Verdidebatt

KrFs forankring

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Har akkurat hørt Margit Hunemo og Knut Arild debattere KrF på Dagsnytt 18. Som alle andre snakker de like mye forbi hverandre som med hverandre. Jeg kjenner ikke Margit Hunemo mer enn at vi har vært på noen konferanser sammen, men jeg har stor tro på at hun er enig med Knut Arild i at miljø, menneskeverd, bistand og fordeling er viktige saker for et kristelig parti.

Debatten om KrFs framtid har etter valget handlet mye om hvorvidt partiet var for snevert eller for bredt i valgkampen. Min analyse er at partiet i for liten grad var på banen ivalgkampen i det hele tatt.

Mange hevdet både før, under og etter valgkampen, at KrF i for liten grad snakket om ekteskapsloven og Israel. Disse innleggene var faktisk så mange at de gangene sentrale partifolk i det hele tatt fikk ta opp disse temaene ble det mer snakk om å forsvare hvorfor en ikke snakket mer om dette, en faktisk å ta opp disse temaene. Når de kommer til stykket er jo de fleste kritikerne av KrFs profil i saker som ekteskapslov og Israel temmelig fornøyd med KrFs politikk, kritikken handler mer om at disse sakene ikke flagges høyt nok, ofte nok. Tildels at FrP flagger disse sakene tydeligere. Det få tar hensyn til er at det ikke blir noe oppslag i Dagsrevyen om en sentral KrF-er sender ut en pressemelding og sier KrF vil ta omkamp om ekteskapsloven. Det blir ingen forside i VG om KrF sier de vil ta omkamp om RLE (kristendomsfaget). Når mange nok sier at KrF er lunkne i viktige saker begynner etterhvert en del velgere å tro på det, selv om beskrivelsen er langt fra virkeligheten. (Selv hører jeg nok til de lunkne, men jeg kjenner partiets folk såpass godt at jeg med overbevisning (og litt personlig frustrasjon) vil hevde at det finnes mer engasjement for Israel og mot ekteskapsloven i et gjennomsnittlig lokallag i KrF enn du finner i hele partiorganisasjonen til et hvilket som helst annet parti.)

For meg er det fortsatt en gåte at velgere som kaller seg selv bibeltro og konservative kan vurder et parti som FrP. De er mot sensur innen pornografi, de er for et frislipp uten sidestykke (i Norge) innen alkoholpolitikken, de avklarte i valgkampen at de neppe vil fremme forslag om å flytte ambassaden til Jerusalem dersom de kom i regjering, de er eneste parti som har landsmøtevedtak om å åpne for aktiv dødshjelp. Partilederen gikk i partilederutspørringen ut og sa at de støtter dagens arbortlov og er enig med Ap i gen- og bioteknologien. For meg er det uforståelig at KrFs noe mer nyanserte formuleringer i spørsmål om Israel kan få verdibevisste, kristne velgere til å støtte et parti som er for selvbestemt abort. Hvor mye viktigere er ikke kampen for livet enn symbolverdien av hvor lille Norge har plassert sin ambassade?

KrF har i over 75 år vært landets største "økumeniske fellesskap". Partiet har til tider funnet sine standpunkter like mye basert på bibeltolkning som på det noen kaller "allmenngyldige argumenter". Heldigvis har det blitt lenger og lenger mellom hver gang bibeltolkning trekkes fram som grunnlag for partistandpunkter, men i debatten om ekteskapsloven har det igjen dukket opp slike ressonement - særlig i de interne debattene i partiet. KrF har sine røtter i bedehusmiljøet. Det store spørsmålet er om det er mulig å bygge videre på dette grunnlaget - i store deler av landet består dette miljøet av pensjonister. De yngre har i stor grad funnet andre fellesskap, innefor eller utenfor Den norske Kirke. Det som kanskje var en noenlunde homogent miljø på bedehuset er ikke lenger like homogent. Hvordan skal et parti klare å formulere samlende politiske standpunkt basert på bibltolkning når vi i menighetssammenheng fordeler oss på et utall kirkesamfunn. Et politisk parti må overlate bibeltolkningen til menigheter og kirkesamfunn. Politikere bør ikke, skal ikke, må ikke, innta en rolle som overdommere i teologiske spørsmål. Det blir ikke noe prinsipielt bedre om det er en KrF-er som med bibelsyn som begrunnelse overstyrer kirkens signaler i en bispeutnevnelse enn om en Ap-statsråd foretar en politisk utnevnelse. KrF må bli tydeligere på at det er et parti, ikke en menighet. KrF skal ikke og kan ikke være et redskap for alle kristne som vil engasjere seg politisk. KrF må være et redskap for alle som er enig i de verdiene partiet bygger på og (hoveddelen) av den politikken partier står for. Det er (dessverre) ikke slik at alle kristne hører hjemme i KrF.

KrF kan ikke være en arena for omkamp i spørsmål bedehusfolket (kanskje) har tapt i statskirka. Denne kampen må foregå innen kirka, ikke på en politisk arena. Det er ikke naturlig at KrF skal mene noe om hva som bør være kirkens standpunkt i ulike teologiske spørsmål. KrF bør ikke mene noe om kirkens debatt om homofilt samlevnde prester - like lite som partiet bør mene noe om kvinner som prester, det å gi tiende, barnedåp/voksendåp eller andre spørsmål som hvert enkelt kirkesamfunn selvsagt må ha frihet til å avgjøre selv.

Mange uttrykker frykt for at KrF skal bli et kristendemokratisk parti som en del av de store kristendemokratiske partiene i Europa. Jeg ønsker meg et KrF som er kristendemokratisk, og gjerne et KrF som er betydelig større enn i dag. Men jeg vil melde meg ut om KrF blir et høyreparti som glemmer verdens fattige, som forlater prinsipielle standpunkt i abortsaken, som svikter miljøet og framtidige generasjoner, som ikke tar på alvor at en betydelig del av asylsøkerne som kommer til landet faktisk har behov for beskyttelse. KrF må beholde sine verdier og sine prioriteringer. Politkken kan sikker justeres litt her og der, og profilen kan nok forandres. Men partiet må ikke forlate de kriste verdiene for å bli et større parti med mer makt.

(Har mer på hjertet, men hvis noen skal orkeå lese innlegget er det vel allerede for langt...)

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt