Bønn og bekjennelse i KrF

Spørsmålet er ikke nytt. Partistrategene har de siste 40 årene strevd med det. Hverken Kjell Magne Bondevik, Valgerd Svarstad Haugland eller Dagfinn Høybråten har vært i tvil om hvilken retning partiet bør velge, men å si det høyt og med stor tyngde, har alltid vært vanskelig.

Et politisk parti kan ikke agere som en fagforening eller interesseorganisasjon. Skal det bli tatt seriøst av mulige samarbeidspartnere og politiske motspillere, må det fremstå som en størrelse som tenker helhetlig om det å drive politikk.

Tenker annerledes. Dette er det i stor grad enighet om i partiets tillitsmannsapparat. Problemet er at den kristelige grasrota tenker annerledes om KrFs oppgave i samfunnet. Dette ble godt synliggjort reportasjen i Vårt Land sist onsdag. Magne mente at KrF gjorde et scoop da partiet fikk Linda Austnes inn i lokalpolitikken på Sunnmøre. To år etter vurderer hun å kaste inn håndkleet. Hun har fått nok av KrFs liberalisme, sier hun. I samme reportasje står Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet klar til å ta imot Austnes og hennes likesinnede.

Dette illustrerer Dagfinn Høybråtens dilemma. Han ser at det er riktig å profilere KrF som et helhetlig politisk parti. Dersom han forteller at dette er partiets prosjekt og understreker det med at bekjennelsesplikten for tillitsmennene skal oppheves, er det duket for avskalling fra den lavkirkelige delen av stemmegrunnlaget.

Når partiet allerede er kommet ned på firetallet på gallupene, er det et lite fristende alternativ å tape enda flere støttespillere. Da nærmer sperregrensen seg stygt.

Vegring. Selv da oppslutningen var både på 8, 10 og 12 prosent, vegret partiledelsen seg for å ta denne grunnleggende diskusjonen om partiets sjel. Det ble noen overfladiske forsøk, både fra Kjell Magne Bondevik og Valgerd Svarstad Haugland. Sistnevnte lyktes best ved å ta i bruk et av de sterkeste symbolvirkemidlene: Man kunne være en god representant for KrF selv om man tok seg et glass vin.

Det var nok ikke grunnen til at oppslutningen føk opp til 13 prosent. Partiet red på en kontantstøttebølge. Deretter kom regjeringsdeltakelse med mye frustrasjon og dalende galluper. Hverken Svarstad Haugland eller Bondevik hadde tid til å pleie partiorganisasjonen. Valgerd forsvant med KrFs havarikommisjon, og Dagfinn Høybråten fikk oppgaven med å gjenreise partiet.

For lettvint. Det har gått dårlig. Men det er altfor lettvint å legge skylda på Høybråten. Tidligere ledere i KrF må være med å dele ansvaret for at det er gått som det er gått. Da Bondevik begynte å reformere partiet på 80-tallet, konsentrerte han seg om å få med de unge og fremadstormende om den tenkningen. Han regnet med at grasrota ville følge med på ferden. Etter mange års slåsskamp med den såkalte «firerbanden», var han dessuten ikke mye lysten på å utfordre den delen av partiet som kom fra lekmannsbevegelsen.

Ikke realistisk. Valgerd Svarstad Haugland forsøkte også, men det var vanskelig å slå gjennom i alle lag om at KrF skulle være et kristendemokratisk parti. Grasrota i partiet trodde de stemte på et annet parti enn det lederne ville ha. En del av KrFs velgere gikk til urnene i den forestilling at Norge igjen skulle bli en «kristen» stat, med kristne formålsparagrafer, statskirke og alt som hører til. Uforbeholden støtte til Israel ble også en del av det samme bildet. Det ble ikke sagt sterkt nok at det ikke var realistisk å få tilbake den norske enhetskulturen der kristendommen hadde en så sterk plass.

Men tankene har levd videre. Etableringen av og politikken til den rødgrønne regjeringen har skapt mye frustrasjon på høyresiden. Kretsen rundt Finn Jarle Sæle og Norge IDAG er blitt svært høyrøstet i at KrF må være tydeligere, slik at avkristningen kan stoppes. Det kunne gjøres ved å samarbeide med Fremskrittspartiet. Dette avviste Høybråten på landsmøtet, og konflikten toppet seg da Sæles støttespillere etablerte Kristenfolket. no rett før stortingsvalget.

Klassisk utgang. Debatten i kjølvannet skremte mange av KrFs moderate støtte-spillere. Det ble en klassisk utgang av fløystrid i et politisk parti: Partiet mister velgere på både på høyre- og venstresiden.

Etter valget har verkebyllen utviklet seg. Den lokalpolitiske konferansen i Stavanger sist helg skulle være et forsøk på å reise kjerringa. Det lyktes bra inntil 2. nestleder Inger Lise Hansen valgte å eksponere seg i Aftenposten.

Så kan man spekulere i hvorfor Hansen valgte å gå ut på denne måten. Den mest sannsynlige forklaringen er at det var en frustrasjonshandling som har bygd seg opp. Det forteller at samarbeidsklimaet i ledelsen er alt annet enn godt.

Politisk forbilde. KrF arrangerte fest for Valgerd Svarstad Haugland da hun fylte 50 år. Der sa Inger Lise Hansen at hun så på Valgerd som sitt store politiske forbilde. Den tidligere lederen har lenge holdt seg taus om striden i partiet, men torsdag lot hun høre fra seg. Et leserinnlegg i Vårt Land, signert indremisjonshøvdingene Gunnar Prestegård og Karl Johan Hallaråker, ble for sterk kost. De oppfordret til forbønn for Dagfinn Høybråten.

Valgerd tolket det som et spark til Inger Lise Hansen og uttalte at dette var et typisk eksempel på åndeliggjøring av politikken, som det ikke bør være plass for i Kristelig Folkeparti.

Det bryter på dypt vann når gamlekara refses for at de bruker bønn og bekjennelse som virkemiddel i KrF. Slik har det alltid vært, men nå er den tid kommet at det blir en reell diskusjon om slikt skaper for mye dissonans i partiet.