Kjødet er skrøpelig

...sies det. Det kan lett være en unnskyldning for og legitimering av uetiske handlinger som seksuelle overgrep mot barn. Hvordan kan man forklare disse?

Det måtte jo komme. Skylden for de seksuelle overgrepene innenfor religiøse miljøer antydes å komme fra en moral i vårt moderne samfunn. Slik forstår jeg iallefall Liv Hegna, tidl. leder av menighetsrådet i St. Olav katolske domkirkemenighet når hun i VG i dag (8.4.) skriver: "Denne nye seksualmoralen har sine kilder i "den (antinaturalistiske) humanistiske psykologien". Denne psykologien åpner for seksuell frigjøring - i strid med katolsk morallære. Det er denne frihetsideologien Ratzinger/Benedikt har bekjempet".

Mulig jeg er vrang, men jeg tolker dette som et forsøk på å forskyve skylden vekk fra kirken selv og legge det over på det (sekulære?) frigjorte samfunnet - som er løsrevet ikke minst fra den katolske morallæren. Jeg tror folk flest vet forskjell på seksuell frigjøring og avgrensningen mot overgrep overfor små og forsvarsløse individer. Det er dette dreier seg om. Jeg skal la fortielse og interne sanksjoner (og fravær av politi som vi andre må og bør forholde oss til i slike sammenhenger) ligge.

I denne sammenhengen skal jeg unnlate å peke på alt det positive seksuell frigjøring har medført for moderne mennesker - til forskjell fra mennesker som tidligere var fanget i en angstbitersk og pietistisk tvangstrøye. Det er viktigere å søke noen forklaringer på hvorfor overgrep skjer i de mest prektige miljøer.

La meg heller peke på et fenomen som ofte oppstår i både politiske og religiøse miljøer preget av strenge regler for hva den gemene hop bør følge og adlyde. Ledere i slike miljøer kjemper "den gode kamp". Ofte virker det som om de, bevisst eller ubevisst, ser seg selv som hevet over slike strenge moralkodekser og påbud de forventer at andre skal følge. Det er "de andre" som trenger slike. Lederne selv er jo hyrdene som fronter og ofrer så mye i det ansvarsfull arbeidet de nedlegger for den gode saks skyld. Med en slik tankegang om seg selv og de andre, er veien til overgrep, lov- og regelbrudd ofte kort. Vi ser så altfor ofte politiske ledere og åndelige autoriteter som forsyner seg på den brede vei mens de for andre preker selvoppofrelse, forsakelse og selvransakelse som kjennetegner den smale sti.

For det andre, hva med i etterkant av skandalene rundt overgreps-biskoper og -prester som nå preger mediene - å se på den utbredte pedagogikken innen religiøse miljøer der man lærer barn ærbødighet for autoriteter? Hva med underdanigheten og respekten for symboler mange barn lærer seg - herunder også for menn i prangende klesdrakter, hatter og store kjeder? Kan den utbredte lydighetsetikken i religiøse miljøer gjøre barn mer sårbare for overgrep fra åndelige autoriteter? Jeg tror det. Det er kanskje vanskeligere for barn å avvise tilnærmelser fra åndelige autoriteter av kjøtt og blod når de er lært opp til å tro at de representerer noe hellig.

En av grunnene til at jeg håper mine barn holder seg unna religiøse miljøer inntil de eventuelt i moden alder selv ønsker å oppsøke religiøse trosmiljøer, er at jeg ikke ønsker at de skal internalisere den religiøse lydighetsetikken. Jeg ønsker og oppmuntrer dem til snarere å stille seg kritisk til alt og alle som utgir seg for å være sendebud og talsmenn for både dennesidige og hinsidige makter. Barn forstår at kongen er som deg og meg når vi forteller dem at han også må på do iblant.

Evne til kritisk tenkning og kritisk distanse setter sårbare personer i bedre stand til å møte en ikke perfekt verden. Også den som lokker med både pomp og prakt.