Verdikonservative reiser seg

Verdien av en klar mediastrategi

Media er som de fleste vet kjent som "den fjerde statsmakt" – og har en unik og skremmende evne til å kunne påvirke folkeoponionen og dermed samfunnsutviklingen. En som skjønte betydningen av dette til fulle var Joseph Goebbels – Adolf Hitlers propagandaminister. Ingen av oss må være naive for hvordan også Norge er et samfunn hvor svært mye av det som skrives og sies i media skyldes bevisst mediastrategi fra ulike hold.

Så langt har ulike pressgrupper lyktes uvanlig godt med å framstille verdikonservative, og spesielt kristne sådanne,  i et negativt lys. Gjerne med bruk av stigmatiserende merkelapper som ”mørkemenn” og så videre. De roper om raushet, romslighet og kjærlighet, mens de selv i virkeligheten fremmer meningenes diktatur og dermed er en trussel mot ytringsfriheten. Jeg tror deres strategi er i ferd med å slå sprekker.

Pressgrupper og lobbyvirksomhet

De samme pressgruppene jobber selvsagt også inn mot politikerne for å gå gjennomslag for sine saker. Et godt eksempel på dette er den nye ekteskapsloven, en lov som har blitt kalt "politikerloven" og "en lov uten forankring i folkeviljen" fordi den er et direkte resultat av langvarig lobbyvirksomhet fra LHH mot politiske partier. Mer om hvordan dette skjedde kan du lese her. To gode eksempler på aktive pressgrupper, er Human-Etisk Forbund og Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner som aldri lar en sjanse gå fra seg til å sverte kristne.

Media har aldri vært en uavhengig aktør

Norsk media har lenge jobbet iherdig for å framstille verdikonservative, og spesielt kristne, i Norge som en liten og utdøende gruppe i samfunnet - selv om virkeligheten er at Norsk Luthersk Misjonssamband alene teller over 50.000. Det finnes også en lang rekke andre store og små organisasjoner og miljøer på den verdikonaervative siden av kirkelandskapet.

At media forsøker på dette burde ikke overraske noen, fordi medias uavhengighet er en illusjon. De aller fleste norske aviser er født ut fra en politisk overbevisning. Bare tenk på A-pressen, som historisk har vært eid av LO og Arbeiderpartiet og har hatt som mål å formidle deres politiske standpunkter. Arbeiderpartiet har i dag ikke eierskap i A-pressen, LO eier i følge wikipedia fremdeles rund 45 %. Venstresiden i norsk politikk har tradisjonelt vært kritiske til alt som smaker av religion og kristendom, preget som de er av tankegods fra marxistleninismen.

Hvem er de verdikonservative?

De verdikonservative i Norge ønsker å verne om verdiene som har formet Norge som nasjon, er nedfelt i vår grunnlov og som beviselig har gitt dette landet framgang. Da kommer man ikke utenom kristendommen og vår kristne kulturarv. De ønsker å forandre for å bevare. De kristne blant disse verdikonservative tror at Bibelens ord fortsatt har relevans, også utenfor kirkerommet - for hele samfunnslivet – dermed også politikken. Disse ønsker å verne om troen, verdiene, holdningene og tradisjonene som gav Norge framgang - de samme verdiene som gjorde KrF til parti og samfunnskraft og har sikret partiet en viktig plass i norsk politikk.

Ikke bare kristne

Langt fra alle verdikonservative er kristne. Mange av dem finnes utenfor kirken og ønsker at Norge fortsatt skal ha et ankerfeste i den kristne kulturarven og de kristne verdiene. Det er også gansnke mange som blir verdikonservative for tiden, ganske enkelt fordi vi som aldri tidligere møter andre ideologier og filosofier i vår egen nasjon. Forskjellene kommer dermed mye tydeligere fram sett mot vår egen historiske arv. Vi ser derfor en oppvåkning for betydningen av verdier i det norske samfunnet, selv om mange, også topppolitikere, får problemer når de skal forklare hva verdier egentlig er. En god del av de verdikonservative utenfor kirken har funnet sin havn i politiske partier på høyrsiden. Men for svært mange av dem vil også KrF være et godt alternativ. Meningsmålinger viser da også at mange flere kan tenke seg å stemme KrF enn de som faktiske gjør det i dag.

Spillet om KrF

Det nye nå, er at den samme taktikken som har blitt benyttet av pressgrupper, lobbyister og media for å marginalisere de verdikonserative nå også benyttes av den liberale fløyen i KrF. Dette for å få gjennomslag for å omgjøre KrF til et kristendemokratisk parti med mer liberale standpunkter og sette et skarpt skille mellom tro og politikk. Denne interne lobbyen har en "mye større agenda", de ønsker å redefinere KrF i det politiske landskapet og gjøre betydelige forandringer i partiets politiske program. Dette sier blant andre Inger Lise Hansen rett ut i en rekke intervjuer. Hun og andre KrFere på hennes linje har til fulle skjønt betydningen av å bruke media aktivt for å fremme sine synspunkter, og langer ut mot "konservative" og "bedehusfolk".  Denne fløyen har, som Aud Kvalbein påpeker i et innlegg her på på www.verdidebatt i dag, vært aktive spillere i partiet lenge. Men nå har den liberale fløyen i KrF blitt mye mer aggressive, synlige og aktive, og har slik Erling Rimehaug skrev i en kommentar i Vårt Land tidligere i vår "kastet en stridshanske".

Uventet kamp?

Kanskje trodde den liberale fløyen i KrF at de skulle få lett spill, og enkelt få igjennom sin historiske reformasjon av partiet i en kritisk situasjon med historisk lave meningsmålinger. Men så langt tror jeg debatten og innsatsviljen fra den mer verdikonservative fløyen i partiet vist at det helt motsatte blir tilfellet.

Mitt inntrykk er at kampviljen blant de verdikonservative i KrF er større enn på lange tider. Mange som har følt seg stigmatisert og latterliggjort, har gjort nettopp det deres motstandere ønsket: De har blitt usynlige og passive. Noen har satt seg på gjerdet, andre har gått stille i dørene til andre politiske partier. Nå er deres holdning at nok er nok. Det er aldri for sent å reise seg opp.

Derfor er det både godt og klokt at både Aud Kvalbein og Finn Jarle Sæle nå står fram og kaller de verdikonservative inn på banen i KrF igjen. Som Sæle sier i dagens kommentar på websiden til avisen Norge i dag: Dette er ikke tiden for å melde seg ut, dette er tiden for å melde seg INN i KrF. Mange av grasrotfolket i KrF som jeg møter på min vei er mer enn kampklare. Vi vet at ting tar tid i politikken, men ingen må tro at det vi fronter i denne saken bare er noe som går over av seg selv. Vi skal gå på våre lokallagsmøter i fortsettelsen også for å være synlige og delta aktivt i debatten om framtidens KrF. Vi skal fremme resolusjoner. Vi skal bruke vår stemme når viktige valg skal tas. Det kan alle være helt trygge på!