Etter en voldelig barndom

Kristin S. Breda skriver om vold mot barn. Det jeg synes er viktigst når barn har opplevd vold, er at de som trenger det, får ordentlig hjelp. Men det er svært vanskelig å få, har jeg erfart.

Da jeg for en del år siden begynte i terapi hos en psykologspesialist, startet jeg med å presisere hva jeg ønsket hjelp med, siden jeg tidligere hadde gått i terapi uten å få "tillatelse" til å bearbeide en svært traumatisk barndom.

Etter flere år i terapi var jeg sliten av å gå i behandling som ikke fokuserte på det som var viktig for meg. Derfor sa jeg til den nye psykologen at denne terapien fikk være min siste, og at «bestillingen» min måtte bli respektert. Jeg ga ham en artikkel fra et anerkjent fagtidsskrift som beskrev en type terapi jeg ønsket meg. Han kom ikke med noen innvendinger.

Innen det første året var omme, var jeg som forvandlet til et barn. Jeg begynte å endre spisevaner i retning av søte ting, og kunne spise dessert fem dager i uka. Psykologen ba meg skrive fortellinger fra en forestilt barndom, der jeg fikk trøst og støtte. Den virkelige barndommen ble gradvis borte for meg. En av mine nærmeste sa en dag at jeg nå hørtes ut som en helt annen person når jeg snakket. Jeg skiftet også ut deler av navnet mitt (noe jeg ikke hadde gjort da jeg giftet meg).

Ikke et eneste traume ble gjennomgått i løpet av de fire årene jeg gikk hos psykologen. Han snakket om Barndommen som en abstrakt kategori, ikke om min barndom, og om den allmenne kategorien Voksne og barn (voksne begår ikke overgrep mot barn). Jeg mistet etter hvert evnen til innvendig å protestere mot det jeg hadde blitt utsatt for tidlig i livet. Min virkelige barndom ble så "farlig" for meg at når jeg for et øyeblikk greide å forestille meg at jeg var inni det tidligere, mishandlede barnets kropp, opplevde jeg volden jeg ble utsatt for som galskap - som noe som ikke kunne (be)gripes gjennom språket. Fortiden ble språkløs.

Først etter tre år innrømmet psykologen overfor meg at terapien hans ikke handlet om å bearbeide traumer. Da stengte jeg helt av og ble en slags zombie, noe som medførte enorm selvforakt og skamfølelse.

Før dette hadde han stadig gjentatt at jeg måtte stole på ham, "ha tillit", for han kunne sine ting. Det gjentok han hver gang jeg klaget over at noe ved terapien var feil. For overhodet å kunne klare å stole på ham, være i relasjonen - samtidig som jeg merket at ting "skurret" - måtte jeg gradvis oppgi meg selv. Denne prosessen var ekstremt smertefull, og sendte meg ofte til sengs. Jo mindre det ble igjen av meg, jo større betydning fikk psykologen. Han ble hovedpersonen i livet mitt.

Jeg fortalte psykologen at jeg av og til opplevde det som spesielt vanskelig å kommunisere med ham, fordi han snakket så underlig. Jeg hadde aldri opplevd noe liknende med noe annet menneske, og følte sterk forvirring. Siden jeg ikke forsto hva dette var, ble det umulig for meg å ta forholdsregler og beskytte meg mot å ta inn innholdet i det han sa - uansett hvor uenig jeg var med ham. Da jeg skjønte at jeg bare måtte avslutte terapien, gikk jeg på Universitetsbiblioteket og lånte hovedoppgaven hans. Der gjenkjente jeg den spesielle stemmebruken som hadde forvirret meg sånn, som en atferdsterapeutisk teknikk (han hadde ikke informert meg om at han jobbet atferdsterapeutisk). I klarhetens lys dro jeg også nytte av at jeg hadde studert semiotikk. Da jeg senere fortalte om denne siden av terapien til en vernepleier jeg snakket med, skjønte hun straks hva jeg mente.

Jeg fikk kraftig redusert livskvalitet av terapien, blant annet tilbakevendende mareritt om terapeuten, munntørrhet, kronisk somatisk sykdom, konsentrasjons- og hukommelsesproblemer, og mistet både tilgangen til mine egne følelser, evnen til å kjenne basale fysiologiske behov som sult og tørst, og opplevelsen av tid og kontinuitet i livet mitt.

Jeg opplevde at jeg nesten ikke var til lenger.

Se også innlegget Dårlig selvbilde