Jeg har fundert litt over forholdet mellom ateisme og agnostisisme og hvorfor jeg kaller meg ateist og ikke agnostiker.
Hva er forskjellen på en ateist og en agnostiker? Det svaret vi har lært fra skolen er ateisten hevder at det ikke finnes noen Gud, mens agnostikeren ikke kan vite med sikkerhet. Dette er imidlertid en lite hensiktsmessig definisjon, av flere grunner. For det første vil de aller fleste ateister innrømme at de ikke vet. Selvsagt kan de ikke vite med sikkerhet om det ikke finnes en gud, jeg har oppsøkt hver avkrok av unviserset eller alle mulige dimmensjoner. En 100% overbevist ateist bør ikke eksistere.
Samtidig er det ellers lite som skiller ateister fra agnostikere i livsførsel. En agnostiker går ikke i kirken annenhver søndag eller gir 5% av inntekten til menigheten, en agnostiker lever livet som en ateist, som om det ikke eksisterte en gud.
Det får meg til å konkludere med at i teorien finnes det ingen ateister, i praksis finnes det ingen agnostikere. Disse er i stedet betegnelser en gir seg selv av forskjellige grunner, de fleste av dem pragmatiske.
Nå har jeg ikke gjort noe studium på dette, men slik jeg observerer det, tyder mye på at ateister tenderer mer mot en antagonistisk holdning til religion, det er ateister som er aktive på verdidebatt, det er ateister som kritiserer religiøs praksis. Agnostikere tenderer mer mot å anse dette som en mindre viktig del av livene deres, og så lenge ikke kirken plager dem, plager ikke de kirken.
På samme måte virker det som utbryterne fra religionene kaller seg ateister, muligens for å markere et tydelig skille mellom fortid og nåtid. Det er også en klar måte å vise at en ikke ønsker forsøk på omvendelse, hvor tittelen “agnostiker” kan tolkes som en invitt til noe slikt. Jeg vil likevel skille dem i denne posten, og forklare hva jeg ser på som mitt livssyn.
Så hva er ateisme? Er det en tro? Er det vitenskap? Er det fornuft? Eller er det rett og slett en negasjon av tro? Ateisme er slik jeg ser det alt det ovennevte. I motsatt rekkefølge vil jeg si at det er en ikke-tro på alle verdens religioner, denne ikke-troen bygger på vitenskap og fornuft, men til slutt må en likevel ha dette trosspranget som Kirkegaard snakker om for å havne i ateismen. Man må til slutt velge å tro at himmelrommet er tomt og at det ikke eksisterer noen skaper der. Mer om det senere.
La meg først skille mellom Gud og gud. Gud er den konkrete navngitte guden, enten det er snakk om Zevs, Den Jødisk-Kristne Gud (Jahve), Allah eller Krishna. Den andre termen gjelder et overnaturlig vesen som har makt over jorden og mennesket. Det er forskjell å snakke om at Gud skapte verden og snakke om en guddommelig skapelse. Dersom verden er skapt trenger det ikke bety at bibelens gud er ansvarlig. Dette er det viktig å huske.
Jeg forkaster de religioner en kjenner til. Bevisene de fremmer for sannhetsgehalten er for svake, og det er mer sannsynlig at de er falske enn at de er læren om den sanne Gud.
La meg ta et eksempel fra kristendommen. Det er ikke den vanskeligste religionen å avsløre som falsk dersom en er villig til å se på bevisene uhildet. Det er mulig å sannsynliggjøre at Jahve er en menneskelig konstruksjon, gjennom å studere moderne vitenskap. Arkeologer kan ikke finne noen funn etter den enorme jødiske kolonien i Egypt, geologer har problemer med å finne spor etter den verdensomspennende flommen og biologier sliter med å få skapelsesberetningen til å passe med det vi vet om livets opprinnelse. Samtidig peker uoppfylte profetier mot det faktum at vedkommende som dikterte dem ikke satt inne med evner til å se inn i fremtiden. Og samtidig er det interessant, som San Harris har poengtert, Gud er merkelig nok en langt dårligere forfatter enn Shakespeare. Jeg har skrevet om dette tidligere, og trenger forhåpentligvis ikke gjenta meg her. Les “Om Profetier” (
)
Vitenskapen beviser imidlertid ingenting, ved hjelp av dette verktøyet kan en ikke konkludere med at Jahve ikke eksisterer. Han kan godt ha valgt å legge inn en detaljer i Bibelen som ikke ville komme til å stemme med fremtidens vitenskaper, og de vage profetiene kan ha en veldig god forklaring som vil bli forklart for de troende i etterkant.
Imidlertid er det her vi må applisere fornuften, og jeg har tidligere skrevet om dette. En bok med så mange feil kan ikke anses som guddommelig, om en ikke ønsker å anta en at forfatteren er om en såkalt “trixter god” (
[ http://no.wikipedia.org/wiki/Luring ]
).
Slik sett kan vi altså forkaste Den Jødisk Kristne Gud som et falsum, uten å benytte oss så mye av tro. Den samme behandlingen kan vi også gi andre religioner, mormonere er på kant med moderne genetikk og amerikansk historieforskning osv. I praksis er de fleste religioner på kant med vitenskapen og kombinert med fornuften er den logiske konklusjonen at ingen av dem er sanne. Det er så langt vitenskapen og fornuften fører oss. På veien videre må disse to stå igjen.
Jeg skrev tidligere at agnostikeren og ateisten var i teorien det samme. Det er likevel kanskje her at de skiller lag. Agnostikeren sier: “Her stopper jeg, jeg er fornøyd med å forkaste Gudene, men guden uttaler jeg meg ikke om”. Jahve er åpenbar falsk, men om det eksisterer et gudevesen er umulig å svare på. Ateisten tar et steg videre, men deretter uten vitenskapen og fornuften. Nå må det taes et trossprang, som for meg er dette:
Alle kjente gudeforestilinger er åpenbart menneskeskapte. Dersom det hadde eksistert en virkelig gud, ville vedkommende ha åpenbart seg for oss. Siden han ikke har gjort det, må vi anta at vedkommende ikke eksisterer. Derfor eksister det ingen gud.
Som ateist kommer du ikke nærmere sannheten, man kan bare velge å akseptere dette eller ikke. Så selv om ateismen bygger på vitenskap er det et element av tro i den. Men dette er bare min ateisme, andre ateister vil muligens være uenig med min analyse, og endel agnostikere likeså. Det hindrer forhåpentligvis ikke for en fruktbar debatt.
