Verdidebatt

Menneskerettigheter og trosforfølgelse

Av Arne Dag Kvamsøe
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
MENNESKERETTIGHETER OG TROSFORFØLGELSE
Hvilke verdier er det som for tida styrer norsk asylpolitikk?
Er det frykt – for den store tilstrømningen? – For de påståtte grunnløse asylsøknadene?
Eller er det frykten for at overgang til kristen tro for noen skal bli en snarvei til oppholdstillatelse?
Noen av de som søker om asyl og blir avvist er kristne konvertitter. Bak avvisningen ligger en vurdering der saksbehandlere og UNE-medlemmer må ta stilling til om en konvertitt har ”en genuin kristen tro” (sitat fra avslag i nedenfor nevnte tilfelle). Hvilken kompetanse har saksbehandlere som beveger seg inn på dette området?
Vi vil med dette innlegget peke på de store konsekvensene det har for de asylsøkerne som rammes av åpenbare feilvurderinger, og reise spørsmålet om praksis virkelig er i tråd med Norges engasjement for religions- og samvittighetsfrihet.
Her er et eksempel som sier noe om hva som kan skje med et menneske som søker beskyttelse i Norge på grunn av faren for trosforfølgelse. En morgen for noen måneder siden ble en ung mann, født i Afghanistan, hentet med makt på sitt rom på Dale asylmottak i Sandnes. Allerede dagen etter var han på vei til Afghanistan. Heldigvis rakk han å varsle sine venner, slik at noen fikk være hos ham de siste minuttene før den sivile politibilen førte ham bort. Det var et øyeblikk mettet av dyp fortvilelse.
Denne 30-åringen har ikke bodd i landet han ble uttransportert til siden han var fem år gammel. I Kabul har han aldri bodd. Fra han var barn oppholdt familien seg i et naboland. Her fikk han sitt første møte med den kristne tro, gjennom vennlige mennesker han møtte, og gjennom deres fortelling om Jesus. Siden holdt han fast ved dette, og da han kom til Norge som flyktning i 2003, tok han kontakt med lokale menigheter på stedene der han ble plassert på asylmottak. Tre steder i Norge har han vært en del av lokale kristne fellesskap.
En tid etter at han kom til Norge valgte han å la seg døpe til den kristne tro, vel vitende om konsekvensene dette har for en som er født og oppdratt som muslim. Mens han var på sitt andre oppholdssted, et lite sted på Vestlandet, fikk han sitt første avslag. Som en del av begrunnelsen ble det anført at søkeren var blitt døpt i en pinsemenighet, men nå var aktiv innenfor Den norske kirke. Dette fant man lite troverdig. At det ikke fantes noen pinsemenighet der på stedet, hadde man ikke tatt bryet med å undersøke. Man var heller ikke kompetente nok til å oppfatte at det tvert imot kunne styrke ektheten i hans sak, at hans tro var større enn de ofte noe smålige skillelinjene mellom ulike kirkesamfunn.
I årene på det siste mottaket har han vært en av vår menighets aller mest trofaste deltakere på gudstjenester og andre arrangementer, bl.a. både ”Alpha-kurs” og ”Beta – kurs”. Han har knyttet nære personlige kontakter, som har betydd mye for ham gjennom en lang kamp og mye fortvilelse, for å bli anerkjent som beskyttelsestrengende i vårt land.
Her har venner og – uformell – støttegruppe i menigheten jobbet sammen med advokat for å sørge for at myndighetene får relevante opplysninger for å kunne behandle hans sak, først i UDI, så i UNE. På et tidspunkt ble det fra UNE bedt om erklæringer som kunne bevitne hans trosengasjement. Så langt det er mulig er det gitt et bilde av et oppriktig menneske som i ord og levemåte har tatt et markant brudd med sitt religiøse opphav, og som har fått smake konsekvensene av dette i form av trusler fra muslimske beboere på mottaket der han bodde. De ordene han selv har satt på sin tro og sitt gudsbilde, sammen med engasjementet i menigheten, har gjort det naturlig å beskrive hans trosengasjement som tydelig og oppriktig.
