende i en splittelse av partiet.

Vi ser eksempler på at organisasjoner har endret formål og vedtekter. Årsaken kan være at deres formål har gått ut på dato. Landsforeningen mot tuberkulose ble stiftet i 1910. Da tuberkulose var utryddet i Norge, fortsatte foreningen med helt andre aktiviteter under et nytt organisasjonsnavn, nemlig Nasjonalforeningen for folkehelsen. Norske Kvinners Sanitetsforening ble stiftet i 1896 som en beredskapsorganisasjon av frykt for krig med Sverige. Da faren for krig med Sverige var over, inkluderte Sanitetsforening en rekke andre nye formål i takt med tidens krav. Kinamisjonen endret navn og innsatsområde da Kina ble stengt for misjon.

Har KrFs nåværende basisparagrafer gått ut på dato? Noen vil si ja til det. Noen vil si nei. Det er stor uenighet i partiet om dette. Da kreves det at partiet er ekstra varsom med å foreta den type endringer i basisparagrafene som man nå legger opp til, dessuten være ekstra påpasselig med å involvere organisasjonen.

I nåværende paragraf 12 som altså skal beskytte basisparagrafene, står det ikke at paragrafen 12 ikke kan endres. Men hensikten med denne paragrafen er nettopp å beskytte basisparagrafene mot substansielle endringer.  Når man derfor vil foreta endringen i paragraf 12 i den hensikt å endre basisparagrafene, kan man spørre seg om man handler i tråd med KrF-vedtektenes ånd. Jeg sier det slik fordi noen sammenlikner med Grunnloven og påpeker at den kan jo endres, derfor må jo også KrFs lover kunne endres. Ja, Grunnloven kan endres, men det sies samtidig at Grunnloven ikke må endres i strid med Grunnlovens ånd.

I min samtale med Jan Heitmann har han også påpekt at dersom man endrer paragraf 12, bør det være en betydelig prosess i partiet før man endrer paragraf 1 og 2. Det bør være diskusjoner nede på grunnplanet i organisasjonen. For det er medlemmene som eier en medlemsorganisasjon. En organisasjon eies ikke av det sentrale tillitsmannsapparatet.

Så vidt jeg vet legges det ikke opp til en slik grundig prosess på grunnplan i partiet mellom landsmøtene i 2011 og 2013. Jeg hører heller at man har avsluttet prosessen. Man mener at man har hatt en grundig høringsprosess i partiet våren og sommeren 2010.

Til det har jeg lyst til å kommentere at her stokker man kortene. Den prosessen man hadde i organisasjonen våren og sommeren 2010, er en slags høring på et knippe forankringsparagrafer sendt ut av strategiutvalget. Dette sto i Vårt Land 20. mars 2010. Dagrun understreket sterkt at dette bare var et tankeeksperiment. Organisasjonen har med andre ord hatt høring på et tankeeksperiment.

Etter at strategiutvalget la fram sitt forslag om å endre bekjennelsesparagrafen i august, og etter at sentralstyret kom fram til omforente formuleringer et par uker etter, har landsstyret hatt halvannen måned på seg til det kom med sin innstilling til landsmøtet. Fylkeslederne fikk strategiutvalgets rapport, men fylkesstyrenes medlemmer har ikke fått denne rapporten. Rapporten inneholder premisser for de foreslåtte endringene. Dette betyr i praksis at det er de 19 fylkeslederne og sentralstyret som har drøftet disse endringene i paragrafene, ikke organisasjonen. Lokallagene har ikke drøftet endringene. Noen KrF-medlemmer jeg kjenner til, har ønsket at deres lokallag skulle ha medlemsmøte om de foreslåtte endringene, men blitt forhindret. Dette møte som vi har nå, er det en del som misliker. Generalsekretær Knut Jahr skrev i det nummeret av Ide som kom rett før jul, at han er overrasket over ”at enkelte velger å aksjonere utenfor partiets ordinære organer. Det er lov å kjempe for sitt syn, men det bør foregå i ryddige former.” Vi er vel strengt tatt nå utenfor partiets organer. Generalsekretærens ord er ikke en invitasjon til en åpen debatt.

