Utilstrekkelige julemamma

Det er flaut, men stjerna i vinduet kom ikke opp til første, utelysene virker ikke og bare vise menn vet hvor ekstrapærene er. Nå ligger hele julestemninga i gangen i en stor knute som vi hastig tråkker over på vei inn og ut. Akkurat da vi skulle tenne du grønne glitrende, da nettene ble lange og kulda satte inn, oppdaget vi at fasaden til heimen var full av alskens, og det tok en hel kveld med feiekost og løvsuger i skinnet fra en arbeidslampe og en stjernesol, før gjestene kunne tråkke gjennom et julekoselig tun med julestemte fakler og lys, på vei til familien Alt på stell. Julen er også en lysfest, og derfor bør Moder tidlig kjøpe inn mengder av lys, helst håndlagde, og aller helst dyppe dem selv, skal det bli folk av barna og lys i stille grender. Adventskransen bør lages av kortreiste, økologiske naturmaterialer, gjerne sammen med en kvitrende venninnegjeng, og henges opp som et høyst personlig trofé på døra og ønske ti tusende gange velkommen til søte paradis og et fagert rike på jord.

Julekalender og morgenoppmuntring i mørkeste førjulstid hadde vi ikke tenkt på en gang da vi tilfeldigvis passerte Askepottkalendere på halv pris. Tenåringen godtok Kinderkalender (til 199 kr!) etter først å ha forlangt pakkekalender til alle mann = tjuefire ganger tre = søttito små gaver som skal pønskes ut, shoppes og pakkes. Skulle jeg rukket det før alle adventslysene hadde brent ned og tatt fyr i julemansjetten, måtte jeg tatt et langtidsfravær med kvinnelig/kjønnsnøytral livsstilsdiagnose; Være med på alt og dermed Dønn Utslitt. Og med tanke på at tenåringer ikke ønsker seg noe til under to tusen, så er pakkekalendere egentlig bare for enebarn, og det burde stått i Norges lover, så slapp man den diskusjonen.

Ikke har vi bakt pepperkaker og pakket dem inn i cellofan og hengt dem opp til alles beskuelse i vinduet, og kommer ikke en gang på syv sorter julekaker på stående fot. Jeg husker bare at vi aldri rekker å male kakemennene. Og at smultringene kommer fra boden på vei ut av Sørlandssenteret. Pepperkakehuset vårt blir som i fjor et billig byggesett fra Rema, og så la ungene bombe det med klissete melis og seigemenn an mass. Plantet på et brett med bomull, ser det bokstavelig talt hjemmelaget ut, og det er jo heldigvis det riktige estetiske uttrykket nå i juletider, hvor det skal ose av barnehender, home made og nostalgi, toppet med en glorete nisse i pipa, i stilløst selskap med en uttrykksløs og fjern engel i skjul.

På hjemmekontoret ligger et halvskrevet julebrev om slekters gang og alt som skjedde i de dage. Den nye bildeprinteren som skulle spytte ut bilder av englebarna viste seg å ikke være programmert for julesamarbeid og hastverk, og barna kom ut med striper og blekkflekk på feil format. Og skal vi også i år sende til alle de gamle tantene og onklene, og hvor mange av dem er egentlig gått bort i løpet av året?

Tradisjonen tro ble julepresangene kjøpt så økonomisk tidlig at jeg har glemt hva jeg kjøpte og hvor mye det kostet. Jeg kjøper derfor flere, og kjapp hoderegning vil etterpå vise at jeg har kjøpt julegaver for en formue mer enn nødvendig og hva vi har råd til. Og vi kan ikke gi penger med bare ett tastetrykk i nettbanken eller strøkne lapper fra banken i en hvit konvolutt på lur, for det ville virke litt kaldt. I stedet har vi gått oss over sjø og land for å finne noe personlig som beviser at vi kjenner mottakeren svært godt. Og gavene har jeg lyst til å pakke inn i to lag med papir, først et litt sofistikert julepapir med dempede farger, og så cellofan på utsiden. Og båndet rundt skal matche, og julekortet passe til innholdet, mottakeren og innpakningspapiret. Og innen alt det er gjort, er det påske. Kjapt og etisk alternativ er geit eller sykkel med medisiner, med Til Afrika Fra overvektig, dødssliten og stressa nordmann med dårlig samvittighet.