Så kom det skjebnesvangre møtet for to år siden med UNE i Oslo. Der måtte en stammende og usikker asylsøker sitte overfor tre nemndmedlemmer og beskrive sin situasjon, sin tro og sin overbevisning. I møtet avkreves han svar på vanskelige spørsmål, dels med teologiske overtoner.  To av nemndmedlemmene vendte tommelen ned. ”Flertallet anser ikke at de nevnte aktiviteter mv. er tilstrekkelig til å slå fast at klageren har konvertert”, mens det tredje nemndmedlemmet fant grunnlag for å gi asyl i Norge.  Med andre ord fant man ikke at søkerens kristne tro var ”genuin” nok.  Premisset i dokumentene kan leses slik at nemnda er innforstått med at en reell kristen konvertitt har rett på beskyttelse i Norge. Men så har altså to mot en landet på å underkjenne asylsøkerens integritet, og med det også sannferdigheten og dømmekraften bak de uttalelsene som er gitt av hans venner.
Det tøffeste for asylsøkeren var opplevelsen av å ikke bli trodd på sin oppriktighet. Sammen med at han også ble fratatt midlertidig arbeidstillatelse, ga dette ham en alvorlig knekk. De siste forsøkene på å få saken behandlet på nytt, med et mulig annet utfall, strandet kort tid før uttransporteringen. Da behandlet en ny nemndleder gjenopptakelsesbegjæringen alene, uten annet å holde seg til enn skriftlige dokumenter, altså uten å se mennesket bak saken.
Norge ønsker å være et land som respekterer tros- og samvittighetsoverbevisninger.
Selvsagt må norske utlendingsmyndigheter alltid vurdere om det kan foreligge mulighet for manipulering og usannferdig påberopelse av hensyn som kan gi rett til opphold.
Men her kan det se ut til å være et mønster. Både i saken som vi her refererer til, og en lignende sak som nå er aktuell fra Lørenskog (Naimi-brødrene), og trolig flere, har man hatt mulighet for å vurdere annerledes. I stedet velger man å sette til side klare votum fra ansvarlige kristne ledere og representanter for menigheter. Men hvem skulle ellers være kompetente til å si noe om en asylsøkers trosforhold? Gjør man det samme i forhold til legers og psykologers vurderinger av søkernes helse? Det er også grunn til å spørre om hvilken kompetanse UNE generelt har til å vurdere et menneskes trosengasjement og trosspråk. Særlig når vi blir fortalt at troende nemndmedlemmer er blitt trukket fra behandling av saker med konvertering, fordi de angivelig er inhabile i saker som dreier seg om religion.
Når asylsøknader fra kristne afghanere igjen og igjen avvises, må en spørre om Norge er blitt et rike i strid med seg selv og sine egne verdier. Frykter man falske konvertitter så sterkt at de oppriktige må betale regningen? Er vår offentlighet blitt så sekularisert at tro er noe helt fremmed for beslutningstakere som avgjør menneskers sikkerhet og framtid? Er hensyn som religionsfrihet og respekt for overbevisninger viktige bare så lenge det ikke koster oss selv noe?
Vår appell til både UDI og UNE er å endre praksis i forhold til asylrett og trosoverbevisning. Kirker og trossamfunn i Norge må bli tydeligere på at trosoverbevisninger må respekteres av våre utlendingsmyndigheter. Ellers blir vårt engasjement for menneskerettigheter i andre land lite troverdig.
Og vi er spent på å se hva som skjer i Naimi-saken.
Arne Dag Kvamsøe
Anne Sofie og Helge Berge
Hana menighet, Sandnes

Les mer om mer disse temaene:

innvandring

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt