Sentralstimulans til hverdags

(

Noen refleksjoner etter ”Er jeg normal?” – en britisk dokumentarserie om avhengighet på NRK3 søndag 15.11.09 kl 20.

)

Rus er så mangt for tiden. Tradisjonelt forbindes jorustemaet med alkohol og narkotika. Den akk så utdebatterte, velkjente fylla og/eller dop i ugrei forening og i helseskadelige doser. En vanedannende, usunn belastning for kropp og sjel forbeholdt noen stakkars sjeler som gradvis mister styring på eget liv, og som utgjør et formidabelt sosialøkonomisk problem for samfunnet.

Men rus og avhengighet er ikke lenger bare hva det engang var. Nå har det blitt så mye, mye mer. Hvor grensen går for hva som er uskyldige hverdagsdrifter og interesser i normal, positiv utfoldelse, og hva som er mer sykelige, helsetruende manier er vel mer opp til medisinsk fagekspertise å vurdere. Den britiske atferdsforskeren dr.Tanya Byron hevdet i overstående program at atferd i det 21.århundret gir samme produksjon av vanedannende dopamin i hjernen som rusgiftsubstanser. Det er altså vitenskapelig dokumentert at man kan bli like avhengig av visse typer atferdsmønstre som av toksiske rusmidler, selv om de fysiske konsekvensene ikke er på samme destruktive nivå. Men i begge tilfeller snakker man om irreversible, langvarige vanemønstre som følger Maslows belønningsprinsipp i form av uforsvarlige mengder dopamin. Man mister gradvis selvkontrollen.

For når alt kommer til alt: Når er nok egentlig nok? Når f eks livskvaliteten reduseres, gleden forsvinner og ensomhet og kjedsomhet kommer sigende, da forstyrres også lett den gode balansen i livet. Samtidig vekkes vårt hormonstyrte behov for å kompensere og gjenopprette likevekten. Følgelig blir det nærliggende å ty til substitutter som på ulike måter kan fylle tomrommet, gi oss trøst og gode vibrasjoner.  Og dersom vi alle er predisponerte for denne avhengigheten, hvem av oss slipper da egentlig unna?

Sentralstimulerende stoffer fåes nemlig ikke bare på apoteket, polet eller Plata. De produseres faktisk i kroppens egen hormonfabrikk, som igjen utløses av ytre påvirkning og aktivitet. Rus trenger sånn sett ikke bare å være et negativt begrep, og motsatt kan for mye stereotyp edruelighet også lett bli for mye av det gode. Jeg spissformulerer meg med hensikt, og med overhengende fare for å misforstås og tas i verste liberale mening. Selvsagt er det også stor forskjell på hormonsvingninger og rusgifter. Men ærlig talt: Studerer man fenomenet i makroperspektiv, kan det saktens virke som om det er nedlagt et aldri så lite "rusbehov" à natura fra skapelsens side i hver og en av oss?

Et avhengighetsproblem kan jo faktisk defineres og diagnostiseres ut ifra flere parametere. En ting er hva som finner sted i påvirket tilstand , en annen ting er hvordan abstinensene melder seg dagen derpå. "Etter den søte kløe…" Signalene er ihvertfall mange og sterke når stimulansen uteblir: Rastløshet, konsentrasjonsmangel, irritasjon, depresjon, søvnproblemer... Tilsynelatende uskyldige småfetisjer og skapbegjær er kanskje ikke noe annet enn moderne avgudsdyrkelse i forkledning? Kanskje har vi alle vårt eget lille "Plata", der vi setter våre sårt tiltrengte skudd til hverdags – i hemmelig ensomhet eller sammen med andre dophuer?

Ta sex for eksempel. Et i utgangspunktet uskyldig medfødt, naturlig behov i jevnlig drift hos friske, normale mennesker. Men hvor går egentlig grensen før den gudgitte nytelsen brått blir en altoppslukende besettelse man simpelthen ikke kan få nok av eller være foruten flere ganger i døgnet? Og hvem snakker forresten om måtehold og kontrollert balanse? Pornobransjen og den kroppsfikserte underholdningsindustriens idealreklame og mersalgsfilosofi lærer oss ustanselig det normale i stadig å la seg pirre og lykkeberuse til det hinsidige. Du skal la deg henføre til krampa tar deg og unne deg selv den ultimate opplevelse av orgasmisk tilfredsstillelse. All by yourself. Bare fordi du fortjener det. Prøv noe nytt du også, da vel. Dagen – eller natten - er ikke den samme uten..