Og hva med fuglene? Vi må huske å sette opp fuggelband og kjøpe julesolsikkefrø til julefuglene. Noe annet ville være hjerteløst, og det er jo ikke mødre, i hvert fall ikke i juletider. Og alle juleavslutningene. Vi må kjøpe nissedrakt til julekoret, trollkattdrakt til turnavslutningen og engledrakt til Lucia-frokosten i barnehagen. Og hva med julesokken? Har vi egentlig en til hver, eller hva brukte vi i fjor. Og juleeventyr bør jo alle barn ha med seg fra barndommens juleeventyr. Og så skulle vi begynt å øve på julekvad og julesanger med barna, så de ikke sitter der på julaften med lepper som beveger seg helt feil i forhold til gjestene for øvrig, og blir stumme fra vers to og utover. Det kimer snart i klokker, og juleblomster og paradisgrønt må i hus. Jesus i krybba kan umulig bli født i Betlehem uten omgitt av juleglede, julestjerne, svibler, alpefioler, asalea og det hev ei rose sprunge. Synes også å huske at Josef mistet hodet i fjor, så han må fikses, sannsynligvis av husfar og lynlim. Heldigvis har feminismen gjort slutt på julerengjøring, så vi slipper å sverte tak og vegger i vårt lille musehull.  Juleheftene lager kjapt julestemning, når jeg bare får dem ned fra den støvete esken på loftet. Må kjøpe mandel i grøten-presang som skal passe til alle uansett hvem som får den - en helt aldeles umulig oppgave som må være oppfunnet av et rett og slett slemt menneske.

Juleverksted er ikke gøy for noen over 1,5 meter. Det må vi være voksne nok til å innrømme. Men julekoselige ankommer vi likevel julebula med barnlig lyst, tusene barnehender, glitter og limpistol, og tretti kroner i en konvolutt merket med barnets navn. Egentlig burde vi også  organisert et avslappet og kreativt juleverksted hjemme med bare familien samlet, med julemusikk i bakgrunnen og fat med hjemmebakte småkaker og mandariner med nellik, og klossete barnehender som tålmodig og ivrig blir hjulpet av tindrende og lattermilde overskuddsforeldre til å lage dorullnisser med bomullsskjegg og limkladder. Men vi må tilstå; vi orker ikke, og dessuten har vi ikke tid!

I bakhodet erindrer jeg at jentene mangler strømpebukse til julekjolen, og var ikke den minste vokst ut av lakkskoene fra i fjor eller var det den mellomste? Nb! Jeg må sjekke om det er flekker på kjolene og om blusene er strøket. Tenåringen trenger jeg ikke tenke på. Det vil uansett bli et upassende og uforståelig antrekk innkjøpt svindyrt på egenhånd i merkelige butikker på shoppingsentre langt fra enebærbusk, jolefred og ein vesal stall.

Et trendy, naturlig, eksotisk, nordisk og bonderomantisk pyntet julehus får vi ved å dra kvist og kvast inn fra bånnfrossen hage, moteriktig mikset med en formue i eksotiske orkideer og reinsdyrskinn på alle stolene (..) Toppet med gull, røkelse og myrra, norske flagg og høyt i toppen den blanke stjerne, kan de tre konger fra Saba ankomme, uten å ringe på forhånd. Rødt er helt ut med mindre du skal style til jul med din glede på hytta. Julebordet er et vers for seg og trenger i år visstnok ikke å matche resten av huset heldigvis. Så da er det fritt fram for å plassere høye lysestaker og blomstervaser rett foran gamle gretne onkler, tomtegubber og snerpete tanter. Men huff, sånn tenker mamma bare når hun er sliten, og et lite øyeblikk føler at det blir litt for mye for henne i julestria.

