Slipp far til

En far fortviler over at han møter en kosete kvinnekultur når han  engasjerer seg i sine barns  aktiviteter. Illustrasjon: Istockphoto/ Mads Størdal Vegstein

Jeg er far til to barn og har i lengre tid irritert meg over at det skal være så vanskelig for oss menn å få den naturlige plass som pappa og omsorgsperson som vi fortjener. Jeg har to flotte barn   en går i barnehage og en på skole. Vi har valgt å dele på omsorgen for barna og jeg har hatt stor glede av å kunne nedprioritere jobb i perioder for å ha mer tid til å være til stede i ungenes- hverdag. De kommer like gjerne til meg når de vil prate, som til sin mamma. Det setter jeg stor pris på.

Jeg har engasjert meg i -fritidsaktivitetene til barna og deltatt på foreldresamtaler og møter i barnehage og på skole. Frustrasjonen min handler om den klamme og kosete kvinnekulturen som rår i disse miljøene   med lite plass for mine synspunkter eller innspill. Under foreldresamtalene -henvender læreren seg konsekvent til kona mi. Jeg opplever at det jeg kommer med ikke teller like mye. Det er -vanskelig for meg å forstå.

På foreldremøter kommer- som regel flest mødre. Jeg vet ikke om det er fordi de er mer engasjert i barna sine enn fedrene, eller fordi møtene- passer best for dem. Også her opplever jeg at det er kvinnene- som kan koden best   det prates og drikkes kaffe og kan oppleves mer som en sosial klubb enn et møte hvor noe faglig og pedagogisk skal formidles. Jeg tolker det manglende oppmøtet fra fedre som et tegn på at det er flere enn meg som opplever det samme.

Selv om det er flere tiår siden det ble innført likestilling i Norge, så har det ikke ført til store endringer når det kommer til hvordan barnas hverdag organiseres. Både i barnehage og skole definerer kvinner i første rekke reglene og kulturen. Konkret opplever jeg at det til tider kan bli vel mye pratekultur og barn som lærer å pusle og perle. Det er mindre rom for litt barskere aktiviteter og fysisk utfoldelse. Jeg ønsker at min rolle som pappa og omsorgsperson skal bli tatt på alvor og brukes. Det er sikkert flere grunner til at det er få menn som velger å jobbe i barnehage eller skole, men vi er mange fedre som kan tenke oss å få komme fram med det vi har å bidra med. Så gi oss plass og bruk oss!

Hilsen frustrert tobarnsfar

Til frustrert tobarnsfar

Takk for at du lufter din frustrasjon med oss. Jeg tror du peker på viktige spørsmål knyttet til det å være pappa og omsorgsperson. Selv om det fortsatt er kvinner som tar ut den største andelen av -omsorgspermisjon når barna er små, er andelen menn som tar permisjon økende. Foreldre- deler i større grad på -omsorgen for barna enn hva som var vanlig tidligere, og flere fedre prioriterer tid med barna før karriere.

Likestilte? Norge har   som du sier   i flere tiår hatt like-stilling i samfunnet. Det betyr- ikke at likestillingen har kommet- like langt på -alle arenaer. Kvinnene dominerer innen offentlig omsorg og utdanning av barn. Men også på hjemmebane er det fortsatt flest kvinner som engasjerer seg og tar ansvar for barna og deres ve og vel, noe som også preger skolens og barnehagens foreldremøter.

Det er aldri en god posisjon å være utenfor, når en gjerne skulle vært innenfor. Noen ganger kan en aktivt bli holdt utenfor, andre ganger kan det være at en selv definerer seg ut og ikke føler seg hjemme innenfor gruppa. For meg høres det ut som du opplever begge deler i møte med det pedagogisk personalet og det du beskriver som en kvinne-kultur som preger foreldre-møtene og som du ikke føler deg hjemme i som far.

Du sier at du gjerne vil bli hørt og at du som far og mann har mye å bidra med.

Utfordringen består i at du ønsker å bidra til endring i et pedagogisk miljø som i hoved-sak består av kvinner og som sikkert mener at deres tilnærming- er best. I hvilken grad det pedagogiske opp-legget i skole og barnehage er preget av feminine måter å kommunisere på, løse konflikter eller valg av aktiviteter vil nok være forskjellig. Det handler om at kvinner er ulike og velger ulike arbeidsformer. Mer barske og maskulint -pregede pedagogiske tilnærminger som preger blant annet friluftsbarnehager, blir også i stor grad drevet av kvinner.

På tvers. Det er godt mulig at det pedagogisk personalet du møter, kan oppleve dine innspill som lite relevante -eller truende. Innspillene kan oppfattes som kritikk av det de holder på med   at det de gjør ikke er bra nok. Kritikk kan oppleves som en trussel og føre til motangrep eller ulike former for neglisjering. Hvis det primært er mødre som -følger opp og samarbeider med personalet, kan dine innspill lett bli oversett eller ikke tatt imot fordi det går på tvers av det de er vant til å tenke eller- gjøre.

Jeg vet ikke hva du allerede- har prøvd, men en mulighet- for å skape mer åpenhet og dialog kan være at du gir personalet- et tilbud; for -eksempel at du kan bidra ved å bli med på en turdag- med -ungene. Kanskje du kunne legge til rette for -aktiviteter du synes det blir for lite av i den kvinnestyrte hverdagen og presentere det som et -supplement til det eksisterende- pedagogiske opplegget. Personalet ville bli bedre kjent med deg og måten du tenker om ungene og deres hverdag, noe som sannsynlig vil åpne for en bedre og mer direkte dialog med deg også om andre tema.

Jo flere, jo bedre. Like-stilling skal gjelde både kvinner og menn. Mange kvinner har kjempet seg inn på menns -arenaer og møtt ulike former- for motstand underveis. - Offentlig omsorg for barn er en viktig arena som menn må kjempe seg inn på og hvor det kan oppstå motstand. Umulig- er det ikke. Hva med å få med seg noen andre fedre på laget? Dere kan sammen ta initiativ til aktiviteter og delta på -foreldremøter. Sammen er man mer enn dobbelt så sterk og det blir gjerne mer morsomt- å engasjere seg. I tillegg så vil det gi positive signaler- til andre fedre om at det er fullt mulig å ta en mer aktiv plass som pappa og omsorgsperson i møte med barnehage og skole.