Unntaket var Erna Solberg

Dette innlegget er i sin helhet et tilsvar på P. Hoels kommentar med overskriften ”Blåveiser fra Jens.” Her kommer jeg til en annen konklusjon enn samfunnsjournalisten i Vårt Land.

Per Anders Hoels utsagn om at Erna Solberg visstnok skal ha møtt motstand under NRKs partilederrunde i Kristiansand treffer ikke med samme kaliber som det kanskje ville ha gjort rundt påsketider. Debatten var den første på lenge hvor Høyres partileder faktisk fikk markert seg, og det i klare og tydelige ordelag. For mens Arbeiderpartiet og Fremskrittspartiet kjørte frem og tilbake med uttalige skyts mot hverandre, tok Erna anledningen til å opptre som talskvinne for de ikke-sosialistiske partiene. Det er riktig at bare 6% ønsker henne som statsminister. Likevel viser de fleste meningsmålingene foretatt den siste tiden et borgerlig flertall. Spørsmålet nå er bare hvorvidt person veier tyngre enn politikk.

Det er ganske paradoksalt at Høyre har kommet i en posisjon hvor partiet har fått opptil 16% på valgmålinger, mens bare 6% ønsker partiets leder som statsminister. Egentlig er dette en uvant situasjon for ethvert parti, og i tillegg er det en smule absurd. Det er ikke til å stikke under en stol at Erna Solberg forblir upopulær som partileder, også blant egne rekker. Flere ville utvilsomt falle i henrykkelse dersom Per-Kristian Foss hadde blitt statsministerkandidat i stedet.

At Norges nest eldste parti nå opplever en oppgang på partimålingene må tilskrives det enkle faktum at Høyre befinner seg i en ekstraordinær situasjon: alle partiene på ikke-sosialistisk side ønsker å samarbeide med dem. Dette har medført til et større fokus på Høyre og Erna fra medienes side, samtidig som partilederen har tatt sin naturlige plass som "limet" som holder drømmen om en blågul regjering oppegående.

Høyre har for eksempel sanket en del stemmer fra KrF. Det vitner om følgende velgermentalitet: vi ønsker en ikke-sosialistisk regjering, samtidig trenger vi mer ansvarlighet i forhold til Frp. Dette har med ett gjort Høyre til et svært attraktivt alternativ.

Den såkalte Høyre-spagaten er uten tvil en svært fleksibel spagat, og det gir Høyre et større spillerom. Det kan endog vise seg å utgjøre partiets gullbillett foran årets stortingsvalg.

De rødgrønne kan ikke lenger dra nytte av anklager om "rot" når det gjelder hvilke partier som skal sitte i en borgerlig regjering. Til det er misnøyen med dagens regjering for stor. Og Kristin Halvorsen skjøt seg uvegerlig i foten under gårsdagens partilederdebatt når hun gjentok at SV ikke kom til å stille noen ultimata på TV-skjermen med henblikk på oljeboring i Lofoten; hun kom bare til å stille slike på forhandlingsbordet om en eventuell ny regjering. Dermed falt hele argumentasjonsrekken til de rødgrønne i grus, ettersom de ikke-sosialistiske partiene i lang tid var blitt kritisert for at de overlot regjeringsspørsmålet til forhandlinger i etterkant av valget. De rødgrønne utgjorde visstnok et klart alternativ, mens de blågule måtte ty til forhandlinger. Når nå Kristin Halvorsen sier at "dette skal vi forhandle om", aner vi sprekker i Soria Moria-eventyret. Arbeiderpartiets uklarhet i dette spørsmålet har sannsynligvis ikke gjort industriarbeiderne noe mildere stemt heller.

At Kristin Halvorsen benyttet anledningen til nærmest å fiske etter stemmer fra miljøkåte Ap-velgere i oljeboringssaken, kan ikke ha gjort Stoltenberg spesielt glad. Senterpartiet snakket varmt om bygdefolket, KrF nevnte livskvalitet mens Venstre stilte seg strålende likegyldig til begge politiske fløyer, og reduserte politikken til et sett av private utlegninger om fremtiden.

Gårsdagens partilederdebatt bekreftet i grunnen én ting – alle partier står seg selv nærmest. I realiteten så man ikke konturene av to regjeringsalternativer under debatten, men heller at partilederne snakket på vegne av sine respektive partier, og var mer opptatt av å fremme egen politikk og repetere partiprogrammene. Dette gjaldt like mye for de rødgrønne som for de ikke-sosialistiske partiene.

Unntaket var Erna Solberg.