Guddommelig barbari

En slagside ved reportasjene fra Midtøsten er høyst påfallende.  Kritikken av Israel antar groteske dimensjoner, og vi får sjeldent noe historisk tilbakeblikk. Intervjuet nylig i NRK med NRK's korrespondent i Midtøsten  (Sidsel Vold)  bekreftet dessverre den tendensiøse vinklingen vi kjenner så godt.  Når en reporter i en av verdens mest uløselige konlikter henfaller til subjektive «følelser» og klart uttalte sympatier for den ene part i konflikten, har hun forlatt den objektive journalistikk.  Vi fikk dessverre ingen analyser av den historiske, ideologiske og religiøse problematikken fra denne NRK-reporteren med så lang fartstid i regionen.

Avisene er noe bedre enn NRK. Klassekampen er håpløs, den er dominert av Sissel Henriksen. Andre riksaviser og regionaviser har sine faste antijødiske  (og anti-Israelske)  skribenter, som dukker opp i avisspaltene med jevne mellomrom.  Vi kjenner dem igjen, enten de opptrer «maskert» eller «umaskert».

Hvem er det som har trukket opp de folkerettslige grensene i Midtøsten? Er det ikke britene i nyere tid og muslimene hele 400 år tilbake?  Det er særlig to stormakters innflytelse i området mediene bør rette oppmerksomheten mot:  de muslimske tyrkerne  («ottomanerne»)  OG de kristne vestlige kolonister  (med britene som de fremste eksponenter for kristne og vestlige interesser).

Både tyrkernes okkupasjon gjennom fire århundrer OG britenes mandat i det forrige århundret medførte en betydelig tilstedeværelse av både fremmede soldater OG av «fremmedarbeidere».  Det er også interessant at den arabiske befolkning i Palestina ble nær fordoblet i løpet av ca. 30 år (1882-1918). Dette skjedde innenfor samme tidsrom hvor jødene begynte å vende tilbake til fedrelandet, særlig som følge av pogromene i Russland.

------------------------

Hele Midtøsten-konflikten skyldes at jødene er blitt nektet sin stat  (sin hjemstavnsrett, sedvanerett og folkerett)  i mer enn 2000 år.  Man har de siste ti-år skapt et inntrykk av at den jødiske staten var en ny og fremmed konstruksjon i år 1948 og fortier dermed at jødene rettmessig fikk tilbake sin stat etter mer enn 2000 års fremmed okkupasjon.

Så lenge den norske almenhet ikke får saklig historisk kunnskap om rekken av fremmede stormakters  okkupasjoner  i Palestina gjennom mer enn 2000 år, vil nok forståelsen av Midtøsten-konflikten fortsatt styres og manipuleres av de kristen-europeiske og muslimsk-arabiske propagandister, som åpenbart har all interesse av at konflikten avgrensestil opprettelsen av staten Israel i år 1948 (eller til senere kriger).

For statiske  åpenbaringsreligioner,  som kristendommen og islam, er historisk og etisk bevissthet en farlig fiende. For den  dualistiske  ideologi  er nyanser bannlyst.  Dualismen nærer seg av konstruerte fiendebilder, slik den kristne forestilling om himmelen ikke kan tenkes uten dens absolutte motsetning:  helvete.  Forestillingen om «evig straff»  (for de «onde», vantro og ugudelige...)  er religionshistoriens verste og mest morbide frembringelse.  Autoritære religiøse ideologier, som kristendommen og islam, må ikke tillates å spre sitt giftige  (religiøst begrunnet) jødehat.  Dette irrasjonelle jødehat må tvert i mot avsløres og stilles til skue som det farlige, menneskefiendtlige og «syke element» det er.

Etterkrigs-generasjonene tok langt på vei et oppgjør med  nazismen, men ikke med antisemittismen!  Som vi vet er det kretser innenfor den kristne vestlige verden  OG  den muslimske arabiske verden som fortsatt sympatiserer med nazistisk ideologi.  Holocaust-fornektere finner vi blant muslimer/arabere  (jf. Yassir Arafats etterfølger, Fatahs såkalte «moderate» leder  Abbas og Irans leder  Ahmadinejad)  OG  blant kristne europeere  (jf. den katolske biskop Richard Williamson).

Det påhviler de kristne europeiske kirker et enormt ansvar for en «utluftning», dvs. for det moralske oppgjøret som nødvendigvis må komme. Så lenge de kristne kirker ikke tar tak i sitt eget religiøst-teologisk begrunnede jødehat/antsemittisme, har de liten eller ingen moralsk troverdighet.

Som kirkemedlemmer og borgere i et "statskirkeland" har vi alle medansvar for å verne om våre demokratiske og humanistiske verdier.  Å ta klart stilling  mot  antisemittismen er vår moralske plikt, i samsvar med det alvor og den intensjon som skapte  Menneskerettighetserklæringen.

