Verdidebatt

Verdiløs verdidebatt?

Av Philip Reppen
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
Jeg hører til blant dem som uttrykker stor skepsis hver gang noen fremsetter en ytring om verdier. Når v-ordet kommer på banen, har jeg en ufravikelig tendens til å skutte meg, idet tankene dras mot kristeligfolkepartisk pekefingermoral og søvndyssende formaninger – eller enda verre, den sosialdemokratiske pjattheten som dynker ordet i åndsfraværende og politisk korrekt formålsløshet, med geipende henvisninger til byråkratflosklene  ’demokrati, ytringsfrihet og menneskerettigheter’. Det slår meg med alarmerende sjelsro at jeg gjesper høylytt til den slags utspill. I grunnen er det ganske merkelig, ettersom jeg kommer med min personlige religiøse overbevisning og forhåpentligvis noen indre kvaliteter som bagasje i tilværelsen, og slik sett burde ordet ’verdier’ være et husvarmt begrep i skrivende stund. Men slik er det ikke. Ordet verdier er for meg et dødt ord, for det taler ikke til meg, og jeg har mistanke om at dette gjelder for svært så mange mennesker rundt om i det ganske land. Verdier er blitt gammelmodig slagg, et slags heseblesende vedheng av noe vi forsøker å riste av oss, samtidig som det nekter å gi slipp. Den seneste verdidebatten som nå finner sted i Norge, kan til forveksling minne om rasling med luft.
Når jeg likevel har valgt å skrive om verdier, kan det være nyttig og hjelpsomt å skille mellom de samfunnsbærende og altomfattende verdier som karakteriserer mellommenneskelige forhold, og de indre, individuelle verdier som preger enkeltmennesket og dets anliggender. De har begge til felles en ganske snodig forkjærlighet for de enkle, dagligdagse ting – verdier blir sjelden diskutert i forbindelse med de store og viktige samfunnspolitiske spørsmål som velferdsstat, veistandard og videregående utdanning  – og verdiene synes å være gjenstand for en defensiv retorikk, der det handler mer om å forsvare og rettferdiggjøre noe fremfor å fremsette noe nytt eller komme med aktuelle forslag til forbedringer og nye tiltak. Mens de ’offentlige verdiene’ kan beskrives som samfunnslimet som sørger for gode, trygge og fungerende samfunnsforhold, er de ’private verdier’ – blant katolikker og klassisister ofte referert til som dyder – indre kvaliteter som har utslag for den enkeltes adferd, livsanskuelse og stillingtagen, og som bl.a. bestemmer den enkeltes karakter. Det interessante er at begge verdiene er meget dypt sammenvevet, slik at de ’offentlige verdiene’ – om vi kan bruke et slikt diffust uttrykk – alltid vil være en forlengelse av de private, mens de private vil alltid påvirkes av de offentlige verdiene.
En annen kuriositet – om det da kan kalles en kuriositet i det hele tatt – er at vi alltid synes å diskutere de offentlige verdiene som om de skulle være totalt uavhengige av de private. I spørsmålet om Muhammad-tegninger og ytringsfrihet snakker vi utelukkende om samfunnsverdier og sjelden, om noensinne, om de private verdiene. Ytringsfrihet er blitt betegnet som en ”norsk” eller ”vestlig” verdi vi alle må hegne om. Hvorfor? Fordi vi tilhører det norske eller det vestlige samfunnet. Det dypt forringende ved denne typen uttalelser er at vi totalt fjerner oss fra et personlig ansvar, og vi plasserer derved en barriere mellom hva som kreves av meg som person – i kraft av å gjøre det moralsk riktige – og hva jeg som person måtte mene i kraft av å adoptere storsamfunnets forståelse av hva det moralsk riktige er. Dette er i hovedsak grunnen til at den norske verdidebatt, ved siden av de mange unyanserte kommentarene som kommer for en dag, er såpass håpløs og såpass intetsigende. Eksterne verdier og interne verdier er to sider av samme mynt. Vi krever ingenting av oss selv for å utvikle vår personlige karakter, men vi har ingenting imot å kreve noe av de andre for i dette henseendet å ”utvikle” – eller binde - deres borgerskap med vårt borgerskap. Det farlige med dette er at vi skiller mellom den offentlige person, og den private. Jeg som aktør i den offentlig sfære kan ikke operere med andre sett av verdier som det private individ innenfor husets fire vegger. Selvfølgelig har vi ulike sosiale roller, men vi kan i liten grad operere med ulike verdier offentlig og privat dersom disse verdiene skal ha mening eller troverdighet. En annen svært betenkelig side ved dette er at vi på samme