Glemmer vi klimaet?

Vi lever i krisenes tid. For et år siden var hele det politiske Norge, og verden for øvrig brennende opptatt av klimakrisen. Visepresident Al Gore hadde vunnet Nobels Fredspris for sin kampanje på vegne av klodens helse. Statsminister Jens Stoltenber (Ap) lovet månelanding og rensing av CO2 ved det sterkt forurensende gasskraftverket på Kårstø. Jeg var neppe alene når jeg trodde at klimakrise og klimakamp skulle bli valgkampens hovedtema i 2009. 

Noen uker før det amerikanske presidentvalget kræsjet børsene verden over. Begynnelsen på den mest alvorlige krisen i verdensøkonomien på 70 år brakte Barack Obama til det Hvite Hus og har forandret det politiske landskapet radikalt.

Selvfølgelig er det alvorlig når hundretusener av mennesker mister arbeidet, og med det trygghet for bolig, livsunderhold og familie. Ingen av oss, og definitivt ikke jeg, har evnen til å forutse hvordan denne krisen vil ende. Menneskeskapte klimaendringer er likevel den største etiske utfordringen i vår tid. Ikke fordi finanskrisen ikke er viktig - det er den. Men fordi klimakrisen på sikt vil ramme millioner av mennesker som ikke har mulighet til å verge se mot konsekvensene.

Tørke, hungersnød, klimaflyktninger og økt mangel på rent drikkevann vil være noen av de mange tragiske effektene av menneskeskapte CO2-utslipp.

I år er det lokalvalg, men vårt ansvar gjelder hele verden. Slik lød KrFU's slagord i lokalvalget for seks år siden. Norge er en nasjon som har basert sin velstand på olje- og gassutvinning som bidrar til klimakrisen. Konsekvensene bærer verdens fattige. Det er vår arv og vårt ansvar.