Okkupasjonsmaktenes historie i Palestina

Det har bodd jøder i  «Palestina»  gjennom hele historien. Ikke alle flyktet etter romerikets okkupasjon og ødeleggelsen av den jødiske stat i år 70.  Jøder som ble igjen og de som flyktet har alltid minnet araberne, romerne og muslimene om deres folkerettslige krav til området.

Men den  «folkeretten»  som ble knesatt da jødenes stat ble ødelagt for  ca.  1900 år  siden, har etterlatt en respekt for romerretten som siden den gang synes å være bestemmende for synet på Israels grenser i dag.

Det var romerne som kalte den jødiske stat for  Palestina. Jerusalem ble omdøpt til  Aelia Capitolina.

Nordriket Israel og Juda i sør ble mellom 700 – 500 – tallet  f.v.t.  overfalt av det assyriske og babylonske riket.  Den jødiske befolkning ble i stort antall tvunget i eksil.  Fra 300-tallet f.v.t. dominerte gresk-makedoniske herskere, mens romerne okkuperte Palestina fra år 63 f.v.t. Palestina var altså okkupert i ca 800 år før romernes ødeleggelse.

Hovedårsaken til at jødene mistet sin stat og ble fordrevet, var i hovedsak at de nektet å dyrke okkupantens overhode som en gud.  Er det dette som har gjort europeerne så imponerte over romernes kirke-kristne teologi at de fremdeles har den i sine hellige bekjennelsesskrifter?

Etter år 600 e.v.t. opptrer perserne, araberne, de kristne korsfarerne, mongolene, mamelukkene og tyrkerne som aggressorer og okkupanter  før  vi får den britiske mandatperiode i årene 1918 -1948.  Ja, også Djengis Khans hærer invaderte Palestina på 1200-tallet.  Napoleon erobret Palestina i år 1799, men ble beseiret ved Akko.

Jødene har aldri bestrebet seg på å danne en stormakt, men deres naboer har i tur og orden i årtusener hatt Israel under okkupasjon. Vi europeere er så imponert over disse imperialistene (bl.a. romerne) at vår «statskirke» endog i dag etterplaprer den romerske keiserkirkes bekjennelse.

Keisernes og biskopenes kristne romerkirke

Opprøret mot romerne  (år 66-70)  endte i en katastrofe for jødene.  Ca. 1 million jøder ble drept. Jøder ble jaget ut fra Jerusalem og delvis landsforvist.  Mange ble ført til Rom som slaver.  Det jødiske folkets uavhengighetstrang ble så utålelig for de «hedenske» romerne at de gjorde kort prosess.

Sulpicius Severeus, fransk aristokrat og klostermunk født år 363 e.v.t., skrev bl.a. en populær biografi om «helgenen» Martin av Tours og en verdenskrønike som strekker seg fra skapelsen av verden til år 400...Verket gjenspeiler den kristne striden med arianismen. Severus skrev slik om den romerske ødeleggelse av Jerusalem:

«Jødene ble straffet på dette viset og ble tvunget i eksil til alle Verdens land, kun på grunn av sine vantro hender som de la på Kristus».

Gjennom de påfølgende århundrer ble dette (kristne) primitive antijødiske budskapet hamret inn og spredt av den kristne romerkirke fra prekestoler, skrifter og pamfletter, og det fikk juridisk legitimitet i lovsamlingen «Codex Theodosius» (438). Det var under den kristne keiser Theodosius at kristendommen på 400 - tallet ble romerrikets eneste tillatte religion.

Ingen må tro at denne antijødiske lovsamling var noe enestående. Tvert i mot ble jødehatet inkorporert i de fleste (kristne) europeiske staters lovgivning,  etter påtrykk fra Kirkens mektige menn.

«Jødene er dømt til evig slaveri», uttalte pave Innocent III i 1205 (dømt av hvem?).

I år 1268 kunne man i Den jødiske loven av Brunn lese følgende: «Jødene er fratatt sine naturgitte rettigheter og fordømt til evig elendighet for sine synder».  I Vatikanets  «Civita Catolica»  så sent som i 1890 krevde man opphevelse av jødenes rettigheter og ivret for raseskille  mellom jøder og resten av samfunnet, slik Kirken i de foregående århundrer hadde tvunget jødene inn i kummerlige og isolerte  ghettoer, hvor ghetto-portene ble åpnet og lukket til faste tider på døgnet. Det gjaldt for enhver pris å holde kristne og jøder atskilt.  Den norske «jødeparagrafen» er velkjent.

Den kristne antijødiske propaganda har vært fremtredende i norske historiebøker og lærebøker til langt inn i forrige århundre. Sporene i det skriftlige materialet lar seg ikke viske ut. Den kirkelige og teologiske litteratur er enorm – og avslørende. De fleste som fra tidlig barnsben av har gjennomgått kirkens «bibelhistorie» og «trosopplæring» har fått antisemittismens gift innpodet i årene (mer eller mindre tilslørt, mer eller mindre bevisst).

(Del II blir publisert om kort tid)

Mvh. G. Ullestad