På reise i Europa

Underveis i Europa blir man ustanselig konfrontert med vår blodige historie. Slik gikk det denne gangen også

Jeg var på vei til Trieste. Et sted jeg lenge hadde drømt om å besøke.

Jeg gledet meg til å gå i James Joyce fotspor. Lære mer om Italo Svevos litteratur. På turen til Trieste leste jeg Jan Morris utmerkete bok ” Trieste and the meaning of Nowhere”. Boken gir et vitalt bilde av en by med en ganske utrolig historie. Men kapitelet om jødenes endelikt i denne byen fikk meg til å utsette besøket. Jeg bestemte meg for å dra videre til Venezia. Jeg fikk det for meg at jeg måtte vite mer før jeg besøkte denne sagnomsuste byen.

I Morris bok leser jeg at Trieste på begynnelsen av 30 åra spilte en betydelig rolle i utskipning av jøder til Palestina eller USA. De fleste flyktninger fra naziregimet i Tyskland. Tusener på tusener ble skipet ut og kom seg i sikkerhet. På den tiden var der rundt 5000 bofaste jøder i Trieste. De fleste av disse ble værende. Fram til 1938 hadde de heller ingen gode grunner til å dra. Fascistene i Roma lot dem være i fred. Og jødenes synagoge, sykehus, pleiehjem, barneskoler osv fungerte utmerket. Som de hadde gjort det i 100 år. Etter at fascistene i 1938 innførte flere rasistiske lover og engelskmennene strammet inn på innvandring til Palestina kunne ikke jødene i Trieste dra videre selv om de hadde villet. I 1943, i krigens fjerde år, vender fascistene seg mot Hitlerregimet og får i stand en våpenhvile med vestmaktene. Påfølgende dag tar nazistene over Trieste. Flere hundre jøder flykter til Italia og Sveits. Noen få gjemmer seg i Trieste. Over syv hundre blir drept og/eller deportert. Like ved den jødiske gravplassen i byen, ved San Sabba ble hundrevis av jøder brutalt myrdet. Noen ble sendt av gårde til konsentrasjonsleirer for aldri mer å komme tilbake.

Plutselig hadde jeg nådd et metningspunkt. I dagevis hadde jeg hjemme fulgt med i debatten som pågikk omkring Israels angrep i Gaza. Mye av debatten hadde utartet seg og jeg registrerte stadig flere rasistiske angrep på jøder. Dette sjokkerte. Jeg trodde vi hadde vunnet krigen ( seiret over nazismen) og at vi var ferdig med den slags argumentasjon. Jeg er dessverre redd for at alle de krefter som muliggjorde nazistenes myrderier fortsatt lever i oss. Og jeg er bekymret.

Det hevdes ofte at jødene i Israel kan tillate seg hva som helst fordi deres foreldre opplevde holocaust. Det hevdes også at alle jøder bør være snille og greie fordi verden har påført dem så mye lidelse. Jødene burde forstå etc. Dessverre så er jeg redd for at jødene først vant genuin respekt den dagen de tok våpen i bruk for å forsvare seg. Før den tid kunne myndigheter gjøre som det passet seg med dette folket. Fyrster og konger kunne gjerne invitere dem til riket – jøder var flinke og skapte handel og næring, men som oftest fikk de bare være der til det ble opportunt å rane de eventuelle rikdommer som var blitt skapt. Det er ikke mer enn noen måneder siden jeg leste om hvorledes norske motstandsmenn plyndret jødiske hjem etter at de norske jødene var blitt sendt til leirer i Tyskland.

Men alt dette er så lenge siden. Hva har dette med dagens situasjon å gjøre? Problemet er at nesten ingenting har endret seg. Hatet mot jødene er der fortsatt. Jeg ser det rundt meg. Jeg tror de færreste egentlig forstår hva det er de hater, men de hevder å hate jødene. Nå fordi de oppfører seg grusomt mot palestinerne. Palestinerne ledes i dag av gruppe som har det som et prioritert mål å knuse staten Israel. Dette partiet er støttet av staten Iran som har en leder som flere ganger har kommet med uttalelser som er fullt på høyde med Hitlers hva gjelder synet på jøder. Den Iranske regjering virker livsfarlig. Jeg forstår at den Israelske staten reagerer med raketter. Det er trist å måtte løse en konflikt med vold. Men verden ser dessverre i liten grad ut til å fatte andre uttrykksformer. Et avvæpnet Israel ville i løpet av kort tid være et ikkeeksisterende Israel. Historien har utvilsomt lært Israel at det er litt grunn til naivisme.

Drapene på jødene skjedde for så skrekkelig lenge siden vil noen innvende. Ikke lenger siden at jeg i Norge kjenner folk som har sittet i konsentrasjonsleirene. I 1976 bodde jeg et år på en Kibbutz. Mange av de som holdt til der hadde et nummer svidd inn i skulderen. Dette var overlevende fra konsentrasjonsleirer.

På åttitallet jobbet jeg som guide på hurtigruten. Jeg fikk hundrevis av historier fra gamle tyske soldater som hadde vært med på helvetet. Jeg snakket med en soldat(senere prest) som personlig hadde vært med på å henrette hundrevis av jøder utenfor Kiev.

Selv er jeg født tolv år etter den 2.verdenskrig. Jeg vil likevel påstå at jeg har vokst opp med krigen. Mine foreldre opplevde krigen, og mine besteforeldre. Den andre verdenskrigen var rundt oss hele tiden og det er den dessverre fortsatt.