Jeg synes ikke partiet nå har laget noen god prosess. Men enda er det mulig å få til diskusjon på grunnplanet i partiet i tiden mellom landsmøtene i 2011 og 2013. Hva med en uravstemning hos medlemmene?

Retorikk og slagord

I den lange debatten som har vært om bekjennelsesparagrafen, er det laget mange slagord. De som har villet fjerne bekjennelsesparagrafen har vært gode her, det skal de ha. Man har bl.a. benyttet taktikken med å legge ord i munnen på sine motstander som de aldri har sagt eller ment, for så å skyte løs og argumentere mot. Det er en velkjent teknikk.

Nå fungerer mange av disse slagordene nærmest som aksiomer som det ikke kan argumenteres mot. De er opplest og vedtatt.

Jeg tar med tre eksempler her:

·         Man sier: Dersom KrF var blitt stiftet i dag, hadde man ikke laget en bekjennelsesparagraf.

·         Mulig svar: KrF ville aldri blitt stiftet i dag, for det er ikke åndelig kraft nok til at man ville fått dette til.

·         Man sier: De konservative i KrF er skyld i valgnederlaget i 2009.

·         Mulig svar: Det er da et merkelig synspunkt siden klassiske KrF-ere har vært skviset bort fra sentrale posisjoner i KrF i minst 20 år. Man fulgte ikke de klassiske KrF-ernes forslag da man la strategien foran stortingsvalget. Hvordan kan de da ha skylden for nederlaget?

·         Man sier: Guds politikk vedtas ikke.

·         Mulig svar: Hvem har påstått det? Det er helt klart at Guds politikk ikke vedtas av noen menneskelig politisk organ. Gud klarer seg selv og trenger ikke menneskers hjelp for å vite hva han skal gjøre. I så tilfelle gjør vi Gud liten. Bibelens Gud er mye, mye større enn dette slagordet forutsetter.

Avslutning:

Skal jeg kort oppsummere til slutt, vil jeg si følgende:

·         Ta et oppgjør med de forenklede tankene som råder i KrF om skille mellom kristendom og politikk, om toregimentslæren og om allmennetisk tenkning som begrunnelse for politikken.

·         Tenk ut gode svar på den forenklede retorikken som er blitt udiskutable aksiomer i partiet.

·         Start en dyptgående debatt om sammenhengen mellom kristendom og politikk og om hva slags parti KrF skal være.

·         KrF trenger å få tilbake sitt prinsipprogram for sitt politiske arbeid.

·         Det bør være en debatt på grunnplan i partiet om de foreslåtte endringene til basisparagrafer i tiden mellom landsmøtene i 2011 og 2013, for det er medlemmene som eier en medlemsorganisasjon.

Jeg har stor tro på et Kristelig Folkeparti som våger å være annerledes, og jeg ser bekjennelsesparagrafen i den sammenhengen. Fjerner vi paragrafen, vil man kanskje ikke se forskjell på noen uker, men jeg er overbevist om at partiet vil forandre seg mye i løpet av noen år.

Vårt samfunn skriker nærmest etter de kristne verdiene. Det er store behov knyttet til ensomhet, omsorgssvikt, rotløshet, familieoppløsning, vold, rusmisbruk – you name it. Jeg har tro på at kristne verdier kan bygge et godt samfunn for alle, og at aktivt kristne mennesker kan gjøre en forskjell i vårt samfunn. Men da må vi våge å fighte for de kristne verdiene.

Jeg vil ha et Kristelig Folkeparti som setter armer og bein på de kristne verdiene. Derfor avslutter jeg med et sitat av amerikaneren Maltbie D. Babcock. ”Kristendom er ikke en røst i ørkenen, men et liv i verden. Den er ingen ide i luften, men føtter på bakken, som går Guds vei. Den er ikke noe eksotisk plante som må bevares i et glass, men en hardføre plante som bærer frukt tolv måneder i året i all slags vær.” – Og jeg legger til: også i politikken.