Norges grunnlovsdag er vel overstått for i år. Blant 17. mai-tog, hurra-rop, norske flagg og en feiring av den friheten som Norge er så heldig å ha, finnes det også noen ideologiske gratispassasjerer.
Assidiq og hans meningsfeller ønsker altså å erstatte dagens "kalde samfunn" med økt kollektivisme, selvoppofrelse og religiøs underkastelse. Men, noe skurrer ved deres samfunnsvisjoner. For ironisk nok så er særegenheten ved det norske frie samfunnet som de kritiserer, nettopp forutsetningen for at de kan formulere, uttrykke og å formidle sine ideer;
Hadde Assidiq vokst opp i det idealsamfunnet som han skisserer, er sannsynligheten imidlertid uansett stor for at han aldri ville ha vært i stand til å formulere sitt tankegods. Kravet om religiøs underkastelse ville fra barnsben av ha stagget hans evne til å stille spørsmål ved etablerte sannheter. Dette gjelder ikke bare for den institusjonaliserte sosialiseringen. Kollektivismeidealet ville ha gjort at et barns krumspring også ville ha påvirket familiens ære og ansikt. Derfor ville trolig heller ikke familien tatt sjansen på å oppmuntre til kritisk tenkning i oppdragelsen.
Men Assidiq er født og oppvokst i dagens Norge. Nettopp derfor har ikke hans familie måttet disassosiere seg med han på grunn av hans religiøse valg. For uten kollektivisme og religiøs eksklusivitet er det ingen familieære å opprettholde. Og så lenge han holder seg innenfor rammen av Norges lovverk, som stadig vurderes og oppdateres for å stå i samsvar med virkeligheten, er det ingen som vil forfølge han på grunn av hans religiøse eller ideologiske overbevisning.
Yousuf Assidiq har nok en del meningsfeller som ønsker seg et samfunn som i større grad innordner seg de prinsippene som han nevner i sitt blogginnlegg. Idealene lener mot det totalitære. Erfaringsgrunnlaget, virkemidlene, evnen til å formulere og muligheten til å kritisere er imidlertid godt forplantet i den sosialiseringen og samfunnsstrukturen som bare et fritt samfunn kan tilby.