Og det hadde jo vært toppen av førjuls lykke og prestasjon å invitere venner til en feststemt adventsaften i julepyntet hus og svingt oss i kretsen til Sissel, Carola og Helene i hoppsatakt og danset rundt i ring, ring, ring. Et kjærkomment avbrekk i den hastige førjulstiden, og vi skulle le av småtingene vi hadde igjen å gjøre før jul. Og vertinnen skulle servere et hjemmelaget koldtbord med enkle, men tradisjonsrike juleretter krydret med kjærlighet og gjestfrihet, og alt skulle være laget på forhånd, så hun kunne vise seg sprudlende og avslappet i ny julebluse i det festlige lag hele aftenen. Før det skulle vi i hvert fall fått brygget juleøl og laget julepostei, lammerull og sylte og sursild, og bakt lefser, brød og flatbrød, for ikke å glemme riskrem, multekrem og plumpudding. Og hvis jeg mot formodning ikke skulle rekke det, kunne jeg som en hastekoseløsning invitere mine nærmeste venninner til en hyggelig kopp julete fra nostalgisk pose med julemotiv og noen ferske småkaker fra et passelig småpyntet bord i lilla og aubergine – trendfargene som har vært med oss hele høsten og skal være med inn i adventstiden. Sukk!

Men vi skal i hvert fall på julebord. Der kan vi bare få og ikke gi, og det passer godt for to slitne førjulskropper sugne på litt glamour. Antrekket kostet halve skatten og to lørdager fra butikk til butikk i Markens. Husfaren kan jo bare ta på seg dressen. Mamma har heller ikke i år rukket å slanke seg, og magen vil dermed svulme under den lille sorte etter desserten og resten av aftenen. Jeg burde også vært på årlig service på julehudpleie og fått stelt på meg noe glød i fleisen. Litt glitter i håret kan jo eventuelt avlede oppmerksomheten fra mørke ringer under øynene og en litt slitenlutet kroppsholdning.

Å! Det holdt jeg på å glemme. Burde vi ikke også vært med på julekultur, for eksempel julekonsert, juleteater eller lightvarianten julekino? Se julekrybbe live, så budskapet får fatt i oss liksom. Hele familien sammen kledd i røde eller mørkeblå ulljakker med nostalgiske strikkeluer og nypussede støvletter, roser i kinna og gylne stjerner som blinker i øyne fulle av adventsforventning. På vei dit skulle vi julerusle under julelysene i julegatene og besøke et julebakeri under himmelhvelven blå og drikke gløgg og gumle småkaker badet i smør og sukker og smult og karbohydrater, bakt av koselige julebakere så god og søt med en bmi på minst hundre.

Og når skal jeg få tid til tid og ettertanke i adventstiden, og når er det juleroen skal senke seg?

Julaften og Frelsars fødselstime, barnetro og kirkegang har jeg ikke rukket å tenke på en gang. Jeg er så glad hver julekveld, skimtes langt der framme et sted i snødrevet, en gang etter at vi har vaske golvet og børi ved og sett Hummel og Nome. I mors lille drøm om en perfekt julefamilie så skulle vi vel egentlig holdt hest eller reinsdyr, så vi kunne ankommet som storfolk med ringlende bjeller og saueskinn når det kimer til julefest under deilig er den himmel blå. Ganske upraktisk og helt uforenelig med virkelighetsnær ikkeplanlegging alla julekvelden på kjerringa.

En stjerne glimter matt. Langt fra Betlehem sitter mor bortått glaset og gråter en skvett, og ber til høyt i himmerik om nåde, mer tid og julestemning på en deilig jord. Sliten og utilstrekkelig, bevæpnet med nyinnkjøpt julebok med tre hundre sider om hvordan alt skal være hvis sine arme små skal vokse opp i et hjem med tindrende tradisjoner og barndomsminner om mamma som vennlig og lønnlig iblant dem gikk. Så hvis jeg begynner i januar kan det være at jeg er ferdig neste jul, eller hvis jeg begynner nå er jeg kanskje ferdig til påske. Eller kanskje jeg skal overlate det hele til husfaren? Da ville alt vært unnagjort på én dag; nemlig lille julaften; penger til alle, gavekort til mor, julebakst fra Europris, én handletur for ribbe, nøtter og julebrus, og stort tre fra utsiden av nærmeste dagligvarebutikk, la ungene pynte det og så se barnetv hele romjula, svigermor fikser svoren og bare én av eskene med julepynt fra loftet – det holder!

En kortere versjon står på trykk i Vårt Land lille julaften 2009.