Stormforelskede personer er ofte så høye på lykkehormoner at de ikke er i stand til å ta rasjonelle beslutninger. Man kan jo gjerne bare flire av det hele. Men alvoret er at livsskjebner besegles faktisk ofte i hormonelt ruspåvirket tilstand. Og sammen med mer kroppslige utvekslinger kan det få konsekvenser for årevis framover – på godt og vondt. Men når rusen omsider har lagt seg, ser verden ofte svært så annerledes ut enn med forelskelsens skylapper. Amorøse kronikere er herved advart mot tilfeldige, langvarige hormontripper - en høyst risikofylt ekstremsport utenfor det faste parforholdets trygge rammer!

De fleste av oss får daglig stimulans og emosjonell tilfredsstillelse gjennom kjærlig oppmuntring, trøst og tilførsel av positive impulser som forebygger og lindrer smerte. Andre oppsøker faktisk smerten frivillig for å oppnå kontakt med den. Gjennom det oppnår de en mestring og manipulasjon av en dypereliggende, sjelelig smerte som fortrenges til fordel for en annen smerte av mer fysisk karakter. Herav utvikles bl.a. selvskading og perversiteter som sado-masochisme (SM)– tilfredsstillelse gjennom lidelse. Hver sin lyst…

Hardcore arbeidsnarkomane kan ikke ta en dag fri uten å ha med seg Pcen på hytta eller prate med kunder i mobilen på skitur. Sånne som sovner til børsnoteringene og spiser kursoppganger, opsjoner og anbudsberegninger til frokost sammen med en liter svart kaffe. Det er flere enn vi tror som pendler mellom flere jobber i tillegg til homepartys på fritiden, og som går daglig fra asken til ilden i reinspikka likegladhet mot både arbeidsmiljøloven og hjertelegens anbefalinger. Som brenner sitt lys i begge ender og på midten, og som har problemer med å huske om de var på vei til eller fra jobb. Mye er fryktelig galt, men det er nå engang mitt liv.. Derfor fortsetter det altfor ofte uendret. Til det stopper av seg selv..

Så snakkes det om Endorfin-junkies. Treningsnarkomane som får abstinenser etter to minutter i godstolen og bare MÅ ha et par heseblesende økter for å finpusse oksygenopptaket, laktatnivået og melkesyreterskelen før årets maratonløp eller Birkebeinerritt går av stabelen. Som stresser i vei til og fra jobb på sykkelsetet og svinger innom treningsstudioet for litt ekstra jernpumping og proteinbarslafsing på vei hjem. Som får et ekstra kick hver gang vekta viser noen hundre gram mindre og overarmene virker noen millimeter tykkere, som resultat av siste ukes treningsrunder og salatmiddager uten dressing..

Videre har vi alle sportsidioter, som vekselvis hyler av raseri og ellevill begeistring fra fotballtribunene så vel som fra sofakroken. Alle virtuelle idrettssimulatører som tidvis føler seg både sprekere og lettere til sinns av å følge femmila eller skøyteløpet fra godstolen med chips og cola. Lykkerusen og engasjementet er upåklagelig når favorittlaget eller stjerneløperen går inn med full pott. Hadde det ikke vært for den ubetalelige seiersrus som kribler nedover ryggraden når vi for en stakket stund føler oss i assosiert symbiose med vår nasjonale verdenselite eller rekordsettere, hadde hverdagen utvilsomt vært enda gråere..

Så har du alle se-meg-junkiene: De mediekåte ekshibisjonistene og forståsegpåerne som aldri får nok av å høre sin egen stemme i plenum, eller beruses av å se sin egen deilighet i speilet gjennom tabloidmediene. Hvor kommer den fra, denne uimotståelige trangen til å la sin røst høre, protestere og debattere, skamblottes og profileres i rampelyset med største selvfølgelighet? Skal man dømme etter makeup-faktor og adrenalinnivå, er vel oppmerksomhetsbehovets mange ytringer utvilsomt i slekt med stimulansen fra rusgifter..

Vi snakker adrelanin-junkies, som ikke får fred i sjela før man har testet ut siste off-piste-track rett nedover rasfarlige fjellsider. Som ikke nøler med å sette utfor i 100km/t på isbelagte, loddrette løypeheng med dødsforakt. Som ikke får den optimale REM-søvnen før de har våget fallskjermsprang fra Trollveggen, strikkhoppet fra femtimeters-broen, latt seg rive nedover en frådende rafting-elv eller svevet i usikret hangglider 1000 m over bakken. Notoriske grensetøyere som i ungdommelig overmot bare MÅ teste ut "cold chicken" galemattias-kjøring i skrekkblandet fryd med nytrimmet rånebil eller krompolert Harley på landeveien.

