Organleasing

Ikke organhandel eller organdonasjon, men organleasing. Bruk av en betalt surrogatlivmor er vel mest å regne som dette. Og de etiske problemstillingene som hører til organleasing ligner mye på dem for organhandel: Bak et skinn av en frivillig avtale ligger det enorme forskjeller i makt og penger mellom partene. Livmoren eies av en kvinne fra et u-land, kunden er rik og hvit. Skam og skade betales med kalde penger. Ikke bare barnløse par, men også enkeltpersoner kan nå realisere sine foreldreambisjoner gjennom utbytting av den fattige verden.

Jeg er meget skeptisk til bruk av surrogatlivmor. Enda en gang ser jeg den hvite rases vilje til å ta seg til rette på bekostning av andre verdensdeler, slik vi også ser i handel, industri og politikk. Og perspektivet på barnet er enda svakere enn ellers, som nå kun blir en handelsvare uten rettsvern.

Vi leser i dagens nett-VG et nytt bønnerop fra Kari Ann Volden, som sitter i et juridisk vakuum i India med et statsløst tvillingpar. Hun er ikke i biologisk slekt med barna, slik sett kan dette ligne mest på et tilfelle av adopsjon. Forskjellen fra en adopsjon er at disse barna er bestilt, betalt og levert. Menneskehandel er et nærliggende ord.

Jeg ønsker ikke å føye skam til skade i Kari Ann Voldens tilfelle, heller ikke for alle andre som opplever oppriktig fortvilelse over sin barnløshet. Men hun har etter min mening gjort store feilvurderinger. Det er viktig at organleasing ikke blir et nytt marked hvor fattige kvinner ser seg nødt til å blir krenket av velstående mennesker som befinner seg øverst i behovspyramiden. Og for å unngå dette må man i dette tilfellet finne en løsning som ikke svekker vår egen grensesetting.

Nei til organleasing og menneskehandel!