Hva sier DU “amen” til?

Jeg har gjennom lengre tid lagt merke til at en del kristne har en tendens til å si "amen" til enkelte bibelvers, men ikke andre. Hvis det er noen bibelvers de spesielt liker, sitter ordet "amen" løst. Men dersom de for eksempel blir konfrontert med sin synd gjennom bruk av bibelvers, sitter ordet "amen" lenger inne. Det samme gjelder bibelvers som omhandler andre ordninger og "retningslinjer" Gud ønsker for oss.

Er det slik at kristne selv skal kunne velge hvilke bibelvers man sier "amen" til? Blir ikke det en feil mentalitet? Er ikke hele Bibelen Guds sanne Ord? Bør vi ikke da si "amen" til alt som er Guds Ord? Skyldes dette at noen kristne har en frykt for å legge sitt liv i Jesu hender? Eller er det en misforstått gudsfrykt ute og går? Er det ikke slik at frelsens omvendelse skal gi oss en naturlig gudsfrykt som gjør at vi kjenner i hjertet vårt at vi vil følge Ham? Er ikke omvendelse å kjenne en nød i hjertet for å ære Gud, Hans ordninger og retningslinjer for oss og Hans Ord? Er det ikke da naturlig å si "amen" til alle Hans Ord? Er ikke omvendelse å respektere, anerkjenne og innse at Bibelen er Hans autoritære Ord?

Guds Ord er hellig. Gud selv er hellig. Derfor kan vi si "amen" til hele Bibelen! Ordet er Gud - og dermed er Ordet vår autoritet sammen med Gud! Ordet er en naturlig del av vårt liv med Gud, og vil åpenbares i vårt hjerte gjennom Den Hellige Ånd. Som kristne skal vi da søke å forstå Guds Ord, og be om Den Hellige Ånds åpenbaring over Ordet. Amen.