Og så var det spillegalskapen, da. Man behøver ikke hete Bjarte Baasland for å kjenne til spenningen og kicket som utløses når V75-kupongen eller ukas Odds går inn. Eller som lopper deg for noen hundringser for den saks skyld og sender deg på hodet ut i den vanvittige dansen rundt gullkalven. Den sitrende spenningen som gjør livet verdt å leve, for deretter ubønnhørlig å knuse alle drømmer om et bekymringsløst liv uten gjeld. Som HC Andersens lille forfrosne pike som svir av den ene svovelstikken etter den andre for et øyeblikks imaginær varme. Og da har vi ikke engang nevnt Poker,Roulette,Casino eller de andre store pengespillene som årlig omsetter for milliardbeløp i dollar bare på skandinaviske kunder på høyrisikotur bort fra virkelighetens verden.

Vi snakker popcorntyggende, sukkerhekta kinojunkies som bare MÅ konsumere ukas siste premierefilm, enten det nå er snakk om neglebitende actionthrillere, hysteriske komedier eller teatrale standup-shows det går 13 av på dusinet om dagen. Ihuga TV-slaver med 3 fjernkontroller i hendene og spillkonsoller mellom beina opptil 8 timer i døgnet. Og selvsagt også alle konstant påloggede, nettsurfende bloggomane som googler, twittrer og mailer deg plagsomt oppdatert og stiller nysjerrighetskløen til alle døgnets tider. For ikke å snakke om alle frenetisk tastende mobil-freaks med 3 trykk pr sekund og 100 utgående SMS og ditto inngående blippeti-blipp i uka.(Følte deg truffet nå kanskje..?)

Som om dette ikke var nok har vi jo også flust opp av mer særegne, sofistikerte grupper. Jeg nevner i fleng:

Naturelskere med kronisk reisefeber, født med dobbel Bergan-sekk på ryggen og som helst daglig må kjenne skogens ro og ha sjøutsikt for å holde nervetrådene i balanse. Ekstremistiske dyreentusiaster med pasjonert åndenød for kosete rasekatter og premiepudler på utstilling. Dømmesyke sladrekjerringer som får stilt dagens behov for verbal sadisme nippende til kaffekoppen eller mobiltelefonen. Garasjemekkende, motordemonterende autofile som leser Biltema-katalogen på senga som pornoblader. Idoldyrkende musikkelskere med surround-hifi og MP3 konstant på øret natt som dag, og som gladelig ligger i sovepose utenfor billettkontoret til den store premierekonserten. Duppedittgale multimedia-teknofile med backup i baklomma. Shoppinghekta blondiner på hysterisk svenskehandel. Blodfattige husmødre og -fedre med overtrukket kredittkort og merkeklær på avbetaling. Gastronome feinsmeckere, matglade hjemmekokker og julebord-fråtsende gourmet-stamgjester med sprengt vom og ditto matbudsjett…

Rekken av rusfremmende hverdagsjunk er tilnærmet endeløs. Må ha det – bare må ha det.. Du orker vel et par til?

Hva med medisinavhengige som daglig mer eller mindre frivillig og ukritisk putter i seg smertelindrende naturpreparater, sprøyter, nevroleptika eller andre bivirkningsbefengte medikamenter? Misforstå meg rett: For noen pasientgrupper er dette selvsagt både bedringsfremmende og livsnødvendige legemidler. Men for enkelte andre kan nok både dette og alskens alternative behandlingsformer lett bli en behagelig, hypokonderisk trøstestimulans som gis legitimitet via kompliserte flerdiagnoser. Avhengighetsskapende stimuli som i mange tilfeller sponses tungt av trygdekassa på frikort og blå resept..

Sist men ikke minst: Religion er også et velkjent opium for folket. Halvsovende kirkegjengere i lett komatøst gudstjenestemodus kan jo mistenkes for å være neddopet på en sterk blanding av søtladen julestemning, røkelse og myrra. Eller mer ekstatiske vekkelser med repeterte mantra, timeslange møter med høy hallelujafaktor og hender over hodet. Forbønn og healing på teletorg. Eller kristen-TV som et slags pinsekarismatikkens svar på VikingLotto.. Selvutslettende frivillighetsarbeid og fromme almisser, for å få bekreftet sin egen verdi og døyve sin gnagende samvittighet overfor Gud og barna i Afrika. Evige teologistudenter, rastløse kirkehoppere og konferanse-junkies på endeløse vandringer rundt sin egen akse i lengselsfull søken etter åndelig stimulans, selvrealisering og eget velbefinnende. Transcendental meditasjon og yogaøvelser har for lengst glidd inn i dagligstellet, sammen med tannbørsten og Märthas englebøker.

Våre medfødte indre drivkrefter som mennesker for å tilegne oss stimulans, velbehag og smerteregulering er jammen meg sterke og mangfoldige. Kanskje er de også på sett og vis umettelige – og uhelbredelige? Uansett: De er der. Behovene må tas på alvor og behandles med ansvarlighet, varsomhet og forståelse. Som Holberg utrykker det:
Alle sier at Jeppe drikker – men ingen sier hvorfor…