Likestilling på barnas premisser

Fremmer man myke verdier i likestillingsdebatten blir man lett stemplet som antifeministisk. Finnes det en alternativ stemme der barnet og familien er i fokus?

Kvinnesak? Likestilling er et hett tema, og bærer ofte preg av "skyttergravargumentasjon". For meg er feminisme mer enn styrekvotering, karriere og likelønn. Kvinnene som fronter saken snakker lite om barn og om kvinnen som mor.

Barnas rettigheter! På barneskolen lærte jeg at barn hadde en egen rettighetserklæring – FNs barnekonvensjon. "Barn er ikke minimennesker med minirettigheter" står det på Redd Barnas hjemmeside. Det må jo bety at også barna kan heve stemmen? På mange måter får de muligheten via barneombudet. Samfunnet vårt anerkjenner dessuten barn som verdifulle og barns oppvekstvilkår er viktig for alle politiske partier. Tankene går likevel til likestillingsdebatten, som etter min mening favoriserer voksne.

Menn fra Mars, kvinner fra Venus.  I århundrer har mannen hatt høyere rang enn kvinnen. Skrittvis har kvinner inntatt mannens arena. I en skolebok fra 1978 vises et bilde fra et kjøkken der mannen tar oppvasken og kvinnen leser avisen. Under bildet kan man lese: "Mannen tar oppvasken for sin kone, slik at hun kan slappe av." Med andre ord – mannen får skryt for at han tar hennes oppvask. I dag har dette forandret seg. Menn blir ikke lenger skrytt opp i skyene dersom de gjør husarbeid, for det ligger i større grad til forventningene. Men er vi i ferd med å bikke over til det andre ytterpunktet? Til å utslette alle forskjeller mellom menn og kvinner? Har likestillingen gått for langt? Hvordan skal vi i større grad fremme mannens sak og kvinnens sak – samtidig som vi også anerkjenner forskjellene?

Barna i fokus. En løsning på disse spørsmålene er etter min mening å følge en relasjonsorientert likestilling med barna i fokus. Ved å kjempe en individorientert likestillingskamp, glemmer vi noe vesentlig. Kvinner og menn lever i parforhold, som bør være en samarbeidsarena fremfor en kamparena. Barna er prisgitt sine foreldres prioriteringer. Dersom foreldrenes ønsker overstyrer barnas behov, kan dette ramme barnet. Med barna som første prioritet, der foreldrene kommer på lik linje som andre prioritet, får vi et fokus jeg savner i dagens likestillingsdebatt.

Hva med mor? Tradisjonelt har likestillingen handlet om å få kvinnene ut av hjemmet. 24/12 – 08 kritiserer Anne Eskild utviklingen i kronikken "Hva skjer med mor?" Hun mener at dagens generasjon kvinner er oppdratt til å bli alt annet enn mødre. Mor har lav status. Kontantstøtten har fått samme skjebne som hjemmeværende mødre – den er politisk ukorrekt. La oss tenke litt gammelt og litt nytt. Kvinner skal være stolte over å ha født barn og det skal være et privilegium å ta vare på barnet. Dette privilegiet deler vi med far – som er like uerstattelig. Mor og far har hver sin unike rolle, og dersom de ser ressursen i at begge roller blir brukt, vil barna ha glede av to aktive foreldre.

Barnets eksistens avhenger av både en mann og en kvinne. På denne måten har naturen allerede gitt begge kjønn den samme status som viktige og avhengige av hverandre. Slik kan man argumentere for at likestilling er et naturlig fenomen, og begge kjønn står biologisk rustet til ansvaret som foreldre. Når man er foreldre må man hele tiden forholde seg til barnets beste. Av og til kan dette konkurrere med våre egne følelser og behov. Barnets beste har selvfølgelig første prioritet, men vi liker å tenke – ”hva er best for relasjonen?” På denne måten blir likestillingen et familieprosjekt. Barnehagen er et viktig supplement for familien. Den tilfører barndommen noe positivt og fremmer sosialisering av barnet. Da er det viktig at vi i tillegg til å fokusere på full barnehagedekning, også tilstreber god kvalitet. Barnehager skal ikke være ”oppbevaring”.

Barns behov for tydelige voksenpersoner. Dersom fokuset er på barnas beste, vil foreldrene gjøre sitt ytterste for å bevare forholdet. Hvis parforholdet ender i samlivsbrudd, vil de samarbeide som gode foreldrekolleger. Stig Rusten, leder i Aleneforeldreforeningen, har i debatten rundt delt bosted engasjert seg med fokus på barna. I en artikkel publisert 7/1 – 08 på familiestiftelsen.no, tar han avstand fra lovforslaget om tvunget delt bosted for barnet etter samlivsbrudd. For noen av familiene er det en god løsning, men ikke for alle. Dersom forholdet mellom foreldrene er konfliktfylt kan det være direkte skadelig for barnet.

Barn trenger tid. Tid til å kjede seg, til å bake boller på kjøkkenet, gå turer i skog og mark og sitte på fanget til de voksne og lese eventyr. Det som ikke koster så mye penger og anstrengelser. En god balanse mellom familie og karriere gir familiemedlemmene god livskvalitet. Når mor og far får bedre tid, vil det frigjøres tid til familiære fellesaktiviteter. Foreldrene vil stresse mindre, kjefte mindre og føle det bedre med seg selv. Det vil bli mer tid til parforholdet, venner, familie og naboer. På denne måten får vi mer tid til medmenneskelige relasjoner, som også er viktig for en familie.
Thomas Hylland Eriksen hevder i sin bok Storeulvsyndromet, at familien er blitt en salderingspost og har ikke lenger den trygge forankringen som før. Dagens utfordring er etter min mening å frigjøre familien fra tidsklemma. Familien må bli viktigere enn forbruk og karriere, og det er ikke kvinnens ansvar alene. Menn må også "ofre" noe, i den grad tid sammen med barna kan kalles et "offer."

Dårlig samvittighet – et gode. Ofte leser jeg om kvinner i media som uttaler seg om at de, i likhet med mennene, skal kunne jobbe mye en periode uten å ha dårlig samvittighet for barna. Jeg banner litt i kirken nå, men denne dårlige samvittigheten er noe man skal lytte til. Dersom fokuset er på barna må likestillingen dreie seg om å overføre den dårlige samvittigheten til far. Dårlig samvittighet er en instans som gjør oss til bedre foreldre og bør lyttes til.

Velfungerende familier – viktig for samfunnet. Barnets oppvekstvilkår legger grunnlaget for fremtiden til mennesket som skal vokse opp. Heldigvis har vi en universell velferdsstat som ivaretar grunnleggende rettigheter og som er med å utjevne de sosiale forskjellene. Likevel vil det fortsatt være urettferdighet fordi man ikke velger sin familie. Velfungerende familier – både samlede og splittede – er derfor viktig for samfunnet. Trygge barn blir også trygge voksne og vil i større grad være i stand til å bidra til fellesskapet.