Hvorfor Krf sliter!

Kristelig Folkeparti sliter fordi det er selve politikken fra Bondeviktiden til Krf som gjør at partiet mangler lukt og smak.

Retorikken til Krf og politikken partiet gjennomfører i regjeringsposisjon står ikke i samsvar med hverandre; vi ser tvert i mot det bevist ved empiri under regjeringene Bondevik I & II at Krf-politikken i praksis samsvarer mye med retorikken til Fremskrittspartiet.

Nå går da også svært mange av velgerne til Kristelig Folkeparti over til å stemme på nettopp Frp; og Frp var videre så fornøyde med Bondevikingenes styre at de støttet denne mindretallsregjeringen ganske lenge.

Fremskrittspartiet har videre en Israelspolitikk som smaker bedre for Krf-grunnfjellet.
Ettersom Krf ikke fører den økonomiske og sosiale politikken i praksis som partiet prediker, burde alle velgere i Norge som liker selve ideologien til Krf heller stemme på Pensjonistpartiet.

Vi mangler empiri på at Pensjonistpartiet lyver; alt dette mens bevisene på løftesvik i Krf er tallrike som havets salt.

Ofte er det først når en tidsepoke er definitivt over og erstattet med en ny at man ser tingene som klarest.
I nuet er det gjerne ikke tid og ressurser til en skikkelig analyse.
Eller vi mangler kanskje ofte viktig info som må til for å gjøre analysen korrekt.
Skjeletter faller jo som regel ikke ut av skapene før nytt lederskap har inntatt kontorlandskapene.

Bondevikingtida er nå definitivt over.
Og hva skal vi si var kjennetegnene på hans gjerning?
Det inntrykket undertegnede sitter igjen med i skrivende stund er:

1. Markant brutalisering av arbeidslivet.
2. Raffinert kommunikasjon hvor budskapet er arbeidernes erstattelighet.
3. Svekkelse eller bortfall av opparbeidede sosiale rettigheter.
4. Innskrenkinger i personlig frihet.
5. En lattervekkende vilje til å tildele seg selv og sine medaljer og ordener.

Folket må jo i ett demokrati få stemme på hvilket parti de selv ønsker.
Og skulle folket ønske mer av samme sorten som det jeg nå har nevnt i de 5 punktene, så er løsningen helt grei.
Da skal man stemme på Kristelig Folkeparti.

På tampen av 1990-tallet og starten på 2000-tallet foregikk ett nådeløst sparetokt rettet i mot budsjettene i helsevesenet generelt og i eldreomsorgen spesielt.
Spør en hvilken som helst helsearbeider (som selv jobber med pasientkontakt) om gehalten i nevnte påstand, og du vil få ett overbevisende unisont svar.
Spør gjerne noen som selv er høiremenneske.
De vil også si at helseøkonomien strammet seg til i det nevnte tidsrommet.
(Men høiremennesker vil selvsagt mene at alt dette er de rødes feil)

Undersøk så hvem som satt ved roret på skuta i nevnte tidsperiode.
Ansvaret for tingenes tilstand i Helsevesenet generelt og eldreomsorgen spesielt pr. i dag er og blir bondevikingenes tunge historiske ansvar.
Fakta kan ikke diskuteres.

Det er historieforfalsking å tillegge den rød-grønne regjeringen ansvaret for bondevikingenes politiske gjerninger i fra slutten på 1990-tallet og fram til Bondevik og hans styrtrike høirevenner ble fjernet etter folkets vilje i rettferdige valg.
Ansvar skal ikke gis med tilbakevirkende kraft.
Det er ett prinsipp som er både juridisk og moralsk holdbart.

Jeg spør igjen: Var det Bondevik som styrte den norske velferdsskuta på grunn eller var det ikke?

Som man sier i bibelen: Veiet er du og funnet for lett.

Økonomisk sultefòring av kommunenorge får en markant fattigdomseffekt.
Det er jo derfor erfarne SP gikk over til venstresiden.
De forsto denne sammenhengen.

Kommunene kan ikke prioritere på ingenting.
Man kan ikke lage gull av gråstein.

Helsevesenet i Norge har hatt 3 lange "bølger" med harde tider.
Den siste og lengste bølgen fikk vi under Bondevik.
Bølgen varer ennå, men Bondevikingene satte den i bevegelse.
Det var jo til og med et kommuneopprør av Høire-ordførere mot sin egen regjering, fordi ordførerne så at denne sultefòringa ikke gikk lenger.

