Solidaritet med de svakeste

Mottager av Rafto-prisen, biskop Raùl Vera, omtales i VL i dag av Alf Gjøsund under overskriften: "Jeg har fått altfor mange trusler". Han får prisen i kraft av sitt engasjement som en av Mexicos mest fryktløse forsvarere av menneskerettighetene.

Han forteller om store mengder trusler fra mennesker som ønsker å sette en stopper for hans engasjement. Og på spørsmålet om han oppfatter seg selv som modig, svarer han med å le hjertelig og si at det overhodet ikke handler om mot, men om solidaritet.

Det bringer meg til mitt spørsmål - først og fremst til meg selv, men også til andre privilegerte og ressurssterke mennesker:

Hvordan er det med solidaritetsforståelsen i forhold til svakerestilte grupper i vårt samfunn? Og hvem er isåfall disse?

Jeg vil nevne noen som jeg regner for svake grupper, fordi de først og fremst ikke er i stand til å tale sin sak offentlig på samme måte som mange andre. Herunder hører gruppen "de eldste eldre". Her hører også til de som har falt utenfor det såkalt "gode selskap" i samfunnet, av ulike årsaker og som dermed ikke hverken klarer eller får ytre seg. I disse dager debatteres også dyr og dyrs rettigheter. Dette er også en gruppe som ikke selv kan svare for seg. Mange flere kan ganske sikkert nevnes.

Hvordan ser man på såkalte "varslere" som søker å sette fokus på det som oppfattes som uverdig? Blir de møtt med forståelse, takknemlighet og respekt eller blir de sett på som sladrehanker, illojale medarbeidere, slike som "blåser alt for stort opp" osv.? Kan det til og med hende de mottar trusler fordi de setter fokus på det som for noen kan virke ubehagelig?

Hva mener du? Og har du evt. selv positive eller negative erfaringer ved å varsle?