Vaksinert med religion

«De blir jo til kjendiser», sa den unge gutten med afrikansk bakgrunn. Han satt langt bak i rommet med elever fra fem forskjellige østfoldskoler, da den mangeårige ungdomsarbeideren Marco El-Safadi og jeg var på besøk for å snakke om ekstremisme og radikalisering.

Gutten hvisket frem svaret sitt til oss, han ville ikke si det høyt, hvem var han til å ha meninger om hvorfor omtrent 50 nordmenn har dratt til Syria for å bli fremmedkrigere? «Men du kjenner jo en av dem selv, gjør du ikke?» Joda, nikket han. «Du vet i hvert fall litt da», oppmuntret jeg. Han blåste det vekk. Kroppsspråket sa at det var teit å ta ordet, teit å si noe om enkelte av syriakrigerne ville bli til kjendiser, og at han ikke ville ta sjansen på å være teit.

Vi var der for å skape en arena for samtale med unge mennesker om radikalisering, hva er det, når går det fra akseptabelt til uakseptabelt. Flere av ungdommene kjente noen som var berørt.

Det ble en givende samtale med unge som stod midt i dilemmaene om tro, tvil, identitet, fellesskap.

Vi vet ikke med sikkerhet hva som gjør at enkelte velger å dra til Syria for å bli krigere, og andre ikke. Det finnes ikke et definert sett med indikatorer som gjør det mulig å peke dem ut i en tidlig fase.

Men på noen områder er forskningen og kunnskapen på feltet er ganske entydig: Å være strengt religiøst praktiserende er ikke i seg selv en risikofaktor for å bli religiøs ekstremist. Tvert i mot, mange av de som ender opp som religiøse ekstremister viser seg å være religiøse noviser.

I følge New York Police Department (2006) sin rapport om religiøs ekstremisme er for eksempel konvertitter spesielt sårbare, og en britisk rapport fra 2008 viser at et fåtall av de som blir ekstremister er oppdratt i strengt religiøse hjem. Noen av dem lever lenge utsvevende liv med alkohol og dop, før ulike omstendigheter bringer dem til ekstreme miljøer. Enkelte mangler fotfeste og fellesskap, en sak å kjempe for, eller en identitet å holde fast ved. Andre søker den spenningen det å være med i et ekstremt miljø gir, med muligheter for konspirering og krigføring.

Den britiske rapporten påpeker at de som har en muslimsk identitet som de er trygge på, ikke blir så lett fristet av ekstremisme.

Det ville med andre ord vært en klar fordel om de fikk med seg en solid religiøs bagasje hjemmefra – en kunnskap som gjorde at de ikke stilte som analfabeter i møte med ekstreme opinionsledere.

Det er verdt å merke seg at den formen for islam som besnærer unge, norske muslimer til å bli ekstremister, ikke er foreldrenes islam. Den heller oftere mot mer bokstavtro og puritanske fortolkninger av islam som har sitt tyngdepunkt i enkelte land i Midtøsten. Flere av disse retningene har de siste tiårene vært i rask vekst. Hvis vi oppdrar våre ungdommer uten kunnskap, uten motvekt, uten å ha utviklet trygghet i egen kritisk tenkning kan veien fra bokstavtro holdninger til voldelige handlinger bli kort.

Det vi vet om de som har dratt fra Norge er at de fleste er menn og uten familietilknytning til Syria. Men også kvinner, mindreårige og konvertitter har dratt. Flertallet har lav utdanning og svak tilknytning til arbeidslivet. Men for en del av dem er den svake tilknytningen en konsekvens av, og ikke en årsak til, radikaliseringen. Løsningene på å forebygge og motvirke radikalisering og voldelig ekstremisme må være like sammensatte som menneskene de skal treffe.

Men én ting fremstår som sikkert: En trygg muslimsk identitet, med kunnskap om sin religiøse bagasje, er en viktig vaksine mot ekstremisme.

Hadia Tajik

[Er religiøs kunnskap beste medisin mot ekstremisme? http://www.verdidebatt.no/debatt/cat12/subcat15/thread11511449/#post_11511449]