Verdidebatt

Blir jeg feminist av å studere teologi i Sør Afrika?

Av Gaute Granlund
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Denne refleksjonen er tidligere publisert i St. Sunniva, Norsk kvinnelig teologforening sitt tidsskrift. Jeg ble utfordret til å skrive en refleksjon rundt feminisme og teologi i forbindelse med mitt studieopphold i Sør Afrika i 2008.
Jeg er langt hjemmefra. Om nettene synger sikadene og froskene kvekker konstant. Den Afrikanske natten er mørk og full av lyd. Noen netter er klamme og varme, mens andre er bitende kalde. Sør Afrika er kontrastenes land. Landet er varmt og kaldt, vennlig og fiendtlig, full av enorm rikdom og avmektig fattigdom. For meg har dette semesteret vært forandrende og forvandlende. Min teologi er ikke den samme. For jeg har sett skygger og solskinn, og ikke minst, jeg har møtt en teologi som vil og kan.
Blir jeg feminist av å studere i Sør Afrika? Spørsmålet har virret rundt i hodet mitt en stund. Jeg forstår det å være feminist som å kjempe for likhet mellom kvinner og menn; politisk, sosialt og økonomisk. Og i kirken. Egentlig er det ganske latterlig: At så mange mennesker skal bruke sine liv på noe som er så selvsagt, det at alle mennesker er like, skapt i Guds bilde, til frihet og fellesskap. Men slik er det altså ikke. Noen mener at kvinnen er en avglans av mannen, andre mener at homofiles kjærlighet ikke er skapt av Gud, og flere mener at vold er en legitim del av barneoppdragelse.
I Sør Afrika er drap og voldtekt en dagligdags affære. Vold mot kvinner er utbredt, men siden det meste av voldsutøvelsen skjer i hjemmet, blir det sjelden eller aldri rapportert, jeg tror faktisk ikke det blir ansett som et lovbrudd. Følgelig kan det ikke føres noe statistikk over det som skjer. Hvert 17 sekund blir en kvinne voldtatt. Sør Afrika er inne i en enorm krise når det gjelder seksuell vold. Og samtidig vet vi også at Sør Afrika er et av landene som er hardest rammet av HIV og AIDS epidemien. I regionen hvor jeg studerer, KwaZulu-Natal, var det i 2005 estimert at 15,9% var HIV positive, og når det gjelder HIV positive gravide kvinner, var tallet så høyt som 39,1%.
All statistikken gjør meg svimmel. Det er lett å glemme at det er snakk om levende kropper, krenkende kropper, men også kropper som vil videre, vil ta tilbake den mennesklighet de ble frarøvet. Men hva skyldes denne stygge statistikken, er det mulig å finne forklaringer? Sør Afrikanske forskere har pekt på den ujevne maktfordelingen mellom menn og kvinner landet lever med. En maktfordeling som har sine røtter i patriarkatet. Det vi kan kalle den hegemoniske maskuliniteten, er premissleverandør for patriarkatet, et system som baserer seg på menns dominans over kvinner. Og her har kirken blod på hendene. Og jeg vil mene at en kirke som støtter seg på undertrykkende strukturer er ingen kirke.
Derfor er det ekstremt inspirerende å studere teologi i Sør Afrika, å se hvilken vilje det er til å kanalisere krefter mot det destruktive. For noen dager siden var jeg på et stort seminar hvor temaet var ”overcoming gender violence”. Blant arrangørene var ”mitt” teologiske fakultet, School of Religion and Theology, og St Josephs Theological Institute, et fakultet som hovedsakelig har katolske studenter. Seminaret samlet over 150 studenter. Gjennom en lang dag jobbet vi med livgivende liturgier, vi gjorde kontekstuelle bibelstudier hvor temaet var vold mot kvinner(les dommerne 19, jeg banner på at ingen har lest denne på søndagsskolen, eller at det man finner den i tekstrekkene), og vi jobbet med kjønnsstereotypier. På slutten av dagen tenkte jeg for meg selv at det viktigste med dette seminaret er at 150 framtidige prester har blitt kallet og gitt verktøy til å arbeide teologisk mot vold og undertrykkelse. Og det er slik jeg oppfatter teologien til School of Religion and Theology; den er alltid våken for utfordringer i egen kontekst. Apartheid, fattigdom, kjønnet vold, undertrykkelse. Store sosiale utfordringer er teologiens anliggende, og Gud kjemper alltid på de undertryktes side. Dette tar jeg med meg hjem. Gud er ikke meislet fast i klam folkekirketeologi eller i tunge teologiske diskurser i herrelosjer, hun er vill og våken og hun hater urett.
Jeg trodde jeg visste hva feminisme var, og kanskje gjorde jeg det, men jeg så bare bruddstykker av det store bildet, et komplekst bilde. Feminismen har mange ansikter: Kvinner og menn som skriver og tenker frigjørende teologiske tanker. Men teologi lever også som kropper; teologi gjøres av de mange afrikanske kvinner som går lange avstander hver dag etter vann, som samler ved til et bål for å lage mat til sin familie, eller av de som dyrker jorden, eller kvinner som bærer sitt barn på ryggen og synger mens de arbeider.
En teologi som lever som kropp må alltid forholde seg til sin kontekstualitet og jordbundenhet. Den kan ikke flykte opp i himmelen. Gud er på jorden. Gud ble kropp, og lever videre i krenkede kropper, men også i oppreiste kropper. Og hun er sårmerket, slik vi også er sårmerket. En teologi må alltid romme det sårmerkede menneske. For fine flater er for arkitekter.
Jeg er feminist, jeg tror på likhet mellom kvinner og menn. Studieoppholdet i Sør Afrika har gjort meg i stand til å se et større bilde. Oppholdet har vist meg stemmer og ansikter jeg tar med meg hjem, stemmer og ansikter som vil forme min teologi. Og jeg har fått redskaper til å arbeide kritisk og konstruktivt med den teologien som jeg lever med i min egen kontekst.

Les mer om mer disse temaene:

kirke

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt