Sommerene har sine høydepunkt. Jeg har nettopp hatt mitt.
Av en eller annen grunn er vi velsignet med rikelig med markjordbær ute i hagen. Hannah er fem og et halvt år, blir seks til høsten og skal begynne på skolen. Hun og jeg har rukket å etablere en tradisjon - hennes unge år til tross.
Når jordbæra er modne, kommer Hannah på besøk. Hun og bestefar plukker bær, trer dem på hvert sitt strå, rusler inn på kjøkkenet til bestemor, og så rører vi friske markjordbær med sukker på. Deretter spiser vi herligheten på fersk brødskive med kald melk til - og så synger vi jordbærsangen over alle jordbærsanger; "Oppå Lauvåsen væks det jordbær..."
I dag var den store dagen. Hannah kom, slik hun pleier, blid som ei sol. Hun strålte. Vi fant hvert strå og gikk hånd i hånd bort til jordbærstedet vårt. Hun så forventingsfull opp på bestefar der vi ruslet mot vårt felles mål noen meter borte i hagen. Bæra var store og fine. Hun plukket med synlig iver og utilslørt fryd.
Etter en stund snudde hun seg mot bestefar, smilte med hvite fine melketenner og så med bedene blå øyne opp på meg og spurte om vi ikke kunne synge sangen nå? Så satt vi der da på huk, Hannah og jeg, smilte til hverandre og stemte i sangen som hun forbinder med sommer - og med bestefar. Jeg løftet blikket og sendte noen takkens tanker til Alf Pørysen og Prestvægen - en mils veg eller så unna.
Noen øyeblikk er større enn andre. Dette er blant mine aller største. Prøysen har formulert det slik i en annen kjent sang: "Væla er et hus med fire vegger, og saligheta er et bæssmorfang".
Å knytte sterke bånd mellom generasjoner, å gi små forventingsfulle barn - og seg selv - store og gode øyeblikk, er som regel helt gratis. Hva er vel strevsom reiseprosjekter til turistmetropoler ved Middelhavet, eller EuroDisney og Tusenfryd mot dette? Ingenting kan bli så stort, så nært, så intenst og så sjelsettende som å dele lykka på et jordbærsted borte i hagen.
Fortsatt god sommer til dere alle! Måtte alle finne sitt jordbærsted, sitt høydepunkt - også denne sommeren. :)