tid ribber ordet ’verdi’ for alle konnotasjoner med, eller henvisninger til, moralens skumle univers. I en offentlig sfære blir verdier derfor utelukkende grunnormer skapt for å sørge for ’godt fungerende og tolerante samfunn’, fremfor å dyrkes som goder i seg selv, en slags avart av Norges Lover som ikke har lovgyldig mandat i det hele tatt – og som jusstudent finner jeg dette ganske interessant; den smålige pjatt om verdier synes å handle mer om hvilke leveregler alle bør innrette seg etter, fremfor leveregler som bør lovprises for sin egen natur, sin egen iboende godhet. Dersom verdiene vi diskuterer utelukkende fungerer som paragrafer og ikke som moralske karakterutviklende premisser, vil den norske verdidebatt falle for sin egen urimelighet, og for sin egen dobbelmoral.
Det blir således ikke en debatt om verdier, men utelukkende om sosiale spilleregler. Verdier har en annen dimensjon ved seg. 
Det er også en annen side ved dette. Fordi den norske verdidebatten ofte har den vonde vanen med å henfalle til påbud om hvilke verdier som skal være gjeldende i Norge som norske verdier (les: hvilke verdier alle nordmenn bør adlyde i kraft av å være norske borgere i Kongeriket Norge), fremfor at de ivrige debattanter  argumenterer for sine syn ved å meddele viktighet, relevans, dypere implikasjoner, moralsk ståsted, kort sagt hva som er verdifullt ved deres egne syn, vil den nåværende og de kommende verdidebatter kun handle om hvordan mennesker skal innrettes og konformeres – ikke til verdiene i seg selv – men til den store masse som krever retten til å definere hva en nordmann er. Dette vitner hverken om ’verdibevissthet’ eller stor bekymring for tilstanden til de norske verdier, men om et folk som er bunnløst usikre på seg selv. Min teori – og jeg har ingen motforestillinger om at den vil passere ubestridt – er at det norske folk i sin streben etter å skape en norsk identitet for det tjueførste århundre med Spaniaturer, iPhone’s og moskeer i sine fulle utbredelse, søker å grunnfeste denne identiteten ved å ty til verdier, som i det hele og det fulle er ganske abstrakte begrep, og som få med oppriktighet kan hevde opptar hele dagen deres. Det er med andre ord et nasjonalt definisjonsproblem vi har mellom hendene. Det er ganske påfallende at vi på den ene siden ser at svært mange nordmenn ønsker innvandringen (og forhåpentligvis innvandrerne) velkommen, men plutselig blir svært så verdibevisste i et ellers tilnærmet gjennomsekularisert samfunn når ytringsfriheten skal ”testes” ved å lage noen streker på papir. Er vi mer norske fordi vi har ”lykkes” i å bruke ytringsfriheten til å fornærme og såre andre mennesker? Har vi i vårt overforbruk av ordet verdi gjort oss selv, og dertil den norske nasjon, mer verdifulle? Har vi skapt oss selv påny i vårt eget selvbedrags bilde, hvor vi intetanende forsøker å skape mening i et samfunn hvor alle er tilnærmet frie, og hvor individualisme synes å være den bærende norm? Jeg tror det. Vi er ikke så redde for islam som vi er for oss selv. Det later til at Thomas Hobbes var på sporet av noe viktig når han reflekterte over uttrykket homo homini lupus – mennesket er menneskets ulv. Vi er så inderlig opptatt av de norske verdier fordi vi frykter at de ikke er allmenne; ikke opplest og vedtatt, og vi skriker etter å være i stand til å definere dem. Det er ikke styrke, men svakhet. Det er ikke standhaftighet, men usikkerhet.
Dette er – pussig nok – en av grunnene til at jeg er konservativ. Konservatismen, en ikke-ideologi i vesen og tankegang, hevder at vi i samfunnets konvensjoner, til tross for dets uperfekte utforming og mange kritikkverdige aspekter, faktisk oppdager røttene til det som kan beskrives som verdier. Samfunnet er ikke bare bygget på politiske dekreter, det er også organisk, og bør moderniseres og videreutvikles slik. Nordmenn som skjøtter sin historie og lærer av den, vil finne at samfunnet ikke kun består av meg og deg og alle andre, men også av erfaringer, både i fortiden og nåtiden. Vi må lære, i denne viltre og travle tidsalder, å ta oss tid til å erfare. Vår følelse av hva det vil si å være en nordmann må også komme fra de erfaringene nordmenn gjør. I erfaringen kommer ofte de gode refleksjoner, og i de gode refleksjoner, våre mest dyrebare verdier.

Les mer om mer disse temaene:

innvandring

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt