God nok far

Innsenderen gav uttrykk for et stort ubehag over hvordan han selv hisset seg opp over små bagateller. Vi har i etterkant mottatt kommentarer på saken. En far spør blant annet hva som skal til for at barn blir skadet av måten vi er på som foreldre og hvordan vårt til tider helt ubegrunnede sinne påvirker ungenes sinn i oppveksten. Hva vil det egentlig si å være en god far?

God nok. Innen utviklingspsykologien har det vært mye snakk om betydningen av å være good enough mother i spedbarnets tidlige utvikling. Poenget er å være god nok – i motsetning til å være perfekt. Det kan høres ut som en billig unnskylding for slitne småbarnsmødre, men er egentlig et viktig utviklingsprinsipp. Prinsippet baserer seg på antagelsen om at hvis spedbarnet helt fra starten får alle sine behov dekket umiddelbart og kontinuerlig, så mister de en viktig forutsetning for vekst og utvikling – nemlig motstand og påfølgende frustrasjon. Konsekvensen kan bli at de får vansker med å oppleve seg selv som et selvstendig og handlende individ.

Motstrand og frustrasjon. De må oppleve sult, for å bli kjent med et eget «jeg» som er sulten. Ved å skrike når de er sultne, får de erfaring med at de er et «jeg» som kan handle og får ting til å skje – de skriker, det kommer mat og sulten stilles. Hvis de kontinuerlig blir foret med mat uten at de rekker å kjenne på sult, blir de heller ikke fortrolige med egne behov og grenser. Motstand og frustrasjon virker derfor aktiverende. Og motsatt: Spedbarn som erfarer at ropene om mat ikke fører til at noe skjer, blir passive og inaktive. De forventer ikke at deres handlinger vil føre til noe resultat.

Lov å bli sint. Dette prinsippet kan overføres til andre områder. Hvis barnet når det blir større, aldri opplever at vi setter grenser for dem eller blir sinte på dem, vil de ikke bli kjent med andres grenser og miste muligheten til å håndtere andres sinne. Det er viktig å lære å respektere andres grenser. Sinne og aggresjon er en viktig del av følelseslivet vårt og gir signal både til oss selv og de rundt oss når vi opplever at noe blir feil. I dette perspektivet er sinne en viktig måte å avgrense seg på: «Jeg liker ikke at du gjør dette mot meg» eller «nå forstyrrer du planene mine». For barn kan det være viktig å oppleve at det er lov å bli sint – både for voksne og barn.

Manglende støtte. Men her går det, som med så mye annet, en grense mellom det å bli stadig utsatt for sinne og raseri for alt og ingenting og å møte det i passe porsjoner. Barn som lever med sinte foreldre som viser et raseri de ikke kontrollerer, blir skremt og opplever det overveldende. Hvis hverdagen i tillegg preges av manglende bekreftelse og støtte, er det lite å gro og vokse i for små og store barn.

Trenger tolkehjelp. Sinte blir vi uansett, men for noen er det så farlig å vise sinne at det blir omformet og kommer ut i mer skjulte former ved at de blir sure, trassige eller saboterende. Sinne uttrykkes i sin mest skadelige form ved sarkasme. Sarkasme kommer gjerne til uttrykk med et smil og med rolig stemme når glasset er veltet: «Så du greide ikke holde melken i glasset denne gangen heller?...». Aggresjonen ligger tett under overflaten, noe barn er eksperter til å fange opp. De «hører» følelsen mer enn ordene. De skjønner at de har gjort noe feil og fordi barn lett ser seg selv som årsak til det som skjer, går de ut fra at det er noe feil ved dem selv. De trenger hjelp fra de voksne til å tolke og å forstå hva som skjer og legge ansvaret der det hører hjemme.

Ond sirkel. Som voksne vil vi som regel oppleve at vi har en god grunn til å bli sinte – at ungene er så umulige, de hører ikke, de gjør ikke som vi sier. Det er betydelig vanskeligere å vende pilen mot oss selv: Hvorfor ble jeg så urimelig sint på sønnen min nå? Var det så galt det han gjorde eller er det fordi jeg er sliten og stressa og ikke orker bråk? Kan det være at jeg er så irritert på sjefen, at jeg lar det gå utover ungen?

Det paradoksale er at barn gjerne blir mer ugreie hvis de merker at foreldrene er irriterte og sinte. Sinne er en følelse som tar mye oppmerksomhet og gjør oss mindre tilgjengelige. Det er ikke lett å være sint og samtidig gi ungene god oppmerksomhet. Det merker barna og de kan mase eller bråke for å oppnå kontakt. Negativ  oppmerksomhet er som kjent bedre enn ingen oppmerksomhet og barn vet som regel hva de skal gjøre for å få foreldre til å reagere. Slik kan det oppstå en ond sirkel av irriterte foreldre som kjefter, som igjen fører til mer bråk fra ungenes side.

Enklere før. På mange måter hadde voksne for en generasjon siden en enklere rolle å fylle overfor barna. Generelt sagt kunne foreldrene da se seg selv som den naturlige autoriteten – de var voksne og visste bedre i ett og alt. De var sikkert usikre i måten de utførte sin oppdragerrolle på, den gang som nå, men de hadde samfunnets støtte for at deres rolle i forhold til egne barn var suveren. I dag vet vi for mye om barns utvikling til at vi kan overse det faktum at en hard og autoritær oppdragerstil hvor foreldre utøver makten som de selv ønsker, gir vanskelige oppvekstvilkår for barn. Men barna har heller ikke godt av å vokse opp med foreldre som er usikre på rollen sin og ikke tar ansvar ved å sette grenser og våger å vise sinne.

Mye å lære. Kunsten er å være «god nok» som far. La ikke forventningene om å gjøre det rette i enhver situasjon med barna bli overskyggende i samværet. Det bidrar til usikkerhet og gjør oss lite autentiske som foreldre. Den som aldri trår feil, går kanskje med for små skritt gjennom livet. Barn tåler følelser – også sterke følelser – og de kan tåle en del urimeligheter fra oss voksne. Når vi gjør feil, får de mulighet til å reagere og gi uttrykk for det. Det bidrar til at de utvikler seg som individer og blir kjent med sin egen oppfatning om hva som er rett og galt. Hvem har vel ikke hørt barna sine si: «Sånn skal aldri jeg gjøre når jeg får barn!» Vi som voksne skal ha respekt for det og tåle at pilen peker på oss selv. Vi har fortsatt mye å lære.