Tenkningens død

I en kronikk i Stavanger Aftenblad den 2.juni i år lar Kenan Malik oss få et innblikk i de trange kår filosofien og de humanistiske fag etter hvert har fått i Storbritannia. Det filosofiske instituttet ved Middelsex University i London skal legges ned.  Flere andre universiteter truer med kraftige nedskjæringer eller nedleggelse. Årsaken til denne utviklingen er innføringen av markedstenkning i høyere utdanning, et syn på studenter som forbrukere og et instrumentelt syn på kunnskap.   

Disse tre synspunktene er i virkeligheten er ny måte å tenke på som inntil ganske nylig har vært fremmed for livet på universitetet.  En forbruker er noe ganske annet enn en student.  Forbrukeren er ute etter et produkt som skal tilfredsstille et bestemt behov. Hensikten med utdanning har vært å skape tenkere som kan utfordre etablerte sannheter og forestillinger.

Tradisjonelt har kunnskap hatt en verdi i seg selv. Med den nye tenkningen er kunnskapen blitt et middel til å oppnå noe annet. Da blir kunnskapen interessant bare i den grad den kan veksles inn penger og sosial prestisje.

Det er fristende å tolke denne utviklingen i retning av instrumentaliseringen av kunnskapen som resultatet av en århundrelang prosess i europeisk idéhistorie. Starten på denne prosessen lar seg tidfeste ganske nøyaktig. Den franske nythomisten Jacques Maritaine mener både det instrumentelle kunnskapssynet og den moderne anti-intellektualismen har sine røtter i den kartesianske rasjonalismen og den kantianske kritisismen.

I sin utmerkede bok fra 1957 om Jacques Maritain, gjør A.H. Winsnes rede for Maritains analyse av den moderne anti-intellektualisme i kapitlet om Descartes og pseudo-intellektualismen. Jeg lar Winsnes selv føre ordet: "I november 1919 – vi følger Maritains fremstilling av begivenhetene – lå den treogtyveårige Descartes, som den gang gjorde frivillig krigstjeneste hos kurfyrsten av Bayern, i vinterkvarter i omegnen av Ulm. Det var et rolig liv, forteller Descartes i ”Discours de la méthode”, et liv uten forstyrrende adspredelser og uten foruroligende bekymringer eller lidenskaper. Han kunne holde seg innestengt på sitt rom og sysle med sine tanker. Han var intenst opptatt av matematiske og fysiske studier og filosofiske spekulasjoner. Plutselig er det som hans tanker samler seg til et mektig syn. Han har funnet grunnprinsippet for en ny vitenskap, den ene og sanne vitenskap. I en opptegnelse fra denne tid, som fantes mellom hans papirer, kan han angi en bestemt dato for dette merkelige gjennombrudd: - ”den 10.november 1619 da jeg var oppfylt av entusiasme og fant grunnlaget for en vidunderlig vitenskap”".

Descartes tydet drømmen som en guddommelig inngivelse, en Guds kallelse. Selve sannhetens ånd var steget ned i ham og hadde pekt på vegen han skulle gå. Han skulle legge grunnen for en altomfattende vitenskap som skulle heve mennesket til en høyeste grad av fullkommenhet.

Descartes' "jeg tenker, altså er jeg til" er utgangspunktet for sikker viten for ham. Thomas av Aquinas' utgangspunkt er at "jeg vet at noe er til".  For ham er det å tenke en måte å være til på. Det er også andre måter å være til på som å ville og å føle. Tanken og vitenskapen forutsetter en væren som deres operasjoner er rettet mot.  Mot dette hevder Descartes at bare de egenskapene ved tingene som er gjenstand for rasjonell kunnskap kan vi vite noe sikkert om.  Klar kunnskap kan vi bare få om tingenes kvantitative og målbare egenskaper, mens det ikke kan være rom for et begrep som finalitet, et uhyre sentralt begrep for aristotelisk-thomistisk erkjennelsesteori, i det kartesianske intellekt.

Utstrekningen av det kvantitative aspekt til alle naturens foreteelser vil gjøre oss til naturens herrer og mestre, profeterer Descartes. For Maritain er denne formen for intellektualisme en fullstendig miskjennelse av fornuften. Descartes har lagt grunnen for en rasjonalisme som gjør vold på virkeligheten og som må fremkalle en protest, eller en anti-intellektualisme. Dermed blir Descartes en metafysiker som svikter metafysikken. Hans rasjonalisme fører til et amputert intellekt som er ute av stand til å gripe annet enn de kvantitative egenskapene ved tingene.

Descartes omstøtte de åndelige verdiers hierarki. Hans tanke var å skape harmoni mellom den nye naturvitenskapelige tenkning og religionen, men resultatet ble det stikk motsatte. Han skapte en uoverstigelig kløft mellom tankens og troens verden, tanken og det værende, tanken og mysteriet. Så langt Winsnes’ redegjørelse for Maritains tanker om Descartes og rasjonalismen.

For meg virker det selvinnlysende at denne analysen i all hovedsak må være korrekt. Den kunnskapen som gjør mennesket til herre og mester får gode vekstvilkår fordi den er kostnadseffektiv. Den kartesianske pseudorasjonalismen er imperialistisk av natur, og søker derfor å erobre og bortforklare og fortrenge andre erkjennelsesformer.

Når menneskene slutter å studere de dypeste spørsmål, og hengir seg til uhemmet kalkulering av kostnadseffektivitet, skjer noe alvorlig med forståelsen av menneskeverdet og selve humanitetsbegrepet. Mennesket mister sin egenverdi og får bare verdi etter hvor nyttige eller profitable de er. Når kunnskapen instrumentaliseres, er det rimelig å forvente at også det samme vil skje med mennesket. Tegnene i tiden tyder på at vi beveger oss i et uhyggelig tempo mot et teknokratisk barbari hvor kostnadseffektivitet og irrasjonalitet har trengt inn i alle den gamle sivilisasjonens porer.

Descartes ville skape harmoni mellom rasjonalitet og religion, mellom tanke og tro. Resultatet ble en uoverstigelig kløft mellom de to. Tiden er overmoden for å ta et oppgjør med en rasjonalisme som innsnevrer intellektet og fremmer irrasjonelle utopier.  Hvis ikke er det grunn til å tro at vi står foran tenkningens død.