Når Fjellhaugs rektor svinger spanskrøret

I en VD-debatt for noen dager tilbake var temaet Ole Jørgen Anfindsens (OJA) gjentatte utsagn om ulik gjennomsnittlig IQ blant ulike folkegrupper, samt tanken om at dette skulle kunne legge føringer for innvandringspolitikken. I debatten fant rektor ved Fjellhaug Misjonshøgskole, Hans Aage Gravaas, grunn til å eksponere logikken hos dem som mente at OJA har brakt et relevant og viktig tema på banen. For ham handlet logikken om "spedalskhet":

"Logikken er, slik jeg ser det, at noen prediker en teori om at noen er spedalske, ja, så spedalske at en helst ikke bør ta i dem: "Hold dem unna! De har for lav IQ! Se hvor det stormer der ute, her er det trygt og godt." I stedet for å ta tak i utfordringene, som selvsagt er der, teoriserer man dem vekk. Dette er ikke "saker", folkens! Det er menneskeskjebner vi diskuterer! Jeg har fulgt denne debatten med stigende undring. Jeg skal la være å bruke adjektiver om det jeg leser, men sier i hvertfall takk for meg på denne tråden!"

Når en bibelskolerektor kommer trekkende med spedalskhet inn i et kristent debattforum, vil det nødvendigvis innebære at man importerer forestillinger om spedalskhet, slik vi møter det i Bibelen. Her er noen av de åpenbare assosiasjonene:

·         Spedalske er urene og skitne mennesker, som man normalt sett ikke skal ha kontakt med.

·         Spedalske er satt utenfor fellesskap med Gud - de ikke får delta i det kultiske livet. De er ekskludert fra det hellige.

·         Sykdom ble i Jesu samtid tolket som en straff fra Gud (Joh 9:2), og spedalske ble betraktet som syndige nærmest av natur.

·         Spedalske opplevde sosialt utenforskap.

·         Jesus står som prototypen på den riktige holdning til spedalske. Han ser nemlig menneskeskjebnene bak sykdommen, og rører ved de spedalske (Matt 8:1-4). I motsetning til de fæle fariseerne.

Ingen tvil, altså, om hva Gravaas vil man skal tenke om OJA, eller om ham selv. På elegant vis avslører dessuten Gravaas at han har noen adjektiv han kunne ha brukt for å karakterisere synspunktet han har “avslørt”, men dette skal han avstå fra. Effekten er at leseren selv kan spekulere i hvilke adjektiv som hadde vært passende å bruke, om han likevel en dag skulle uttale seg fritt og uten frykt for injuriesøksmål.

Om den som hadde blitt angrepet på denne måten hadde ønsket å få en begrunnelse, redegjørelse, utdypning eller forklaring, kan vedkommende være helt sikker på å måtte vente forgjeves. Gravaas benytter nemlig like godt anledningen til å takke for seg i det drittpakken er avlevert.

Som representant for en kristen organisasjon må vi regne med at Gravaas etter beste evne forsøker å praktisere den gyldne regel, og vi kan derfor anta at han også ønsker at logikken i hans egne standpunkter skal bli gjenstand for lignende eksegese. Gravaas representerer en organisasjon som blant annet er kjent for å praktisere tjenestedeling mellom kjønnene (som i praksis blant annet vil innebære at kvinner er ekskludert fra visse leder- og forkynneroppgaver), og som forfekter at homofile handlinger er synd. Begge deler er i norsk offentlighet upopulære synspunkter, men burde likevel bli møtt med den samme respekt Gravaas vil nekte OJA. Mange av oss mener at Gravaas og andre som målbærer slike synspunkter fortjener å bli trodd når de forklarer hvorfor de holder fast ved de synspunktene de har, uavhengig av synspunktenes popularitet. En slik raushet mangler imidlertid Gravaas overfor visse personer som tenker annerledes enn ham selv. Hvilket selvsagt gir opphav til ”stigende undring”.

Og om vi – hva Gravaas’ teologiske standpunkter angår - skulle benytte den samme debatteknikken vi nå har fått demonstrert, vil det selvsagt være en smal sak å avsløre “spedalskhetens logikk” i hans eget ståsted. Underforstått, den egentlige grunnen til at praktiserende homofile ikke kan bli lærere ved skolen der Gravaas er rektor, er at han betrakter dem som syke mennesker som man ikke skal ta i. Den egentlige grunnen til at kvinner er ekskludert fra visse forkynner- og lederverv i Gravaas sin organisasjon, er at kvinner betraktes som urene mennesker som skal holdes unna det hellige. Om Gravaas selv skulle komme trekkende med bibelvers for å begrunne sitt synspunkt, så forsøker han bare å “teoretisere” vekk samtalen. Og om han skulle bedyre at han mener menneskeverdet er uavhengig av kjønn og legning, er det ingen grunn til å tro ham på det! Man skal nemlig ikke gjøre noe forsøk på å forstå ham eller samtale med ham, man skal simpelthen avsløre ham ved hjelp av “spedalskhetens logikk”.

Slik blir det når Gravaas’ logikk anvendes på hans egen hjemmebane.

Ironien er jo at den eneste som har behandlet noen på en måte som gir assosiasjoner til “spedalskhet” i ovennevnte diskurs, er Gravaas selv. Han synes å være ukjent med hva sosialdarwinisme egentlig er, men unnslår seg ikke – et annet sted i samme debattråd - for å bruke begrepet for å sverte sin meningsmotstander. Videre går han i samme kommentar langt i å karakterisere OJA og andre sine synspunkter som ”brune” og ”nærmest fascistiske”. Og i siste innlegg legger han altså til at han har flere adjektiver på lager. Med moralsk patos tydeliggjør han at han er for god for visse typer debatter, for deretter å trekke seg verdig tilbake til rektorkontoret. Trolig for å skrive mer av det samme grumset på sin blogg, der han selvfølgelig slipper ubehagelige motinnlegg.

Den 26. september skrev Gravaas i en helt annen debatt: "Men burde ikke hun, som selv tydeligvis ønsker å fremstå som særdeles faglig kompetent, ty til saklige argumenter i stedet for hersketeknikker, stigmatisering og forsøk på faglig devaluering av motdebattanten?" Kloke ord, men det underlige er at Gravaas selv ikke synes å mene at han trenger å leve opp til dette debattidealet.

En idé om å vurdere ulike innvandrergruppers egnethet til å lykkes i vårt samfunn, for innvandrernes og samfunnets beste, er ifølge Gravaas en umoralsk form for siling. Dermed mobiliseres hans moralske harme, og med ett har han visst aktverdig grunn til å fravike egne idealer. Men hvor langt har han egentlig tenkt? For ettersom Norge kun kan hjelpe noen titusener av verdens titalls millioner trengende, må det nødvendigvis siles. Gravaas har hittil – bekvemt nok - holdt sine egne forslag til silingskriterier for seg selv. Når skal vi bli meddelt disse?

Enda et spørsmål tvinger seg frem på bakgrunn av alt dette: Når skal vi få en redegjørelse fra Gravaas  om hans syn på kvinner og homoseksuelle i menighetstjeneste, hvor han verken gjør bruk av teoretisk refleksjon eller generalisering, men begrunner sitt standpunkt utelukkende ved å forholde seg til enkeltskjebner? Ettersom dette er Gravaas’ eget debattpremiss, kan vel ikke det være så lenge til. Hans bibelversfrie og medmenneskeorienterte redegjørelse vil ha interesse langt utover VD’s leserkrets.