Slik går det når man prioriterer skattelette til de rikeste i landet foran ett sterkt og nødvendig fokus på våre felles samfunnsoppgaver, enten oppgavene da er kommunale eller statlige.

Det er mye som måtte rettes opp etter åtte år (minus ett) med "blått" styre.
Det er slett ikke uten god grunn at folk som selv jobber i helsevesenet eller skolevesenet har forstått verdien og nødvendigheten av offentlige fellesgoder, og at de derfor befinner seg på den "rød-grønne" siden i det politiske landskapet.

2002: Vi ser allerede tydelig ett økonomisk mønstrer.

2003: Unge bakkemannskaper tar tegningen i kommunenorge.

2003: Erfarne arbeidsfolk er heller ikke blinde.

2003: Svekkelse av opparbeidede arbeiderrettigheter.

2003: Den kommunale kuttesyken sprer seg som ett virus.

2004: Kommunenorge i stadig skvis.

2004: En dugnad uten noen ende på.

2004: Lønnsomme prosjekter nedlegges...for å spare...

2004: Seks av ti helsearbeidere har selv helseplager...allerede...

2004: Nyutdannede sykepleiere flykter.

2005: Lovbrudd på lovbrudd i helsenorge.

2005: Pårørende mobbes til taushet av veslevoksne maktmennesker.

2005: Tilogmed nedskjæringsglade Gro Harlem Brundtland advarer.

2005: Infantile markedsfundamentalister omskriver historien.

2006: Vantrivsel blandt eldre.

2006: Vantrivsel blandt ansatte.

2006: Nedskjæringer kalles for satsing.

2006: Professor Ottar Brox forties i media.

2006: Nyliberalerne møter folkelig motstand.

2007: Infantilitetens triumf: Statsministerstolen er fortsatt varm.

2008: En oppsummering før norsk blogging forbys.

Trekker noen fortsatt historien i tvil?
Mener noen faktisk at Høire-Sentrum-Alliansen var raus med det sosiale?
Vil noen ikke høre snakk om at Bondevikingene var kjipe?

Jeg kan være med på lenkeleken i det uendelige; men hadde det ikke vært ryddigere i det offentlige ordskiftet dersom den infantile delen av høiresiden heller bare forholdt seg til de beviselige fakta?

Fra Høyre og Fremskrittspartiet er dette til dels en villet politikk.
Jeg tror ikke at de to partiene nødvendigvis vil ha et dårlig helsetilbud til folk, men disse to partier prioriterer skattelette til rikfolk høyest, og de er villige til å ta konsekvensene av dette; noe vi tydeligst så under Bondevik II - så fra de to partiene kan man realistisk sett ikke forvente en sosial politikk.

Men Krf forsøker jo å profilere seg som et varmt og inkluderende parti, med garantier til eldre og syke, og Dagfinn Høibråten med sine våpendragere må vite at de ikke får gjennom disse visjonene så lenge de samarbeider med partier til høyre for Krf.

Dessuten: Krf kan velge å samarbeide med de rød-grønne partier for framtiden, og da villle Krf hatt en realistisk sjanse for å få gjennom den politikken de skriver og taler så mye om nå.
Så lenge Krf foretrekker Frp framfor venstresiden, så står alle deres vakre valgløfter ikke til troende.

For ikke å snakke om at dersom Kystpartiet, Miljøpartiet De Grønne, og Pensjonistpartiet gjorde det godt; da kunne vi fått en moderat sentrumsallianse.

Den eneste rollen som gjenstår nå for Kristelig Folkeparti å spille på er rollen som den strenge supernanny som sier nei nei nei og setter grenser; og da ligger dette partiet syltynt ann.
For trenger egentlig land og folk ett egenutnevnt moralparti som er mer formyndersk og mer antiliberalt enn AP og SV tilsammen?

Kristelig Folkeparti vandrer nå i dødsskyggenes dal.

Vi vil ikke savne dette partiet, og den politiske stafettpinnen føres uansett videre.
Pensjonistpartiet og Fremskrittspartiet overtar Kristelig Folkepartivelgerne.

Og sånn`va det.

*¯¯¯¯¯¯¯¯¯¯| ___.___ |¯¯¯|___¯/_

*__________| |______||__________|

*OO ?- OO¯¯¯¯OO - O¯¯¯¯O - OO°O°°

Og forøvrig mener jeg at datalagringsdirektivet må ødelegges.