Verdidebatt

Myter og fakta om samarbeid

Av Erik Lunde
Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.
I vår sa KrFs landsmøte, med overveldende flertall, nei til et regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet. Over 90 prosent av landsmøtedelegatene mente den store avstanden i verdier og politikk gjorde det umulig å sitte i regjering med det liberalistiske partiet. I etterkant av valget er det flere som har brukt samarbeidsvedtaket som en forklaring på KrFs skuffende resultat ved stortingsvalget. Denne analysen har store svakheter. Først og fremst fordi den ikke tar utgangspunkt i fakta. Det er på høy tid å avlive noen seiglivende myter om forholdet mellom KrF og Fremskrittspartiet.
Den første myten er nettopp den at det skal finnes et stort sug etter mer samarbeid med Fremskrittspartiet blant KrFs medlemmer og sympatisører – og at partiets samarbeidslinje hindrer velgervekst. Ingenting i det vi vet om KrFs medlemmer, velgere og potensielle velgere tilsier at dette er tilfellet. I en undersøkelse som Sentio har utført, sier bare 7 prosent av KrF-velgerne at de ønsker regjeringssamarbeid med Fremskrittspartiet. Faktisk er det like mange som ønsker å sitte i regjering med SV. Fremskrittspartiet er det partiet som suverent flest oppgir når de blir bedt om å nevne partier KrF ikke bør samarbeide med. Denne opinionsundersøkelsen føyer seg inn i rekken av meningsmålinger som viser at KrFs velgere ikke ønsker å sitte i regjering med Fremskrittspartiet.  En undersøkelse blant våre medlemmer som ble foretatt i høst, gir for øvrig det samme bildet.
Selvsagt finnes det områder av landet hvor ønsket om Frp-samarbeid står noe sterkere, slik som i Sør og deler av Vestlandet. Men alt tyder altså på at KrF hadde brukket ryggen dersom partiet hadde gått i regjering med Siv Jensen og co. Det samme ville for øvrig vært tilfellet ved et samarbeid med Arbeiderpartiet, som det også er stor motstand mot. Landsmøtet opptrådte altså i samsvar med sine egne medlemmer og velgere da det vedtok et samarbeid med utgangspunkt i sentrum.
Den andre myten som har vist seg å være overraskende livskraftig – er at KrF skal behandle Fremskrittspartiet som ”spedalsk” og ikke ønsker å ta i partiet med ildtang. Fremskrittspartiet liker ofte å ta en offerrolle og fremstille det som om alle de andre partiene er imot og forfølger dem. Sannheten er at KrF har samarbeidet konstruktivt med Fremskrittspartiet i alle saker der det har vært politisk grunnlag for det.
Om det er noen som har opptrådt arrogant, må det være Fremskrittspartiet. Carl I. Hagen uttalte i valgkampen for noen år siden at ”KrF er det største problemet i norsk politikk”. Til en finsk redaktør sa han omtrent samtidig at ”Norge ikke trenger KrF”. Og den nåværende Frp-lederen la seg ikke på et særlig mye høyere nivå da hun på en videregående skole sa følgende om KrFs leder: ”Han har aldri smakt alkohol og aldri vært full, men skal tre alle fordommene sine ned over hodene på oss. Jeg hater sånne politikere”.
En siste myte, som også har vist seg å ha ni liv, er at Fremskrittspartiet sikrer ”kristne verdier” bedre enn KrF. Nå er det høyst individuelt hva folk mener med ”kristne verdier” – ja, selve begrepet er egentlig ikke særlig treffende. Partiene bør holde seg for gode for å konkurrere i kristelighet og ingen partier kan ta patent på kristen politikk.
Likevel må det være lov å peke på at Fremskrittspartiets ja til store sosiale forskjeller i samfunnet, deres forslag om gigantkutt i støtten til verdens fattige og fornektingen av klima- og miljøproblemene befinner seg et godt stykke unna det klassiske, kristne samfunnsengasjementet. Det er også oppsiktsvekkende at en del av de som markedsfører seg selv som blant de mest verdikonservative aksepterer ja til aktiv dødshjelp, forskning på og sortering av ufødt liv, friest mulig flyt av alkohol og grovporno på tv-skjermen – for å kunne stemme på Siv Jensen. Den liberalistiske ideologien Fremskrittspartiet er tuftet på, med markedstenkning på stadig flere områder av samfunnslivet og en romantisk forestilling om at en hver er sin egen lykkes smed, står også svært fjernt fra fellesskapstanken i kristen, sosialetisk tradisjon.
De som velger å se bort fra alt dette, og fortsatt hevder at Fremskrittspartiet er det eneste alternativet som sikrer de kristne verdiene, må etter mitt skjønn ha fulgt dårlig med på søndagsskolen.

Les mer om mer disse temaene:

politikk

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt